Mamma pynter seg for legen fordi hun tror hun får bedre hjelp

Kommentaren er først publisert på Agendamagasin.no

Fredag trykket Aftenpostens A-magasinet en omfattende reportasje om kravstore pasienter. Der presenterte de en rekke historier fra anonyme leger om pasienter som enten oppsøkte lege uten grunn, forventet å få sykemelding på sviktende grunnlag eller rett og slett ba om å bli uføre uten å egentlig være syke.

Siden landets største avis nå mener det er fritt fram å fortelle anekdotiske historier om befolkningsgrupper, vil jeg gjerne fortelle en historie om leger.

Siden landets største avis nå mener det er fritt fram å fortelle anekdotiske historier om befolkningsgrupper, vil jeg gjerne fortelle en historie om leger

Min mor er veldig syk. Hver gang hun skal på sykehuset pynter hun seg, for da skal hun gjøre inntrykk på legene. De skal ikke tro hun er noen fant, for da får hun kanskje ikke hjelp. Hun har hatt en rekke ulike typer kreft. Da hun skulle skrape ut deler av en svulst i hjernen var jeg med henne på Haukeland sykehus i Bergen. I forkant av en slik operasjon skal man innom en rekke leger, flesteparten av dem naturligvis veldig hyggelig.

Les kommentaren: Splitt og hersk, eller saml og hersk?

Fastlegen min er ofte forsinket. Det er helt greit. Noen trengte å prate litt

LES SAKEN

Men en av dem, en ung og pen dame fra Østlandet, var ikke like trivelig. Hun ville vite hvilke medisiner mamma gikk på. Mamma hadde skrevet ned sirlig på en lapp navnet på alle medisinene. Så hun åpnet vesken for å lete etter den. Men den fant hun ikke. Da ble legen synlig utålmodig og kraftig irritert og spurte om ikke det var mulig å huske hvilke medisiner man gikk på. Mamma går på så mange medisiner at hun må ha besøk av hjemmehjelp bare for å få sortert tablettene. Mamma begynte å grine.

Jeg skulle ha ropt den dagen.

Jeg skulle ha ropt den dagen. Jeg skulle ha skreket til legen at nå får du faen meg ha deg tilbake til Østlandet og det forpulte medisinstudiet ditt. Men nei, jeg er også redd for leger. Så jeg sa til mamma: Hør her, nå går vi to ut en tur. Så gikk mamma og jeg ut på gangen. Der ute fant vi lista over medisinene nederst i veska. Så gikk vi inn igjen.

Les kommentaren: Skrikende mangler

Da vi gikk derfra sa mamma til meg: Vet du hva jeg tror hun legen gjør når hun skal kose seg? Jeg tror hun trener. Det tror jeg også, for å være helt ærlig.

Jeg sikker på at de vil finne en hel haug med historier der pasienter ikke har følt seg trodd eller fått sine smerter tatt på alvor.

Jeg håper Aftenposten vil lage en hovedsak i A-magasinet basert på denne historien. Jeg tror ikke det er vanskelig å finne andre historier om pasienter som har møtt håpløse leger. Dersom avisas dyktige journalister nå tar en ringerunde til syke og uføre mennesker og lar dem fortelle anonymt om sine møter med helsevesenet, er jeg sikker på at de vil finne en hel haug med historier der pasienter ikke har følt seg trodd eller fått sine smerter tatt på alvor. Min erfaring er at syke, og særlig uføre mennesker har masse å fortelle bare noen spør dem.

I motsetning til pasientene er legene tross alt ikke den mest sårbare gruppa i helsevesenet.

En slik sak i A-magasinet, der ti pasienter fikk presentere en bunke anonyme historier om ufølsomme leger, ville kanskje ikke gitt det fulle og hele bildet av den norske legestanden. Men det ville gitt et minst like dekkende bilde som det A-magasinets fredagsreportasje ga av norske pasienter og trygda.

Og i motsetning til pasientene er legene tross alt ikke den mest sårbare gruppa i helsevesenet.

Teksten ble først publisert hos Fri Fagbevegelse.

Les kommentaren: På Lesvos er alle tapere