– Pølseboden er utrydningstruet

Erlend Dahlbo setter pris på sine kunder, og kundene setter pris på hans gode humør, service og wienere. Foto: Brian Cliff Olguin
Erlend Dahlbo setter pris på sine kunder, og kundene setter pris på hans gode humør, service og wienere. Foto: Brian Cliff Olguin

Wienerpølsens storhetstid er over. Så mange som hundre pølsekiosker i Oslo er blitt borte. Men noen få ildsjeler holder koken.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gode gamle dager: Å sykle gjennom nabolaget på en DBS Apache. Forbi samvirkelaget. Forbi gamlehjemmet på hjørnet. Rett forbi barneskolen. Men på den lokale kiosken stopper en alltid. En wienerpølse for tre kroner.

«Aber natürlich, meine Kinder», responderer den gamle tyske innvandreren bak skyveluken. Dampen fra pølsevannet oser ut i det han åpner kokern. Pølsen presenteres i et luftig brød. En stripe sennep og ketsjup. Ingen tur-retur – det hadde blitt for meget.

Iskald cola rett i hånden. Og etter et par minutter den uungåelige sennepsflekken på trøyen.

Det er kun ett av elementene i denne historien som ikke finnes fortsatt: Den lokale pølseboden. Den har nærmest blitt utryddet. I dag er den røde plankeboden sjeldnere enn pandaen, men her det ingen WWF som printer flygeblader og gjør veldedighetsauksjoner for å redde den. Ingen kjendiser trykker opp t-skjorter med sterke utsagn. Ei heller ingen bypolitiker som stiller opp med elefanttårer og pølsevev på Dagsnytt atten. Pølseboden har måtte klare seg selv, og kun de seiglivede står igjen.

Fikk avslag i Danmark

Fenomenet pølseboden kan spores tilbake til slutten av 1800-tallet. I Berlin var det da mobile pølsevogner som ble dratt rundt i byen for å mette hungrige innbyggere, og slik spredte det seg etter hvert til Sverige. Overraskende nok var det ikke slik at fenomenet kom fra Danmark til Norge – hvor pølseboden i dag fortsatt står bredbeint. Det gikk den andre veien.

Pølsebod

Kiosk som ikke omsetter andre varmretter enn pølser. Pølsebodene anses ikke som serveringssteder. Salgsstedet må godkjennes av politiet og Mattilsynet.

Kilde: Store Norske Leksikon

Riktignok var mannen som satte opp den første skikkelige pølsevognen i Kristiania en danske. Tidlig på 1900-tallet begynte kapellmesteren Charles Svendsen Stevns sin pølsevirksomhet i den norske hovedstaden, og etter hvert hadde han opp mot syv vogner i sving i byens gater. I 1910 forsøkte han å utvide til sitt hjemland. Derimot ble ikke Stevns like godt tatt i mot der som han ble i Norge.

Da han søkte om serveringsbevilgning fikk han den plent avslått av Københavns byråd.

«Det vil være et kjedelig syn å se folk stå på gaten og spise pølser», sto det i begrunnelsen.

Foto: Brian Cliff Olguin
Foto: Brian Cliff Olguin

Gitt daværende embetsmenns strikte syn på fortauspolitikk hadde muligens visse ønsket at disse også satt ved makten knappe hundre år senere, da elsparkesykkelselskapene søkte om forsøplingskonsesjon i skandinaviske storbyer.

Men det gikk greit for pølsefolket etter hvert. I 1950 hadde den danske hovedstaden over 400 mobile pølsevogner rullende rundt.

Det sies at det var nærmere hundre slike serveringssteder, både på hjul og stasjonære, i Oslo på 70-tallet. Pølsas storhetstid, kan du si. Nå kan du derimot telle antallet på én hånd.

De fleste må ta til takke med å frekventere kjedeløsninger med store lysskilt og evigvarende «3 for 2»-tilbud, som heller selger deg glansfulle magasiner og apoteksvarer enn en knakende god kjøttpølse pakket inn i et lunt potetteppe. For to måneder siden stengte eksempelvis den tradisjonsrike Danmarks Pølsehandlerforening – etter å ha eksistert i over 65 år. Gatekjøkkene og kioskkjedene har tatt over. Deres rolle var utspilt.

Les også: Flere bilmodeller har tredoblet prisen på ti år

Fredet pølsebod

Syverkiosken står derimot igjen ved Alexander Kiellands plass. Fredet. Som et monument for hovedstadens innbitte pølsespisere – som en Lenin-statue for den hengivne sovjeter – som en bilparkering i sentrum for innsvorne MDG-medlemmer. Det er noe en lokkes mot. Den trekledde røde posten, som nærmest drives ut av et kikkehull, sies å ha vært her i godt over en mannsalder.

(Saken fortsetter under)

Syverkiosken er nærmest blitt en Oslo-legende, etter en mannsalder som pølsebod. Foto: Brian Cliff Olguin
Syverkiosken er nærmest blitt en Oslo-legende, etter en mannsalder som pølsebod. Foto: Brian Cliff Olguin

Hvor du hos kjedepølseutsalgene ikke forventer noe annet enn en halvslapp kjøttbit i en slingrete brødskalk, kan du her nyte wienerpølse laget på hemmelig oppskrift, med hjemmelaget topping attpåtil.

– Oppveksten min, sier en trofast kunde og peker mot pølsen han holder i hånden. Og da snakker vi på 70-tallet. Når vi kom fra hytta på Hvaler en søndagskveld så bar det rett hit for en wiener, fortsetter han.

– Jeg koser meg alltid på jobb. Det er så mange hyggelige kunder, sier Erlend Dahlbo. Han har jobbet i boden siden 1991. Faren hans kjøpte stedet i 1979, og siden 50-tallet er det blitt solgt wienerpølser her. Selv det store løvtreet som stikker opp gjennom asfalten på baksiden av boden er yngre.

Les også: Blar opp 1,8 milliarder for Oslo-eiendom

– Ikke så opptatt av penger

«Sees neste mandag», lyder det fra en annen kunde som titter ut av sitt bilvindu i det han raser avgårde i sin fortausparkerte Mercedes-Benz. Dahlbo hilser tilbake med et smil. Han er sikker på hvorfor kundene alltid kommer tilbake.

– Kiosken er utrydningstruet, men jeg tror folk er blitt mer og mer glad i det som er litt spesielt. Kjedene er usexy og kjedelige.

Noen av de aller mest trofaste kundene har kommet innom i over seksti år.

– Mange tror det er superlett å trekke pølser, men det er det ikke, poengterer Dahlbo.

(Saken fortsetter under)

Erlend Dahlbo har mekket wienerpølser i kiosken i snart tretti år. Faren hans kjøpte stedet i 1979. Foto: Brian Cliff Olguin
Erlend Dahlbo har mekket wienerpølser i kiosken i snart tretti år. Faren hans kjøpte stedet i 1979. Foto: Brian Cliff Olguin

På mange måter står han i stor kontrast til de kjedebaserte konkurrentene.

– Vi lager alt fra bunnen av. Og så har vi ferske varer. Vi vet akkurat hvordan en pølse skal være.

Hver morgen sykler han til jobb. Først slipper han av barna i barnehagen, og så fyller han opp lasteplanet på el-sykkelen med en annen dyrebar last: Råvarer.

– Det har vært både 7-Eleven og Narvesen her i nabolaget, men det er kiosken min som består.

En av nøkkelen til den langvarige driften er at han selv eier tomten.

– Mange av de opprinnelige pølsebodene ga etter og solgte tomtene da de fikk gode priser. Kioskene lå ofte på attraktive steder.

Pølselangeren forteller at han også har fått mange tilbud om å selge kiosken, men da har han pent avslått.

– Jeg er ikke så opptatt av penger. Men det går veldig bra, og det er masse å gjøre! sier Dahlbo entusiastisk.

Her er det med andre ord ingen fare for at Oslo skal miste en kulturinstitusjon.

– Sønnen min sier at han har veldig lyst til å ta over, men vi får se på det, sier Dahlbo.

Les også: Hyttemeglere jubler, men har ingen grunn til det

(Saken fortsetter under)

I Syverkiosken er det nok av tilbehør å velge mellom. Foto: Brian Cliff Olguin
I Syverkiosken er det nok av tilbehør å velge mellom. Foto: Brian Cliff Olguin

Seks tonn pølser hver dag

Er det vegeterianerne som har bedrevet tyvjakt og krypskyting på pølseboden? Tvilsomt. Trolig er det heller det økende antallet konvertitter som hopper fra den kjære pølsen til andre hurtigmatalternativer – kebaben, for å nevne én. Da er spørsmålet om pølsemakeriene har merket noe til dette?

Åkeberg Skoglunn pølsemakeri har fylt grisetarmer med finkvernet kjøtt i Oslo siden 1974. Og nærmest like lenge har pølsene deres trukket i boder i hovedstaden. Til de få gjenlevende er det Åkeberg Skoglunn som leverer kjøttvarene. Roger Lund driver pølseballetten og viser oss rundt i produksjonslokalene.

– Vi lager seks tonn pølser om dagen. 50 prosent er wienere, forteller han. Selskapet omsetter for over 200 millioner.

(Saken fortsetter under)

Roger Lund er sjefen i selskapet som leverer pølser til de fleste bodene i dagens Oslo. Foto: Brian Cliff Olguin
Roger Lund er sjefen i selskapet som leverer pølser til de fleste bodene i dagens Oslo. Foto: Brian Cliff Olguin

Tonnasjen har de høstet mange priser for. På fabrikkens vegger henger det diplomer fra en rekke norgesmesterskap. For Lund er det en enkel sak.

– Den beste pølsen lager en ved å ha de beste råvarene og det beste krydderet. Tilberedingen er enkel. Du koker opp vann, tar kasserollen unna og legger pølsa oppi i rundt 10-12 minutter.

Lund er godt kjent med pølsebodens mistende tak om Oslos hurtigmatmarked.

– Ja, de har blitt kebabsjapper, sier han på spørsmål om hvor de røde bodene er blitt av.

– Hva synes du om at den er i ferd med å bli utryddet?

– Det er jo litt kjipt, men på en måte er det helt greit, da vi er den største kebabprodusenten i Oslo, sier Lund og humrer.

Derimot er ikke pølsemakeren så redd for wieneres fremtid.

– Trender går opp og ned, men Norge er det eneste landet i verden som har wienere slik vi kjenner det, så den vil nok være her en god stund. Salget er ganske stabilt, og vi er blant de i landet som selger flest wienerpølser.

– Kommer det en wienerpølse for vegetarianerne?

– Ja, det er på vei, melder Lund.

Les også: Nye anklager mot Hollywoodmogul

Fra unger til sjåfører

Litt lenger sør-vest i Oslo ligger Lofthus Kiosk, vis-a-vis Årvoll-senteret. Her har det også vært servert pølser siden 50-tallet – 1954 for å være helt nøyaktig. I likhet med Syverkiosken har Lofthus Kiosk beholdt sitt utseende og inventar. Og det merkes, ifølge mannen i pølseduften bak luken.

– Kundene blir eldre og eldre. Det virker som om det ikke er så mange unge som spiser pølse lenger, sier Arvid Skalstad. Han har kokt wienere med petimeterpresisjon siden 70-tallet.

(Saken fortsetter under)

På Årvoll ligger en av Oslos få gjenlevende pølseboder. Foto: Brian Cliff Olguin
På Årvoll ligger en av Oslos få gjenlevende pølseboder. Foto: Brian Cliff Olguin

I lompe. I brød. I vaffel. Wienerpølsen dømmer ikke omslaget. Men pølsen selv skal en ikke rokke ved. Her ­tilbys kun wiener og grillpølse. Skalstad får sjelden spørsmål om han tilbyr vegetar. Selv om pølsene har vært ­hovedfokuset har han utvidet med blomster og jordbær på inventarlisten, da for å gjevne ut sesong­forskjeller. Pølser har han imidlertid alltid solgt mye av.

– Før i tiden var ungene mye mer ute og hang, så da gikk det masse pølser om kvelden. Nå er omsetningen størst på dagtid, med sjåfører og slikt.

Skalstad tror ikke noen kommer til å ta over etter at han har trukket sine siste wienere i boden.

– De aller fleste som gir seg er blitt tatt over av kebabsjapper. Hvis jeg skal selge boden ønsker jeg å selge til en som vil drive pølsesalg videre, sier han.

I februar i år gikk enda en pølsehjørnesteins­bedrift dukken. Da var det Lennarts på Alnabru som måtte gi tapt, etter en årrekke som pølselanger ved E6 og nord-Oslos industriområder.

Nå ligger det en kebabsjappe der i stedet.

Saken er opprinnelig publisert i Finansavisen lørdag 24. august

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden