Transmenn kan hjelpe #MeToo-bevegelsen

Hvordan føles det å tilbringe 36 år i en kvinnes sko bare for å skifte kjønn til mann i en tid da kvinner finner styrke i samhold og solidaritet, og verden endelig våkner opp til brutaliteten ett kjønn retter mot et annet?
Det er absolutt en merkelig opplevelse, men kanskje ikke av de grunnene du kanskje tror.

Da jeg først begynte på kjønnsskiftet mitt, var #MeToo-bevegelsen fortsatt ikke ordentlig i gang og mine første erfaringer fra situasjoner med kun menn tilstede gjorde meg veldig forvirret. Jeg ønsket aksept fra menn for å være «en av dem», men jeg kunne ikke utstå det jeg hørte da det ikke var kvinner i nærheten.

En forferdelig unnskyldning for motbydelig språk til tross; Donald Trump løy ikke da han beskrev sine Access Hollywood-kommentarer som «garderobeprat» – selv om det ikke bare skjer i garderober.

Jaquesson delte privat bilde av transperson uten tillatelse: – Fy fader så nedrig

LES SAKEN

Stillhet eller, som i tilfellet med TV-personligheten Billy Bush, fnising synes å være standardresponsene hvis du ikke villig deltar i denne typen misogyn griseprat.

Å utfordre enhver form for - fobi eller -isme ligger i meg instinktivt, men da denne typen eksplisitt misogyni ble kastet ut foran meg stoppet jeg helt opp for kanskje første gang i mitt liv.

Jeg var redd for at en konfrontasjon ville føre til anklager om ikke å være en ekte mann, samt å forråde min kvinnelige historie.

Slike ting bekymrer meg ikke lenger. Jeg fikk større selvsikkerhet av å få innpass som cis-mann og innså at kjønnsidentiteten min ikke er avhengig av hva andre mener. Men når du er et sted midt i mellom - like etter at du kommer ut, men før du har fått det overstått - kan det virke utrolig viktig at alle rundt deg ser deg som «rett» kjønn. Det har tatt meg en stund å bli komfortabel med min transidentitet, neddykket som jeg var i vårt transfobiske samfunn. #MeToo-bevegelsen har hjulpet. Jeg kunne bare vært nok en mann som prøver å «mansplain’e» – men det er jeg ikke.
Jeg er en transmann som har levd på begge sider og har en viktig rolle å spille i disse diskusjonene.

Etter å ha hatt en følelse av at jeg var alene i å oppleve seksuell trakassering og strukturelle ulikheter, er det så vakkert å se at så mange nå finner stemmene sine. Endelig uttrykker kvinner sitt sinne, høyt og stolt. Ironien ligger selvsagt i at jeg nå er på «utsiden» av denne bevegelsen. Jeg er en av «dem», og jeg føler tapet av det lesbiske samfunnet jeg en gang var en del av. Det er rart og ofte ensomt, å føle seg uvelkommen på steder som pleide å være trygge.

Hauglie vil gi metoo-bevegelsen fredsprisen

LES SAKEN

Det er lett å forstå hvorfor det må være slik. Som transmann kan jeg ikke kreve kvinnelige privilegier - om enn få - bare fordi jeg levde som kvinne i 36 år. Men de årene med levende erfaring forsvinner ikke som dugg for solen bare fordi jeg fjernet østrogenet fra systemet mitt. De bidro til å forme den jeg er i dag like mye som testosteronet og operasjonen min har bidratt. Kanskje mer. På motsatt side av saken blir transkvinner nektet full kvinnelig inkludering fordi de en gang ble identifisert som mann, til tross for hvordan de opplever livet nå. Jeg forstår de vanskelighetene dette presenterer. Fordeler man har hatt tidligere i kraft av sitt kjønn, fjerner ikke vanskelighetene du kan møte etter du har skiftet side. På samme måte kan ulemper jeg kanskje har møtt som kvinne ikke fjernes fra erfaringen min etter at jeg er blitt mann.

Transmenn som gjør overgangen får mange, om ikke alle, mannlige privilegier. Likevel fjerner det ikke fortiden. Hvis #MeToo handler om å holde cis-menn ansvarlige for sine handlinger, kan vi ikke ignorere hva transmenn gikk gjennom før de skiftet kjønn.

Transfolk er i en unik posisjon til å gi innsikt i hele denne saken.

Vi har følt kjønnsmytene på kroppen på flere enn én side. Vi kan tydelig uttale oss om de forskjellige måtene vi behandler menn og kvinner, og alle i mellom, på. For eksempel vet jeg at min mening tydeligvis er viktigere nå som jeg er mann. Grupper med tenåringsgutter som engang hang truende i hælene mine mens jeg gikk hjem, registrerer ikke engang min tilstedeværelse på noe merkbart vis. På en annen side har menn ingen skrupler med å skyve meg unna så de kan stå nærmere en attraktiv kvinne. Kvinner som kanskje en gang nikket "hei" til meg på en stille gate, krysser nå veien og høyner tempoet.

En penis i damegarderoben

LES SAKEN

Transfolk har hundrevis av historier som kan opplyse en polarisert "debatt". Eksplisitt kjønnsmisbruk som jeg regelmessig fikk føle på i forbindelse med en fortballspalte jeg skrev som kvinnelig fotballfan, stoppet så snart folk begynte å se meg som mann. Mine synspunkter på fotball er de samme, men de gjorde meg ikke til en «dum drittkjerring» som skulle «komme seg tilbake til kjøkkenet» lenger. Menn sluttet å true med å voldta og drepe meg også. Å være en mann har tydeligvis visse fordeler. Vi transpersoner er et ekte, snakkende kjønnseksperiment, men få synes å være interessert i resultatene.

Det spiller ingen rolle hvordan jeg følte meg innvendig de siste 36 årene. Verden identifiserte, sosialiserte, kategoriserte og behandlet meg som kvinne om jeg ønsket det eller ikke. Jeg vet hva det betyr å leve i verden som kvinne og vil bruke min status som mann for å fremme denne saken. Slutt å spørre transfolk om kjønnsorganene deres og begynn å spørre oss om det virkelig er sant at menn blir tatt mer alvorlig bare fordi de er menn. (De gjør det. Transmenn rapporterer at de blir tatt mer alvorlig, mens transkvinner mindre enn før kjønnsskiftet). Menn lytter mer til meg nå. Det er som om jeg er en hemmelig agent, som sprer feminisme og undergraver patriarkatet fra innsiden. Og det er strukturen av patriarkatet som lar meg gjøre det.

Hvis vi inkluderer mennesker i #MeToo-bevegelsen basert på cis-patriarkatet systematiske undertrykkelse av dem, så har transmenn en nyttig rolle å spille.

Oversatt av Inge Kvivik / ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited