Kappløpet om pass til Europa: – Storbritannia føles ikke lenger som hjemme

Artikkelforfatter Stephen Moss skriver om de ettertraktede irske passene i kjølvannet av Brexit–avstemningen i 2016. Foto: Reuters/ Katarina Stoltz
Artikkelforfatter Stephen Moss skriver om de ettertraktede irske passene i kjølvannet av Brexit–avstemningen i 2016. Foto: Reuters/ Katarina Stoltz
Artikkelen fortsetter under annonsen

Tusenvis av briter har søkt om statsborgerskap andre steder siden det ble stemt over Brexit. Her forklarer The Guardian sine europeiske lesere hvorfor de falt for denne avgjørelsen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter Brexit kan Storbritannia bli et land hvor stadig flere innbyggere har doble statsborgerskap. En irsk besteforelder er nå den mest kjærkomne «eiendelen» i landet, ved å gi den stolte eier retten til et irsk pass– et pass til EU.

Antallet søknader om irske pass er økende. I 2018 søkte 200.000 briter. Omtrent halvparten av dem kommer fra Nord–Irland. Alle som er født på øya Irland før 2005, og alle født der siden, der en forelder er irsk, britisk, eller «har rett til å bo i Nord–Irland eller den irske stat, uten oppholdsrestriksjoner», er berettiget irsk statsborgerskap. Den andre halvdelen er briter bosatt utenfor Irland, og som plutselig har oppdaget en dragning mot en forelders eller besteforelders fødested. Antallet søknader har doblet seg siden folkeavstemningen, der den største økningen har kommet utenfra Irland. Det burgunderrøde passet verdsettes nå svært høyt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Flere irer i årene som kommer?

Neale Richmond, leder for irske Seanads Brexit–komité, har hevdet at minst 10 prosent av briter utenfor Nord–Irland er kvalifiserte for irsk pass. Det er en fengslende statistikk, som nesten er umulig å verifisere, men om det skulle være det minste sannhet i det, og det går galt med Brexit, kan det ventes at antallet irske statsborgere betydelig vokser de kommende åra.

Min familie bidrar til dette: min sønn, gjennom min kone, har en irsk bestemor, og han har således gjort krav på et irsk statsborgerskap. Dette året kan han besøke sitt nye hjemland for første gang. Hans bestemor, som ble født nær Cork, kom hit for å slutte seg til krigsinnsatsen mot Hitler, men flyttet aldri tilbake. Åtti år senere, beholder hennes datter og sønn en fot innenfor EUs dører, og en plass i etterkrigstidens visjon av et forent Europa.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Familien Moss er ikke alene. Faktisk foregår jakten på dobbelt statsborgerskap også for briter som ikke er berørte av Brexit, eller som søker å beskytte sine bolig–, helse– eller arbeidsrettigheter. Det skjer over hele Europa.

The Guardian spurte lesere om å ta kontakt dersom de hadde søkt om statsborgerskap andre steder. Det kom inn mer enn 1100 svar.

Flere holdt på å søke seg til irsk, tysk, fransk, belgisk og svensk statsborgerskap, men det var mange andre land representert. Deriblant Østerrike, Kypros, Danmark, Ungarn og Malta. Det var overraskende mange søknader om latvisk statsborgerskap. Noen av dem kom fra etterkommerne til latviere som flyktet til Storbritannia, i etterkant av at Sovjet okkuperte deres land i 1944.

John Gribbon, en IT–manager som bor og jobber i England, er én blant hundretusener som nylig har blitt irsk. Statsborgerskap fikk han innvilget i 2018.

Artikkelen fortsetter under annonsen
– Jeg ønsket å ha muligheten til valgfrihet av arbeidssted i Europa og tok ikke godt imot det faktum at den muligheten har blitt fjernet av Brexits forkjempere, sier han.

Gribbons bestefar, som døde i 1964, ble født i Belfast i 1915, tjenestegjorde i den britiske hær, og arbeidet som platearbeider ved verftene ved Tyne–elven.

– Han hadde ni barn og levde for deres frihet og muligheter, sier Gribbon (46), som har blitt irsk statsborger for å ivareta egen frihet og egne muligheter.

– Jeg fikk Willy Wonkas gullbillett 100 år senere, sier han.

– Selv om jeg aldri møtte ham, var hans avskjedsgave – å være irsk – den beste presangen jeg noensinne kunne fått. England er min fortid og vil alltid være en del av meg som den jeg er, men Irland vil gi meg frihet til å være den jeg ønsker å være.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: EU og Norge beholder tollfrie kvoter på landbruk og fisk etter Brexit

– Har alltid følt at jeg var irsk

Matt Hurley, en 22 år gammel masterstudent i geovitenskap ved Universitetet i Utrecht, ble irsk statsborger i 2017. «Jeg har alltid følt at jeg var irsk, siden min far er irsk og min mor ble født i England til irske foreldre», sier han. "Jeg hadde aldri tenkt å få irsk statsborgerskap, da det føltes som om jeg tok noe fra et land jeg aldri har bidratt til». Men nå sier han:

Artikkelen fortsetter under annonsen
– Storbritannia føles ikke lenger som hjemme etter å ha avvist Europa, noe jeg ikke har.

Det er selvfølgelig også praktiske fordeler:

– Å få et irsk pass har gjort det mulig for meg å bo i utlandet uten at jeg trenger å bekymre meg over at min studieavgift skal økes til samme nivå som for studenter utenfor EU eller å måtte søke om et slags studentvisum.

Tar tilbake tysk statsborgerskap

Statistikken over irske dobbeltborgerskap er spesielt bemerkelsesverdig fordi antallet briter som er kvalifiserte, er langt høyere enn for noe annet land. Og søknadsprosessen er enkel. Statsborgerskap er gratis og gis automatisk til barn av foreldre født i Irland, så lenge relevante fødselsdokumenter er fremvist. Gebyret for å melde seg inn i registeret for utenlandsfødte ligger på rundt 250 pund for voksne og 130 for barn. Dette gjelder for de som har blitt født utenfor Irland, men som har en irsk besteforelder. Det samme mønsteret er imidlertid tydelig i hele Europa (unntatt i Spania, som ikke tillater dobbelt statsborgerskap for briter bosatt i landet – en grunn til at så mange britiske expats i Spania sannsynligvis kommer tilbake, i tilfelle det ikke blir noen Brexit–avtale – og Polen, som tillater dobbelt statsborgerskap, men som ikke formelt anerkjenner et annet statsborgerskap innenfor sin egen jurisdiksjon). For eksempel har antallet britiske statsborgere som søkte om tysk statsborgerskap, mer enn doblet seg i 2017 sammenlignet med året før –en økning fra 2.865 til 7.493. Antallet briter som søker om å bli tyske, har vokst seg mer enn ti ganger større enn før folkeavstemningen i 2016.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Et bemerkelsesverdig resultat ved folkeavstemningen er antallet personer hvis familier flyktet fra nazistene, som nå tar tilbake tysk statsborgerskap.

–Jeg ble født i Palestina i 1944. Jeg var barn av statsløse, tyskfødte flyktninger, som hadde blitt fratatt sitt statsborgerskap fordi de ble ansett som jødiske, sier Nancy Krauss, pensjonert lege i East Anglia.

– I oppveksten snakket jeg bare engelsk, fordi foreldrene mine ønsket at vi skulle føle oss som om vi hørte til i Storbritannia. Jeg søker nå etter tysk statsborgerskap ved siden av mitt britiske. Drivkraften var Brexit. Tysk statsborgerskap vil tillate meg, min datter og mitt barnebarn, å forbli europeiske, noe som gir oss flere valg, om ting skulle blitt vanskeligere i dette landet. Men det er imidlertid en underliggende følelse av å rettferdiggjøre en feil i det å vende tilbake til røttene – i hvert fall mentalt – som tilhørte mine foreldre, og som ble urettferdig revet fra dem. Hvis den tyske regjeringen nå ønsker å gjøre det godt igjen, står jeg her med åpne armer».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Tyskland er ekstremt populært fordi landet ligger, sammen med Frankrike, på tredjeplass på Henley Passport Index, som rangerer land etter antall destinasjoner passholdere kan besøke uten å måtte ordne visum.

Les også: Farage truer med nytt «Brexit Party»

– Brexit tilbyr blå pass

Ben Wright, en 51 år gammel Management–konsulent, som bor i Tyskland sammen med sin kone og familie, har nettopp blitt en dobbeltborger.

– Jeg har brukt de siste 25 årene til å jobbe, leve og reise, over hele Europa», sier han.

– Jeg har sett murer og forflytningsbarrièrer falle. Brexit tilbyr blå pass. Det overskygger ikke det faktum at passet blir mindre verdifullt.

Wright klandrer Theresa May:

– Hovedproblemet var ikke Brexit–avstemningen, sier han og legger til:

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det var Mays beslutning om at Storbritannia ville forlate det indre markedet og tollunionen. Det gjør at et nytt pass blir utrolig viktig hvis jeg skulle ha et ønske om å jobbe i Sveits eller andre steder i EU.

Karen Stone, daglig leder og kunstnerisk direktør for teatrene og orkesteret i Magdeburg i Tyskland, ventet knapt en dag etter folkeavstemningen for å komme i gang med søknaden om dobbelt statsborgerskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det tok et år, store mengder papirarbeid, en eksamen for å bevise at jeg behersket tysk, og en annen om tysk lov og grunnlov, sier hun.

– Alt koster rundt 1200 euro, men nå har jeg endelig garanti for den samme bevegelsesfriheten og sikkerheten jeg har hatt de siste 40 årene.

Som mange andre mennesker som bor lengre perioder i utlandet, er hun rasende over at hun ikke fikk lov til å stemme i folkeavstemningen fordi hun hadde bodd utenfor Storbritannia i mer enn 15 år– som er grensen for å ha rett til å stemme.

– Jeg håper denne avgjørelsen blir revurdert, om det så skulle bli en ny folkeavstemning, sier hun.

Flere svensker

Antallet briter som søker om nederlandsk, svensk og fransk statsborgerskap har også steget enormt. I mangel på fremskritt rundt Guy Verhofstadts idé om å tilby briter – med Europa i tankene – en form for betalt statsborgerskap i EU, tar de som kvalifiserer seg til et annet europeisk land, på bakgrunn av fødselsrett, ekteskap eller oppholdssted, opp saken i sine egne hender.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Frankrike var Beci Clayton rask til å søke i etterkant av folkeavstemningen. Hun var bekymret for at familien hennes ville få det vanskelig om hun ikke søkte. Den 35 år gamle engelsklæreren bor i Bretagne og er gift med en franskmann. Hennes to små barn er flernasjonale.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg hadde alltid trodd at vi ville vende tilbake til Storbritannia, men vet ikke lenger om det vil være mulig. I det minste vet jeg at familien min vil være i stand til å holde sammen i Frankrike. Jeg vil kunne leve og jobbe i Frankrike på ubestemt tid, og det er en stor lettelse for meg. Min nasjonale identitet pleide å være svært viktig for meg. Nå er jeg flau over å være britisk, og jeg føler meg også ganske fortapt».

Peter Tuck, en 45 år gammel veterinær bosatt i Grosbliederstroff, er i en lignende situasjon. Stedet høres ut som et tysk sted, men ligger nord–øst i Frankrike, rett ved grensen til de to landene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg flyttet til Frankrike i 2002 med min tyske kone, og vi har bodd her siden. Våre to barn ble født i Frankrike. Vi bor i Frankrike, men våre barn krysser grensen hver dag for å gå på skole i Saarbrücken, sier han.

– Etter folkeavstemningen gikk vi ganske raskt gjennom den franske naturaliseringsprosessen. For oss er bevegelsesfrihet en glede og et privilegium. Vår region er helt avhengig av at grensen er åpen og usynlig, og vi kan ikke forestille oss at noen vil gjeninnføre kontroller som er fjernet. For mine barn er Brexit uforståelig.

– Min familie føler seg ikke velkommen

James Reynolds er en 38 år gammel lærer ved en internasjonal skole i Staffanstorp i Sverige. Han er gift med en svensk kvinne og har en to år gammel sønn. Han har vært bekymret for sin families rettigheter i tilfelle det ikke ble noen Brexit–avtale. Han har også vært bekymret for regler som gjelder inntektsnivå for ektefeller, hvis han skulle ha ønsket å flytte tilbake til Storbritannia.

– Jeg har bestemt meg for at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å flytte tilbake til Storbritannia, fordi min familie ikke føler seg velkommen, sier han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er synd, fordi jeg er kvalifisert til å undervise der, med min 15 års lange erfaring som lærer, selv om det må sies at undervisning i Sverige er langt mindre stressende enn i Storbritannia.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Romit Jain, en 43 år gammel mann fra London av indisk opprinnelse, er en annen brite som har lyktes med å søke svensk statsborgerskap.

– Jeg søkte innen en uke etter folkeavstemningen og ble innvilget statsborgerskap i løpet av fire uker, sier Jain, som jobber for et svensk selskap, men som for tiden har sin base i Sør–Afrika.

– Jeg var kvalifisert for svensk statsborgerskap fordi jeg er gift med en svenske og hadde bodd der i omtrent fem år. Prosessen gikk knirkefritt, og jeg fikk til og med et nasjonalitetsbevis i posten. Et slikt et har ikke min kone, så jeg spøker med at dette gjør meg mer svensk enn henne

Jain sin situasjon tydeliggjør hvor latterlig Theresa Mays nedverdigelse av «innbyggere av ingensteds» er.

– Svensker pleide å spørre meg, før folkeavstemningen, om jeg ville ordne meg svensk statsborgerskap, siden jeg uansett var kvalifisert, sier han.

Artikkelen fortsetter under annonsen
– Jeg svarte alltid at jeg ikke trengte det. Jeg så på det som et praktisk spørsmål, i motsetning til et om identitet. Men etter folkeavstemningen skjønte jeg at det handlet om identitet også. Jeg føler meg svensk og britisk, europeisk og indisk. Jeg ser ikke det som motstridende, selv om England mot Sverige i VM var vrient.

Noen folk ventet ikke engang på folkeavstemningsresultatet før de startet prosessen med å få et pass nummer to. Richard Ventham, en 44 år gammel mann som jobber innen legemiddelindustrien, begynte å undersøke dobbelt statsborgerskap da David Cameron annonserte at han ville holde en folkeavstemning. Etter å ha bodd i Belgia siden 2003, sier han:

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg klarte ikke å stole på at den fremmedfiendtlige britiske offentligheten ville ta den riktige avgjørelsen. Jeg ble belgisk i mars 2016 og har ikke hatt en søvnløs natt siden. Jeg er europeisk – og ingen fremmedfiendtlig, korttenkt, liten majoritet kan ta det fra meg.

Ventham er rettere sagt mer emosjonell og engasjert en europeer enn de fleste av de kaldsindige teknokratene som argumenterte for å forbli, tilbake i 2016. Han beskriver det potensielle tapet av bevegelsesfriheten som en «tragedie».

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Min kone og mine barn er belgiske. Jeg antar at noen tror jeg var for tidlig på avtrekkeren med å søke før folkeavstemningen, men jeg kunne lese runene og hysteriet i tabloid–avisene og ønsket at statusen min ble sikret. Jeg klamrer meg til håpet på en ny folkeavstemning for å reversere beslutningen. Men siden jeg har bodd i Belgia i mer enn 15 år, er jeg ikke lenger berettiget til å stemme. Jeg har blitt fratatt min stemmerett.

Hånlige spørsmål

Oliver Gompertz, en pilot basert i London, søker om å få innvilget maltesisk pass. – Folk spør ofte hånlig: «Er det det du bare kan kjøpe?, sier han, og henviser til landene som tilbyr en snarere vei til permanent bosted, og noen ganger statsborgerskap, om søkerne er villige til å gjøre en betydelig investering i landet.

– Men jeg har rett til det gjennom besteforeldrene mine. Det har imidlertid ikke vært en enkel prosess: Jeg begynte å samle dokumentasjonen som kreves for mer enn tre år siden. Og så var det et spørsmål om å få til avtaler med ambassaden i London, noe som tok omtrent seks måneder. Og deretter tok det ytterligere 18 måneder å vente på at søknaden skulle behandles. Da trenger man en avtale til for å få passet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Han tror det vil være verdt det.

– Det handler blant annet om karrièresikkerhet», sier han.

– Men for meg handler det hovedsakelig om hva jeg føler om min identitet. Om du drar til USA, Canada, Australia, New Zealand, og krysser grensen der, får det deg til å føle deg som en utenforstående, siden du ikke har rett til å være der. Jeg ønsker ikke å føle det samme i Europa.

Praktiske problemer

For mange er det også et praktisk problem. Jane Johnson, en 55-årig akademiker i Bologna, Italia, har nettopp fullført en søknad om italiensk statsborgerskap. Hun var motivert, sier hun, delvis av frykt for å miste «tilgang til den fantastiske statlige helsetjenesten i Bologna».

Men jeg tror Gompertz mer følelsesladde argument resonnerer. I nesten 50 år, til tross for den britiske politiske klassens tilbakeholdenhet, har vi vært europeiske borgere, med uhindret tilgang til det vakre, varierte, kulturelt rike kontinentet. En del av oss kan hevdes å være fransk eller spansk, italiensk eller tysk. Vi har kjempet flere kriger med våre naboer. Men nå kan vi nyte en lang fred og være deltakende i deres fantastiske land.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Brexit kan forandre dette for alltid. Mens min kone og sønn er trygge med sine nye nasjonaliteter, er den sinte waliseren i familien vår – altså meg – i ferd med å miste pass til EU og illusjonen av å være spansk. Er dette virkelig slutten på drømmen? Hvis jeg starter en liten bedrift i Plovdiv, hvor lenge er det til jeg kvalifiserer meg til bulgarsk statsborgerskap?

Oversatt av Per Lønning / ABC Nyheter © Guardian News & Media Limited