– Vi har i dag like mange ubebodde gårdsbruk som etter svartedauden

Du skal ikke nødvendigvis så langt utenfor bygrenser og tettbygde strøk før du kan se dem; fraflyttede og forlatte spøkelsesgårder som står der som tause minner om levd liv og en tid som er tapt for alltid. Noen er for lengst overtatt av Moder Natur, mens andre ser mer eller mindre ut som de ble fraflyttet for kort tid siden.

Mer enn 115.000 gårder er blitt lagt ned siden 1970, og i dag står det rundt 30.000 tomme bruk i Norge der det ikke lenger bor noen. Historiker og forfatter Øystein Morten har sammen med fotograf Pål Hermansen utgitt boken «Norske ødegårder – Historien om stedene vi forlot», som tar oss med til forlatte gårder rundt om i Norge.

– Vi har i dag like mange ubebodde gårdsbruk som etter svartedauden. De forteller noe viktig om stedene og kulturen vi har beveget oss vekk ifra de siste tiårene. Det er det vi forlater som er den virkelige historien, ikke det vi tar vare på og setter inn i en ny sammenheng på et museum, forteller Morten til ABC Nyheter.

– Tenker på gårdene som et åsted

Store norske leksikon definerer «ødegård» som en gård som er ute av drift som selvstendig bruksenhet. I Norge ble betegnelsen først og fremst benyttet etter svartedauden i 1349–1350, og i mange tilfeller ble ødegård-beskrivelen hengende ved gårdsnavnet, selv etter de ble tatt i bruk igjen.

Øystein Morten er historiker og forfatter. Han har en rekke kritikerroste bøker bak seg, blant annet «Jakten på Olav den hellige» og «Jakten på Sigurd Jorsalfare».

– Som kriterium i min bok har jeg snevret dette begrepet noe inn, og bare tatt med steder der verken noen bor eller ferierer. Gårdene skulle med andre ord være helt forlatt, forklarer Morten, som har jobbet med bokprosjektet siden 2013.

– Jeg har plukket ut gårdene, og så har Pål Hermansen tatt bilder, stort sett uavhengig av meg, og jeg har skrevet teksten uavhengig av bildene. Underveis har jeg sendt ut e-poster til museer, kommuner og historielag over hele landet med en skildring av hva jeg var ute etter. Venner og bekjente har bidratt med en rekke tips, men en del gårder har også latt seg finne ved å søke på ord som «forlatt» og lignende i Google.

– Hvilke tanker gjør du deg når du besøker steder som de du skriver om i boken din?

– Jeg tenker alltid på gårdene som et åsted. Ikke for en forbrytelse, men som et åsted for de dramatiske endringene i historien. Jeg tenker på hele historien til stedet, og at det tok slutt akkurat på denne måten, med kaffekoppen som står igjen, med kalenderen akkurat på den siden og så videre. Jeg leter etter spor som kan bringe meg inn i fortellingen om disse stedene, og hvordan dagens stillhet peker mot en helt annen tid
Les også: Byene som livet snudde ryggen til

(Saken fortsetter under)

Fikk tilgang til dagbøker

I boken tas vi med til ni ødegårder rundt om i Norge - fra ruinene av ballsalene på den store embetsgården i Østfold, til den lille klyngen av forblåste hus oppunder et fjell i Sogn. Av de cirka 40 «kandidatene» som ble besøkt i forbindelse med forarbeidet, var det til slutt disse ni som gjorde størst inntrykk på Øystein Morten.

– Alle ga de meg følelsen av at «akkurat her slutter historien, denne gården kan jeg bruke til å se bakover i tiden». Skal jeg velge blant disse igjen, må det bli Hunstad på Nes på Romerike, der jeg fikk tilgang på dagbøker og foto som skildret livet på gården fra 1919 og fremover.

– Jeg skrev av alle bøkene, og ble slik bragt inn i en hel annen måte å leve livet på, samtidig som jeg så at dette var en kultur som stod sterkt mange steder nesten helt frem til i dag. I blant reiste jeg til denne gården, som har stått øde og forlatt siden 2004, og så hvordan naturen hele tiden tok sine små skritt for å ta stedet tilbake igjen.

Les også: Naturen tok byen tilbake

Den øde dalen

En annen ødegård som gjorde voldsomt inntrykk, var Nundalen i Årdal i Sogn. Her snakker vi om en hel dal som ligger øde og forlatt, uten veiforbindelse og som i dag er ganske vanskelig tilgjengelig.

– Flesteparten av gårdene ble forlatt nærmest i hui og hast på 1950-tallet som følge av massiv forurensing fra Årdal Verk. Det er som om tiden har stått stille inn i den bratt Nundalen siden den gangen. Det eneste som beveger på seg er naturen, forklarer Morten.

(Saken fortsetter under)

– Hvordan vil du beskrive omfanget av ødegårder i dag, sammenliknet med for eksempel tretti eller femti år siden?

– Det har blitt hundrevis av nye ødegårdere, år etter år etter år. Ingenting annet enn en større katastrofe, som for eksempel en verdenskrig, kan stoppe den utviklingen tror jeg.
Les også: Få trodde på John Capes' mirakuløse flukt fra havdypet

Etterlyser støtte til alternativt landbruk

I bokens innledning forklarer Øystein Morten at han selv er fjerde generasjon på gården han bor på i Numedal. Med unntak av hovedhuset er de andre gårdsbygningene i ferd med å forfalle, men ifølge Morten er det ikke lenger så enkelt å skulle redde dem ettersom landskapet i landbrukspolitikken har endret seg fra tiden da gårdene var kilde til rikdom i bygda.

– Kulturen har forandret seg radikalt de siste tiårene, og da forandrer kulturlandskapet seg også. Politikken i Norge kan ikke forandre denne større utviklingen, men kan påvirke hvor raskt utviklingen skjer. Men uansett er utviklingen slik at en bonde i dag vil tjene mer på å drive med helt andre driftsbygninger med helt andre arealer enn for bare 20 år siden, rett og slett på grunn av den tekniske utviklingen, mener Øystein Morten.

– Politikken må ta inn over seg denne virkeligheten, men kunne samtidig støtte bedre opp under en alternativ måte å drive landbruk på, som ville ha forvaltet det gamle kulturlandskapet på en bedre måte.

Les også:

«Husmorboka» kaster lys over Norges glemte arbeidsplass

Intense dragkamper om landbrukets framtid i WTO