Kreftcellene bryr seg ikke om viljestyrke, sa Marianne Sødal. Det handler mest om å treffe med riktig behandling, tidlig nok. Foto: NTB scanpix / Shutterstock
Vi må slutte å si at noen «tapte kampen mot kreften»
Ingen som dør av en sykdom er tapere. De er heller ikke svakere enn de som overlever. Det er på tide at vi tar et oppgjør med uttrykket «kampen mot kreft».
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Hun kjemper sitt livs kamp mot kreften». «Tidligere var han idrettsstjerne, nå kjemper han en annen og langt mer alvorlig kamp – mot kreften». «Etter et langt sykeleie tapte den folkekjære skuespilleren kampen mot sykdommen». «Til slutt måtte hun gi tapt i kampen mot sykdommen».
Eksemplene er lett omskrevne formuleringer fra artikler om kreftrammede kjendiser den siste tiden. Slike formuleringer er dagligtale. Mange har blitt så vant til denne typen uttrykk at de ikke hever et øyenbryn engang. Sykdom, spesielt alvorlig sykdom, blir fort assosiert med krig. Pasienter er ikke lenger bare syke. De er også soldater som kjemper en innbitt kamp på slagmarken mellom liv og død. Du må kjempe. Du er sterk. Du kan vinne denne kampen.
Det kan virke oppmuntrende for noen, men demotiverende for andre.
Forskere som har undersøkt effekten formuleringer som «tapte kampen mot kreften», mener det kan gjøre mer skade enn godt.
Å bruke krigsmetaforer for å skape oppmerksomhet og engasjement rundt noe er en kjent metode. Krigsbegrepet har blitt brukt for å mobilisere mot både fattigdom og narkotika. President Richard Nixon lanserte National Cancer Act under parolen «War on Cancer» i 1971. Det bidro til mer fokus på forskning og behandling. Det er imidlertid stor forskjell på å bruke krigsmetaforer for å mobilisere folket – og til å inspirere den enkelte. Kriger kjempes jo ikke av enkeltpersoner, men av nasjoner eller grupper.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Denne typen retorikk fører til en unødvendig ansvarliggjøring av syke. Det stiller dem til ansvar for noe som er utenfor deres kontroll.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenRegissør Maria Sødahl sa det godt på Lindmo nylig:
«Jeg får ofte høre at jeg er veldig sterk. Det synes jeg et hån mot veldig mange. Kreftcellene bryr seg ikke om viljestyrke (...) De som ikke havner på den andre siden av statistikken har ikke vært svake. Det å bruke krigsterminologi som at du har vunnet i kampen mot kreften synes jeg er veldig vanskelig. Jeg synes vi skal slutte med det».
Hun har helt rett. Forskere som har undersøkt effekten formuleringer som «tapte kampen mot kreften», mener det kan gjøre mer skade enn godt. Det kan føre til motløshet.
Les saken: Uttrykk som «kampen mot kreft» kan gjøre vondt verre, viser språkstudie
Det kan også fornærme og såre. Ingen som dør av en sykdom er tapere. De er heller ikke svakere enn de som overlever. Det handler stort sett om uflaks. Om hvor mottakelig pasientens sykdom er for behandling, om når sykdommen ble oppdaget – og i få tilfeller om livsstilsvalg som det er vanskelig å gjøre noe med om man først har blitt syk. Det er på tide at vi parkerer bruken av uttrykk som «kampen mot kreften» for godt.
For mennesker som er syke trenger omsorg, behandling og støtte. Ikke krav om at de skal kjempe mot en fiende som nødvendigvis ikke bryr seg om viljestyrke.
