Axel Hennie som Max Manus i filmen av samme navn. Piratkopieringen av kinosuksessen er bekymringsfullt. Foto: Lise Åserud (Scanpix)
Pirater og paradokser
<pBlir 2009 et remikset paradoks, spør Tom Skjeklesæther.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
For noen uker siden spurte musikksjef Amundsen meg om jeg kunne bruke Full av Fuzz til å synse litt rundt hva 2009 vil bringe, hva som vil møte oss som er opptatt av musikk (antar jeg) i innspurten på det første tiåret i det nye årtusenet. I konsekvensåret av 2008 der dommedagsprofetiene, som lenge har hengt over musikkbransjen, plutselig har bredd seg til hele samfunnet. Året da vi virkelig skal få smake på hva en moderne finanskrise er.
Jeg har fantasert om å se levendegjøringen av slike fotografier som vi husker fra depresjonstida i USA, der familier forlot sandblåste farmer i midtvesten og skranglet vestover med sine få eiendeler stablet på lasteplanet på en så vidt kjørbar lastebil. Den moderne, norske varianten vil ventelig bestå av SUV-er med flatskjermer og kjøkkenmaskiner dinglende langs kantene i kolonner på vei mot det forgjettede land på Nordmøre, det siste området i landet der det fortsatt vil gå an å tjene penger.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenStatsministeren var i sin nyttårstale, der han nok en gang flyttet posisjon til ny kameravinkel litt for ofte, svært så påpasselig med å understreke at vi «bare har frykten selv å frykte» (copyright F.D.R., 1933).
Han kan ha rett, men det han burde hatt mage til å si, er at om finanskrisa virkelig skulle vise seg å være den hundreårsbølga som de mest pessimistiske hevder at den er, så vil den først og fremst ramme alle som har lite eller ingen ting fra før.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenVi andre kan følge utviklingen på flatskjermer i alle rom, helt uten å forandre på posisjonene våre.
Nøkkelen er en platespiller
Men etter flere romjulsdager med forsøk på å få en nær-fremtidsanalyse av beddingen gikk det opp for meg at nøkkelen til hele det kommende året, og min artikkel, kom til meg som julepresang fra familien min.
For 16 år siden brakk min da et år gamle sønn armen av min gamle og svært velbrukte platespiller. Altså vinylplatespilleren. Den gang så jeg det som et tegn fra oven på at vinylens tid var omme. Jeg solgte selvsagt unna vinylplatene mine til priser som lå langt under det disse «rillede verdipapirene» innkasserer i dag.
Artikkelen fortsetter under annonsenI jula pakket jeg opp og plugget inn en Numark USB platespiller (hvorfor har den ikke heve og senkeanordning?). Den første vinylen jeg la på tallerkenen, velbekomme, var dobbeltalbumet som over fire vinylsider symboliserer det jeg tror kommer til å prege musikkåret 2009 aller mest; paradoksene.
«Johnny Cash Remixed»
«Johnny Cash Remixed» (Compadre Records) inneholder Johnny Cash' originalinnspillinger fra 1950- og 60-tallet, tungt doktorert av lydmakere med sylskarpe digitale kirurgiske instrumenter. Vi får nye utgaver av 16 mer eller mindre kjente Cash-sanger; «I Walk The Line» av QDT Muzic featuring Snoop Dog, «Big River» av Count De Money (hø-hø-hø), «Get Rhythm» av Philip Steir, «Leave That Junk Alone» av Alabama 3, «Folsom Prison Blues» av Pete Rock og «Hey Porter» av Mocean Worker.
Artikkelen fortsetter under annonsenJohnny Cash eneste sønn, John Carter Cash, er en av platas produsenter, noe som sannsynligvis er en rimelig rød klut for alle Cash-fans med fundamentalistiske holdninger.
Artikkelen fortsetter under annonsenParadoks de luxe
Jeg sitter altså tidlig i januar 2009 og spiller av det moderneste av moderne lyd på en medieplattform som virkelig lever opp til nettopp ordet plattform, men som strengt tatt bare skulle være å skue på Teknisk Museum i dag. Paradoks de luxe, indeed!
Det hører med til historien at sønnene mine er like ivrige som meg etter å se den svarte vinylen seile rundt på tallerken. Hvordan kommer lyden fra plastikken opp i den stanga og ut av høyttalerne, papps?
Et annet paradoks som kommer til å gjøre seg enda mer gjeldende i 2009 er om vi vil måtte forholde oss til hva vi egentlig legger i begrepet ny musikk.
For langt de fleste av de opp i mot ti tusen nordmennene som i 2008 gikk til innkjøp av tidligere Beach Boys-trommis, avdøde Dennis Wilsons «Pacific Ocean Blue» (Legacy Edition), må plata ha fremstått som en nyhet. De få japanske pressede CD-utgavene som fantes av plata på norske hender og det lille antallet eksemplarer som ble solgt av originalutgivelsen på vinyl da den kom i 1977, gjorde at det bare var en engere krets rocksnobber som var kjent med at Dennis hadde laget den beste solo-Beach Boy-plata noensinne.
Artikkelen fortsetter under annonsenJeg heller til oppfatningen som kollega Lennart Perssons ofte forfekter; musikk du ikke har hørt før er ny for deg, uavhengig av når den faktisk ble spilt inn.
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Odessa», den originale japanske vinylutgaven med filtcover.
Neste mandag kommer årets første parallell til Dennis Wilson-platen. Da slipper Warner-selskapet Rhino en trippel-CD-utgave av det gamle Bee Gees' dobbeltalbumet «Odessa». De Luxe-utgaven restituerer det originale vinylcoveret, som hadde rød filt på yttersiden og tekst i gullskrift. Dette coveret var bare å finne på et relativt lite førsteopplag av platen og ble kuttet ut fordi platefabrikkarbeiderne som pakket godsakene fikk allergiske reaksjoner av filten!
Uansett er det ikke mange som kjenner musikken på dette ambisiøse dobbeltalbumet som kom for nøyaktig 40 år siden; i januar 1969. Paradoksalt nok fordi Bee Gees senere, på slutten av 70-tallet, laget musikk som fullstendig oversvømmet markedet.
Artikkelen fortsetter under annonsenYoung i boks
Enda større interesse kommer det til å være rundt utgivelsen av den svært lenge utlovede «Archives»-boksen til rocksæringen Neil Young. Selv om det er all grunn til å ta utlovede utgivelsesdatoer med flere klyper salt, det verserer i øyeblikket tre forskjellige (januar, februar, mars), er det klart at «Archives» vil inneholde masse musikk som faller i paradokset mellom gammel og ny for hundretusener av Neil Young-fans.
Paradoksalt er det også å være vitne til at unge musikkjournalister hudfletter platebransjen (Cecilie Asker, Aftenposten, tirsdag 30. desember) fordi de angivelig ikke satser nok på nye artister, artister som Askers generasjon uansett ikke har til hensikt å kjøpe, men laste ned illegalt.
Artikkelen fortsetter under annonsenParadoksalt er det også at Norges utenriksminister er bekymret for at afrikanske pirater truer transporten av norsk og utenlandsk olje på norske oljetankere, men samtidig ikke er spesielt opptatt av at norsk musikk- og filmkultur piratkopieres til den store gullmedaljen på nettet. Kanskje piratkopieringen av filmsuksessen «Max Manus» kan få folk til å reflektere over det faktum at denne typen film bare kan lages om vi, publikum, synes det er verdt å betale for opplevelsen?
