Norge gjør ikke nok for å bekjempe æresvold

Laial Janet Ayoub.
Laial Janet Ayoub. Foto: Privat

Det hjelper ikke å kun gi et besøksforbud til utøveren eller voldsalarm til den utsatte. Hverdagen dreier seg om en kamp for å overleve.

Stemmer: Laial Janet Ayoub
Samfunnsdebattant og forfatter av Hijabbloggen.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Flere samfunnsdebattanter har de siste årene ropt ut om å sette større fokus på æresvold og æresdrap. Under en markering i september 2017 arrangert av Kvinnebevegelsen ved Kvinnegruppa Ottar og Sekulær Feministisk Front, ropte jeg og mange andre at vi krever handling mot æresvold og æresdrap. Vi løftet frem at det er store mørketall og at vi per i dag ikke har oversikten over hvor mange saker det finnes i Norge som kan knyttes til æresvold eller æresdrap.

Lørdag skrev Klassekampen om en 16 år gammel gutt som døde etter å ha blitt slått ned ved en skole på Holmlia i Oslo. Ifølge politiadvokaten var bakgrunnen for volden en mulig relasjon mellom 16-åringen og gjerningspersonens lillesøster. Folk på Holmlia forklarer voldshendelsen med at gjerningsmannen skulle forsvare familiens ære.

Jan Bøhler tok i etterkant tak i saken, og kritiserte politiet for manglende etterforskning av æresvold og etterspurte sikre tall på hvor mange slike saker det er vi har hatt i Norge.

Vi er mange som er bekymret fordi antall saker som gjelder vold i nære relasjoner øker i omfang. Vi er mange som roper ut om at dette må bli tatt på langt større alvor og etterforskes grundigere av mennesker som har kompetanse innen feltet. Vi er mange som har kjent på æresvolden på kroppen og som har fryktet for hvor livet vårt kunne ha endt. Vi er mange som er bekymret for utviklingen av denne type vold, uten at den blir definert slik den faktisk er; nemlig som æresvold.
I Sverige anslås det at hundre tusen ungdommer lever under trusler om æresvold. Hovedgrunnen for denne volden er fritt valg av partner. Stiftelsen Glöm aldri Pela og Fadime sier at det skjer cirka fem æresdrap hvert år i Sverige. Ifølge beregninger fra FN, blir omtrent 5000 kvinner drept av mannlige familiemedlemmer hvert år, fordi de angivelig har brakt skam over familien sin. Tallet er svært usikkert, og helt sikkert underrapportert, fordi mange av disse drapene ikke kommer i dagslyset og blir holdt hemmelig i de ulike familiene, eller omtalt som «ulykke».

I Norge har vi ingen slike tall. Æresvold eksisterer i mange former, både i form av fysisk og psykisk vold, men også det som kalles negativ sosial kontroll. Etter min mening er æresvold en forkastelig form for mannlig kontroll over kvinner.

Man føler at man kjemper kampen om å overleve alene. Det må handling til!

De juridiske systemene i mange land der antall æresdrap er størst, er fullstendig uten moralske retningslinjer. Der holder det juridiske systemet seg passive, eller i noen tilfeller også direkte medvirkende i disse sakene. I Norge er ikke systemet slik, men vi mangler fagfolk på feltet. Denne mangelen gjør at volds- og drapsepisodene ikke sees på slik de skal sees på, nemlig at det er negativ sosial kontroll og vold inne i bildet, før det utvikler seg til episoden som gjør at saken til slutt havner hos rettssystemet. Hvis alt blir tatt i betraktning, vil straffen kanskje bli annerledes for gjerningspersonene. Ikke minst vil vi få tall og statistikk på hva det er som faktisk foregår bak fasaden i det ellers så trygge Norge.

Per i dag kan jeg med hånda på hjertet si at vi i Norge ikke gjør nok for de som er rammet av æresrelatert vold. Det er ganske få anmeldelser som blir levert til politiet, fordi den som er utsatt for æresrelatert vold også mottar trusler, som gjør at man frykter for sitt liv og dermed ikke tør å anmelde forholdene.
Jeg har vært et offer for æresvold, og jeg vet hvor mye det er som kreves før man

tar steget å kontakte politi eller andre instanser for å anmelde disse tilfellene. Når politiet i tillegg mangler ressurser og grundig kunnskap og kompetanse på hva æresvold er, blir ikke saken lettere for offeret. Man føler seg ensom og uforstått. Man føler at man kjemper for å overleve alene.

Det må handling til!

Om vi fortsetter denne kampen med kun verbale fordømmelser, har vi tapt! Vi skal ikke bare få tall på hvor mange saker det er som kan kodes som æresvold eller æresdrap, men vi trenger også fagfolk på feltet som kan hjelpe de utsatte grundig! For det hjelper ikke å kun gi et besøksforbud til utøveren eller voldsalarm til den utsatte, når hverdagen dreier seg om en kamp for å overleve! I mitt tilfelle gikk jeg rundt og var på vakt hele døgnet med voldsalarmen i hånda, i tilfelle noe

skjedde. Jeg fikk trusler både verbalt og på sms, likevel ble dette omtalt som en gråsone av politiet, og jeg ble etterlatt alene om å ha kontroll på hva som foregikk rundt meg. Resultatene av slike tilbakemeldinger og slik etterforskning kan bli fatale, for det er direkte feil å tro at en voldsalarm alene kan redde liv!

Om vi fortsetter denne kampen med kun verbale fordømmelser, har vi tapt!

Det at politiet i tillegg er tause om hva det faktisk er som foreligger bak slike hendelser, bidrar til at flere tenker at de kan komme unna med sine handlinger. Derfor ser vi en økning i disse type saker.

Når et familiemedlem svikter et menneske på denne måten, så kan ikke vi som samfunn svikte!

Vi må våge å stille krav til politikerne og politiet nå! Justisdepartementet MÅ stille sterkere krav til politiets håndtering og omtale av æresvold. Fortsetter vi å behandle disse sakene slik vi har gjort, kan jeg ikke se for meg annet enn at flere liv går tapt.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært