Fastlegen min er ofte forsinket. Det er helt greit. Noen trengte å prate litt

Venter du på fastlegen din, bør du egentlig bare være glad.
Venter du på fastlegen din, bør du egentlig bare være glad. Foto: NTB scanpix / Shutterstock
Artikkelen fortsetter under annonsen

Heldigvis finnes det mange fastleger som min, men det løser ikke problemet rundt tilliten til helsevesenet ved psykisk sykdom. Det er mer komplisert enn som så.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kommentar: Kathleen Buer
Redaksjonssjef ABC Nyheter.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Min fastlege er nesten alltid forsinket. Skal jeg til fastlegen i arbeidstiden, vet jeg at jeg kommer til å bli ventende lenge og dermed forsinket selv. Og det er helt greit.

Ofte ser jeg på klokka. Hun er 20 minutter over tiden. Unnskyldingen er som regel «Beklager, det tok litt tid. Den forrige pasienten trengte å snakke litt».

Det hender så klart at fastlegen min er presis. Da ser jeg andre forkjøla pasienter komme ut fra kontoret og haste videre til apoteket dør i dør.

Vi trenger flere fastleger som min. Fastleger som vet hvor viktig det er å lytte og til å ta seg tid til pasientene sine. Det kan redde liv. Heldigvis er det mange av dem.

I en kronikk på NRK Ytring påpeker lege Cathrine Abrahamsen fastlegenes viktige rolle når det gjelder forebygging av selvmord. Hun får støtte av helseminister Bent Høie som omtaler fastlegene som førstelinjen. Høie påpeker at også legevakten, akutteamene og de distriktspsykiatriske sentrene kan bidra når livet er på sitt mørkeste.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Nylig gjennomførte Norstat en undersøkelse på vegne av ABC Nyheter om tillit i befolkningen til det offentlige helsevesenet ved psykisk sykdom. Resultatene var nedslående. Nesten fire av ti har ikke tillit til det offentlige helsevesenet ved psykisk sykdom. Det er et alvorlig problem. Og det er egentlig alles skyld.

En studie fra 2017 fra Folkehelseinsituttet viste at vanlige psykiske lidelser sjelden blir fanget opp i helsevesenet. I studien gjennomførte forskerne såkalte diagnostiske intervjuer – de intervjuet deltagerne for å kunne påvise angst, depresjon og alkoholisme. Resultatene viste at kun én av tre som hadde fått påvist depresjon i intervjuene hadde vært i kontakt med helsevesenet og fått stilt samme diagnose der. De fleste av pasientene hadde vært hos fastlegen og snakket om noe psykisk, for eksempel symptomer som stress eller søvnløshet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Uansett kan vi alle bli bedre til å lytte, og til å ta mot til oss og si det som det er: Noen ganger går det ikke så bra. Noen ganger er det mørkt.

Men det er komplisert. Vi vet at det fortsatt er vanskelig å snakke om psykiske lidelser, og at det er spesielt vanskelig for menn. Fastleger og primærhelsetjenesten har et stort ansvar. De må lytte og fange opp alvorlige symptomer, men vi vet jo alle hvor vanskelig det kan være. Om en venn eller bekjent sier «jo, det går bra, men jeg sover litt dårlig om dagen», hvordan kan man vite om dette er tegn på noe mer alvorlig? Det er ikke alltid så lett. Heller ikke for fastlegene. De må lytte aktivt, og de er ikke minst avhengig av at folk vil og tør si det som det er. Og de må ha tid.

Etter at Ari Behn tok sitt eget liv 1. juledag, rykket flere kommentatorer og eksperter ut og kritiserte det offentlige tilbudet til psykisk syke. Det bidrar ikke til økt tillit til det offentlige helsevesenet, men vi i pressen kan ikke la være å slippe til kritiske stemmer av den grunn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Politiske røster hevder vi trenger et styrket psykisk helsevern, til tross for at regjeringen har innført et pakkeforløp for psykiske lidelser. Arbeiderpartiet mener kommunene ikke får nok penger til psykologer. I tillegg bygges sengekapasiteten ned i psykiatrien, noe som fører til at syke blir skrevet ut tidligere. Dessuten er det fortsatt større tabu knyttet til psykiske lidelser enn fysiske.

Ingen har fasiten på hvordan samfunnet kan sikre at de som sliter får helsehjelp.

Media har et ansvar for å peke på kritiske forhold. Det kan dessverre bidra til at noen får mindre tillit til det offentlige helsevesenet og ikke søker hjelp. Politikerne har et ansvar for å rydde opp i kritikkverdige forhold.

Uansett kan vi alle bli bedre til å lytte, og til å ta mot til oss og si det som det er: Noen ganger går det ikke så bra. Noen ganger er det mørkt.

Og så kan vi alle være takknemlige for at det finnes mange fastleger som min, og håpe at debatten rundt psykisk helse gjør at vi får flere som henne.