- Vil overleve oss alle

Malcolm McLaren anno 1978.

Det er en uvirkelig følelse å ta inn over seg nyheten om at SexPistols’ legendariske manager Malcolm McLaren er død. Like uvirkelig som det er vanskelig å tenke seg punkens store gjennombrudd, utbredelse og konsekvenser uten ham. Han kommersialiserte på mange måter den nihilistiske understrømmen i kunsten og hevet den opp til populærkultur!

Les også: Malcolm McLaren er død

Jeg traff McLaren ved to anledninger, begge ganger i Norge. Først på by:Larm i Kristiansand i 2002, og deretter under en middag i Oslo fem år senere. Det morsomste jeg fikk ut av ham på Sørlandet var at han påsto det var ham selv som ga ut bootleg’en Spunk med Sex Pistols, ett år før Never Mind The Bollocks forelå i butikkene. Likevel var det det siste møtet som gjorde mest inntrykk, ikke minst på grunn av den mindre formelle settingen.

Jeg var i ferd med å avslutte min bok om norsk punk, og hadde via promotør Jan Walaker fått plass rundt et privat middagsbord i Teresesgate i Oslo i anledning McLarens forelesning og performance i hovedstaden.

Av gjestene var Harry Nordskog og jeg trolig de eneste som hadde blitt inspirert til å starte band som en konsekvens av punken, ettersom de øvrige jeg hilste på mens vi ventet på hovedpersonen, tilhørte filmbransjen og bare hadde et flyktig forhold til McLarens innflytelse. Det ble ved å prege kvelden.

Uansett var alle gjestene for dannede – eller muligens for sjenerte – til å sette seg ved siden av McLaren da middagen endelig ble annonsert, så da jeg ankom bordet var det kun to ledige stoler – en på andre enden og én ved McLarens høyre side. Med et prima japanske kjøkken som bakteppe ble det en fornøyelig og fuktig kveld, til tross for at hans unge, japanske venninne, Yong Kim, forsøkte å bremse tappingen av fludiumet.

Nå var det var ingen enkel oppgave å få inn et ord når McLaren først satte i gang og verre ble det når han fikk smurt munnlæret med sake for å skylle ned sashimien. Noen brukte anledningen til å minne oss om at Sid Vicious (John Simon Ritchie/Beverly) ville vært 50 år nettopp på denne dagen, noe som fyrte opp McLaren til å legge ut om hvordan bursdagsbarnet Sid Vicious hadde endt opp som bassist, og ikke som vokalist, fremfor Johnny Rotten.

En misforståelse mellom Vivienn Westwood og McLaren om hvilken 'John' hun hadde hatt innom butikklokalene i Sex, ledet imidlertid McLaren til John Lydon, som verken var høy eller kjekk. Han likte ikke engang rock'n roll, slik Vivienn hadde beskrevet Vicious.

Jeg måtte være påpasselig med å ha svelget unna hver gang mannen ufrivillig tok en kunstpause i det han la en matbit i munnen. Det første seriøse spørsmålet jeg fikk formulert var om ikke lanseringen av Sex Pistols i Paris i september ‘76 egentlig bare var et fordekt påskudd for å få demonstrert Vivienne Westwoods bondage-kolleksjon for den franske moteeliten.

Westwood hadde akkurat sydd den første bondage-dressen med remmer og stropper mellom armer og ben for å begrense bevegelsesfriheten. Umiddelbart før avreise kledde de opp Johnny Rotten, som selv toppet den nye look'en med å iføre seg Malcolms sorte alpelue.

- Det var helt klart en gylden mulighet for oss til å få vist den frem. Men vi var ikke så organisert. Helt siden 50-tallet hadde franske moteskapere tatt jevnlige turer til London for å utforske hva som skjedde på gatenivå. Derfor var det naturlig for oss å benytte denne muligheten, svarte briten med en åpenhet som overrasket meg.

Johnny Rotten hadde trolig spytta meg mentalt i trynet hvis jeg hadde stilt ham det samme spørsmålet.

Etter å ha småpratet videre mens det ene fatet etter det andre ble fortært – og vært gjennom temaer om hvorvidt bloggerne var de nye punkerne, de hurtig økende kunstprisene og Damien Hirst uforskammet raskt stigende posisjon, samt skotten McLarens stadige ambisjon om løsrivelse fra Storbritannia, ble jeg av vertskapet diskré bedt om å ikke legge beslag på hovedpersonen mer. De andre gjestene hadde tross alt betalt svimlende summer for denne kvelden, og ville gjerne få legenden i tale.

Jeg latet som jeg forsto deres situasjon utmerket, og fikk i stedet med meg Harry ut på kjøkkenet for å ta oss en røyk. To minutter senere dukket McLaren opp der også, og ville bomme en sigarett. Han himlet med øynene om resten av gjestene, og om sine egne (eller var det Young Kims?) ambisjoner om å slutte å røyke. Jeg tilbød ham rulletobakken min, hvorpå han ba meg pent om å rulle en til ham.

– Jeg har ikke rullet sigaretter siden jeg var på bommen på vei til Paris i 1968, unnskyldte han seg forlegent.

Vi fortsatte å diskutere Damian Hirsts kunst, og det faktum at mannen nå hadde tilbudt fem millioner pund for en komplett samling av McLaren/Westwoods gamle bondage-kolleksjon. – For en fetisjist, sukker McLaren mens han rister oppgitt på hodet. Jeg prøvde å pense samtalen inn på teoretiske analyser av punken og hvordan han forholdt seg til disse.

Han innrømmet at han hadde sans for Dick Hebdiges tidlige analyse av den britiske punken i boken Subculture and the Meaning of Style fra ’79, og tok helt av da jeg ymtet frampå hvor påfallende sammenfallet av punken og de franske postmodernistene var.

– Det er jo først nå folk begynner å forstå punkens innvirkning på alt, og at den var noe mye dypere enn man først var villig til å anerkjenne den for, grestikulerte han. – Den hadde et fullstendig sammenfall med de franske sosiologenes modernitetskritikk. Jeg pleide å drikke sammen med Jean-François Lyotard på Café de Fleur in Paris, og han var punker, man! Det var et komplett sammenfall!

Kvelden rant opp mens drikkevarene gikk ned, og Harry og jeg måtte nesten støtte hverandre ut da vi etter hvert forlot åstedet. Hovedpersonen selv ymtet frampå at han trolig var for full til å få noe ekstranummer på hotellet med sin unge venninne, og minnet oss samtidig på at han måtte tidlig opp for å holde foredraget sitt i Rococco-salen på Grand neste dag.

Selv var jeg smågroggy da jeg stabbet meg inn på Grand dagen etter. Jeg ble imidlertid utrolig overrasket over hvordan McLaren klarte å trollbinde publikum i halvannen time, etter den rotbløyta vi hadde hatt få timer tidligere.

Jeg kunne tydelig se hvordan hangover’n tvang svetten ut av ham, mens han imponerende manet fram det ene paradokset etter det andre. Selv hadde jeg dundrende hodepine, og duppa av på stolen min innimellom poengene og latteren fra salen.

Innholdet skilte seg ikke nevneverdig fra mannens opptreden på by:Larm for fem år siden, som da han demonstrerte hvordan hans inngang til kulturlivet var preget av bestemorens uortodokse oppdragelse.

– Jeg lærte at alt som var galt var riktig, og alt som var riktig var kjedelig. Med et slikt utgangspunkt er det lettere å forstå hvilken logikk som lå bak lanseringen av Sex Pistols.

– Jeg mener Malcolm McLaren var, ikke bare instrumentelt eller inflytelsesrik i forhold til punken, i min bok var han selve punkbevegelsen. Det ville ikke vært noe som liknet uten McLaren, sier forfatter Herman Willis symptomatisk i min nye bok om Sex Pistols’ legendariske konsert på Pingvin Club i ’77.

McLarens merittliste strekker seg langt utover å ha vært manager for Sex Pistols. Ideen hans var hele tiden å utfordre konvensjonene, han var kunstnerisk kreativ inntil det siste, og inspirerte alt fra Madonna til Eminem. Den kulturelle alkymisten ble til og med invitert av myndighetene i Polen etter kommunismens fall for å re-brand’e nasjonen.

Som en sjelden personlighet og fri aktør i et strukturtungt landskap døde han ironisk nok av den nesten like sjeldne kreftvarianten mesothelioma i New York , 8. april 2010. Han vil bli gravlagt på Highgate Cemetery i London, samme kirkegård som Karl Marx ligger på.

Malcolm McLaren er død, men han vil overleve oss alle.