Politidrapene som rystet Sverige: – Pappa var jo udødelig

Sara Borén står og pakker puten sin på bussen som skal ta hele skolekorpset til avslutningskonserten under musikkleiren i Danmark. Hun spiller tverrfløyte, det samme som faren Olle Borén gjorde da han spilte i korps. Hun har arvet fløyta hans.

Det er da en lærer ber henne bli med inn i skolen i stedet for. Der får hun vite at faren er borte. Politimannen hadde blitt skutt og drept av ranere ettermiddagen dagen i forveien.

– Det er helt uvirkelig. Pappaen min var jo den sterkeste og var jo udødelig. Hvordan kan han være død? Og jeg kjente meg så ensom og gråter mye. Jeg gråter høyt og er utrøstelig da jeg senere får prate med mamma på teletonen. Jeg husker at jeg sier til henne at jeg vil hjem, jeg vil bare reise hjem, men hun forsøker å forklare at det går ikke, sier Sara Borén 21 år senere til Sveriges Radio P1.

De lager en dokumentarserie om drapene, som senere ble omtalt som Malexandermordene.

Malexandermordene

Malexander er et småsted med noen hundre innbyggere i Boxholm kommune i Östergötlands län. Politimennene Olle Borén og Robert Karlström var på jobb 28. mai og visste ikke at bilen de stoppet inneholdt tre bankranere på flukt. De hadde ranet en bank i Kisa utenfor Linköping og hadde allerede kastet håndgranater mot og skutt mot en annen politibetjent under flukten.

Første gang politibetjentene stopper bilen, gjemmer to av ranerne seg i baksetet og bilen får kjøre videre. Men da politibetjentene kort tid etter begynner å følge etter dem og slår på blålysene, begynner dramaet.

Det oppstår skuddveksling og skudd avfyres i begge retninger. De tre ranerne, Jackie Arklöv, Tony Olsson og Andreas Axelsson kjører videre, sistnevnte med skuddskader, mens de to politimennene er døde, regelrett avrettet med sine egne tjenestevåpen.

Les også: Peter Madsen innrømmer drapet på Kim Wall

Innrømmet drapet to år senere

De tre ranerne ble alle pågrepet med relativt kort tids mellomrom. Ingen av dem ville innrømme hvem av dem som avfyrte de dødelige skuddene og alle ble dømt til livstid i fengsel, lovens strengeste straff.

Jackie Arklöf innrømmet å ha drept de to politimennene. Her er han avbildet i 2009. Foto: Katja Kypar/Wikimedia

I 2001 innrømmer Arklöv at han drepte dem begge. Han hadde tjenestegjort som leiesoldat i Bosnia-Hercegovina i 1992 i den kroatiske militsen HVO under krigen. Han var en selverklært nazist, noe han har tatt avstand fra i senere år.

– For de fleste er jeg bare et monster , sa Arklöv til Aftonbladet i 2002. Han fortalte da sin versjon av hva som skjedde da ransbilen ble vinket inn til siden av politibetjentene.

– Jeg slang meg ut av bilen og åpnet ild mot politibilen. Jeg traff Karlström og ser den andre politimannen gå i dekning. Jeg løper mot ham og skyter et par skudd, forklarte han da. På det tidspunktet hadde han selv ikke flere kuler igjen.

Politibilen som politibetjentene Olle Borén og Robert Karlström satt i da de ble beskutt og senere drept av tre bankranere i Malexander i Sverige i 1999. Foto: Mark Earth / NTB

Fra tiden som leiesoldat hadde Arklöv lært seg å ikke ta noen til fange, så han gikk bort til de to skadde politimennene tok fra dem våpnene og skjøt dem begge med dem.

– Man gjør som man er lært opp til. Det handlet som sagt om å gjøre jobben ferdig. Som jeg sa, i Bosnia hadde vi ikke tid til å ta hånd om sårede. Jeg var tilbake der, jeg handlet på refleks, sa han i intervjuet på spørsmål fra journalisten om hvorfor han drepte dem.

Svensk politisjef: – 40 slektsbaserte kriminelle nettverk i Sverige

LES SAKEN

Husker rettssaken

Sara Borén husker godt rettsaken. Hun var med i retten noen av dagene.

– Bare noen meter fra meg sitter personene som er ansvarlige for at min pappa ikke lever lengre. Det er en uvirkelig følelse. De sitter med ryggen mot oss, men jeg oppfattet dem som ganske uberørte, sier hun i P1 dokumentaren.

Etter at Arklöv innrømmet drapene har Axelsson og Olssons dommer blitt omgjort til 35 år i fengsel. Det betyr at de begge kan bli løslatt på prøve i 2022 da de har sonet to tredjedeler av dommen.

Hun har i dag blitt 32 år gammel og bor noen få mil fra stedet faren ble drept. Der er det satt opp en minnesten hun besøker jevnlig.

– Selv om det er en veldig tragisk plass, så er den også fin og det er jo også den siste plassen faren min var på. Disse trærne, dette vannet, denne veien er det siste min far så. Jeg kjenner meg nærmere ham her, jeg kan se det selv om det har endret seg. Det er så definitivt, sier hun i dokumentaren.