Illustrasjonsfoto Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
Stemmer/ Nyheter:Hva skal vi gjøre med hverandre?
Det heter ikke bare jeg. Det heter også vi.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Halldis Moren Vesaas (1946).
Det koster å holde hjulene i gang.
Det koster å ha lærere i skolen, leger på sykehuset, og sykepleiere på eldrehjem.
Det koster å holde kontorene rene, varer i butikken og togene i rute.
Det koster å ta vare på de som blir syke, og de som mister jobben.
Det koster å holde distriktene i live, og produksjonen i Norge.
Det koster å gi flyktninger utdanning, og innvandrere en sjanse til å klare seg.
Det koster å betale anstendige lønninger, og pensjoner å leve av.
Vi koster.
Så hva skal vi gjøre med hverandre, når prisen på naboens barn og kollegaens sykdom stiger? Hva skal vi gjøre med hverandre når lønnsomheten på bygda synker?
Hva skal vi gjøre med hverandre når vi blir flere eldre og flere uten muligheter i arbeidslivet?
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHva skal vi gjøre med maskinene, kjøkkenknivene, og menneskene, spør den svenske kokken og poeten Jenny Wrangborg, – en høstdag, når arbeidsplassene står tomme og vi sitter hjemme, og blir fortalt at vi ikke lenger trengs?
Hva skal vi gjøre med alle dem som er en utgift for de friske, godt lønnede og rike?
Hva skal vi gjøre når betalingsvilligheten for å ta vare på hverandre skrumper inn?
Vi kan selvfølgelig kutte i trygd og øke egenandeler. Vi kan gi folk mindre utdanning, og ta mer betalt for det. Vi kan stramme inn, være mindre generøse, og vi kan kutte utgiftsposter med femti milliarder.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenVi kan gjøre det bare litt trangere og litt tøffere for de andre. Selv kan vi forbli i komfortsonen.
Vi kan, men bør ikke. John Olav Egeland har sagt det godt: Byggverket velferdsstaten krever at det finnes likhet, sosial tillit og omsorg. Også utover egne rekker.
Artikkelen fortsetter under annonsenEller for å låne av Moren Vesaas’ dikt «Tung tids tale» igjen, skrevet i 1946 – en tid preget av omskiftelighet og fellesskapsbehov:
«Eig du lykka så er ho ikkje lenger berre di. Alt du kan løfte av børa til bror din, må du ta på deg».
Vi bør gjøre det fordi det lønner seg. Investering i utdanning, velferd og mindre ulikhet er god samfunnsøkonomi.
Men også fordi det ikke bare heter meg, meg, meg.
Det heter også vi.
Innlegget er opprinnelig publisert på Agendamagasin.no
Les også:
