Stemmer/Nyheter:

Ulv i solnedgang

Illustrasjonsulv fra Colourbox.
Illustrasjonsulv fra Colourbox.

Den opphetede debatten må ses i lys av en dyp angst for ulv og et opprør mot «eliten i byen».

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Dag O. Hessen

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Om forfatteren: Dag O. Hessen er professor i biologi ved Universitetet i Oslo. Han er forfatter av en lang rekke fagartikler om tema relatert til evolusjon, økologi og klima, samt en rekke populærfaglige bøker i skjæringsfeltet biologi og samfunn. Hessen er en aktiv samfunnsdebattant, og har sittet i en rekke råd og styrer. Han er medlem av oljefondets (SPUs) etikkråd.
Om forfatteren: Dag O. Hessen er professor i biologi ved Universitetet i Oslo. Han er forfatter av en lang rekke fagartikler om tema relatert til evolusjon, økologi og klima, samt en rekke populærfaglige bøker i skjæringsfeltet biologi og samfunn. Hessen er en aktiv samfunnsdebattant, og har sittet i en rekke råd og styrer. Han er medlem av oljefondets (SPUs) etikkråd.

I midten av september 2016 «raste verden mot Norge» etter vedtaket om å skyte inntil 47 ulv av en bestand på 65-68 individer. Vedtaket var fattet av de lokale rovviltnemdene, og den internasjonale responsen kan summeres i Daily Express-betegnelsen «en massakre». Ved maksimalt «uttak» og en restbestand på 20 dyr, samt økt svensk jakt, ville den skandinaviske ulven være avhengig av innvandring eller utsetting for å unngå solid innavl.

Tre måneder senere gjør imidlertid klima- og miljøminister Vidar Helgesen om på vedtaket, og får julefreden brutt av det mediene igjen betegner som et opprør – denne gang fra distriktene, der «Bunads-Høyre» i Hedmark går til felts mot Helgesen. Også stortingspresident Olemic Thommessen kommer plutselig på at han er lokalpolitiker som representerer opplandsbenken, og følgelig må vise solidaritet med Hedmark som nå angivelig er i ferd med å omgjøres til et ulvereservat.

Juristen Helgesen har gjort det som var en naturlig konsekvens av den vurdering Justisdepartementets lovavdeling har gjort med basis i Biomangfoldloven og internasjonale konvensjoner Norge har gitt sin tilslutning til. Thommessen konklusjon er at dersom lovgivningen ikke passer norsk ulvepolitikk, må lovene endres.

En slik holdning kan kalles opportunistisk, og det er flere trekk i tiden som peker i retning av politisk opportunisme. På den globale arena ser vi nasjonalpolitisk opportunisme, og på nasjonalt nivå ser vi lokalpolitisk opportunisme. Distriktenes fanebærer Trygve Slagsvold Vedum, som ustanselig gjentar at Norge er mer enn Karl Johans gate, får her servert en lissepasning fra Helgesen, og fisker stemmer i distriktenes angivelige følelse av at noen der inne i Oslo sitter på sine kontorer og fratar folket og distriktene selvråderett og livsgrunnlag.

Innlegget er først publisert på Agendamagasin.no

Som om distrikts-Norge er en unison enhet.

Distriktene er sammensatt av ulike personer og meninger i samme grad som byene, der selv urbane redaktører av Klassekampen og Morgenbladet ytrer seg kritisk til ulven.

Som Kjetil Skogen refererer i sin kronikk i Aftenposten 23. desember, så har ulven like mange sympatisører som motstandere på bygdene, men de er i ulik grad synlige.

Et lokalt forankret demokrati er prisverdig og i mange sammenhenger nødvendig, men det er også et tveegget sverd. For en nasjonalstat er tross alt en sentralmakt med en rekkevidde ned til lokalnivå, avgjørende for gjennomføring av en enhetlig politikk. Ikke minst er det viktig i saker som angår areal- og naturforvaltning, men det er også ofte her det er vanskeligst. Ikke bare de mange vernedebattene, men også liberaliseringen av motorferdselloven, viser dette. Her er det for øvrig nettopp Helgesens departement som har åpnet for mer fornøyelseskjøring, både med snø- og vannskuter.

I begge tilfelle flyttes forvaltningsansvaret til lokalt nivå, men heller ikke i disse sakene står frontene nødvendigvis mellom by og land, men mellom ulike verdisett og ulike måter å oppleve natur på. I den omstridte snøskuterdebatten står frontene mellom de som verdsetter skienes stille sus over snø og skare, versus de som vil ha nok en arena for fart og motor i fri utfoldelse. Argumentet for mer fri ferdsel bygger på en spesiell liberalismeforståelse, der friheten til å utøve en støyende aktivitet veier tyngre enn friheten til å slippe den samme støyen. Frihet til blir viktigere enn frihet fra, selv om naturopplevelse i stor grad nettopp dreier seg om frihet fra.

I snøskutersaken viser lokaldemokratiets akilleshæl seg i form av et lokalt demokratiunderskudd. Her åpnes det for at en liten og privat sektorinteresse kan fremme et planforslag i samband med en arealdisponering av et stort omfang. I de fleste kommuner vil dette dreie seg om statlige og privat eide arealer som scooterklubbene ikke har noen disposisjonsrett til. For mange små kommuner vil det være billigere å få scooterklubber til å utforme forslag enn å bruke av egne sparsomme ressurser.

Nærmere havresekken kommer ikke bukken.

Et sentralt poeng er at dette ikke bare angår selve løypenettet for scootere, men det brede støybeltet omkring dette. Det er også et annet demokratiunderskudd i denne saken når det kjøres gjennom på tross av en overveldende motstand mot prosessen og mer motor i utmark. Klima- og Miljødirektoratets eget miljøbarometer viste i forkant av avgjørelsen at motstanden mot mer motorisert ferdsel var stadig økende, og at cirka 77 prosent av de spurte var imot dette. Lite tyder på at det er systematiske forskjeller mellom by og bygd her, men som propaganda for økt liberalisering var det nettopp en slik motsetning som ble konstruert.

Det er også nok av eksempler på slepphendt dispensasjonspraksis lokalt, hvor dispensasjoner er regelen snarere enn unntaket. Dette bekreftes også i en evaluering av norske kommuners forvaltning av verneområder foretatt i regi av Direktoratet for naturforvaltning for noen år siden, der Aftenpostens konklusjon ble at «Staten må overta verneområder».

Begge disse betente debattene er karakterisert ved høyt aggresjonsnivå, spesielt lokalt, der kostnadene ved å stå offentlig fram mot skuter eller for ulv, er så personlig belastende at de aller fleste vegrer seg. Det er et lokaldemokratisk problem, og bidrar til inntrykket av en by-bygd dikotomi. Når det gjelder ulven, finnes det åpenbart en reell frykt som ikke skal bagatelliseres, selv om jakt- og næringsinteresser nok veier tyngre.

Det er heller ikke vanskelig å forstå saueeierens frustrasjon og sorg over drepte dyr.

Likevel: Det er om lag 2 millioner sau i Norge, drøyt 30 000 elg felles årlig, og altså omkring 65 ulver. Folketallet i Norge har passert 5 millioner og forholdstallet ulv:mennesker er 0,000013. Selv begrenset til Hedmark, blir forholdstallet 0,0003, og det finnes ikke dokumenterte ulveangrep her til lands i moderne tid. Tap av sau til rovvilt går ned, og selve begrunnelsen for Helgesens vedtak var nettopp at skadepotensialet var marginalt fordi det knapt er sau på beite i det aktuelle området.

På denne bakgrunn synes den opphetede debatten underlig, og den må ses i lys av en dyp angst for ulv, og dels et opprør mot «eliten i byen». Det siste eksemplifisert ved Frps Håvard Jensen, gruppeleder i fylkestinget i Østfold Frp og varaordfører i Hobøl: «Vi kan ikke la oss styre av kaffelattedrikkende Rødhette-entusiaster i byen med sin romantiserte eventyrholdning til rovdyr».

Uten å trekke den parallellen for langt, så er altså opprør mot «elitene» et tegn i tiden på alle nivå, fra det lokale til det globale. Alt opprør har imidlertid en grunn, og som Jared Diamond og Peter Turchin viser i henholdsvis «Kollaps» og «War and Peace and War», er det gjerne begynnelsen på slutten når avstanden blir for stor mellom elitene og folket.

Mens opprør historisk har banet vei for demokratiet, er det ikke gitt at det opprør og den mistillit vi ser i dag er godt nytt for demokratiet, heller ikke lokaldemokratiet – eller naturen.

Les også:

Helgesen med ulveredegjørelse på Stortinget

Ulv skutt i Ringsaker

KrF om ulv: Regjeringen har malt seg inn i et hjørne

Forsker: Kvinner og eldre mest negative til rovdyr

Ulv trolig skutt i Hedmark – politiet ber om hjelp

Personvernpolicy