KONSERT: My Morning Jacket, Escenario Verde-scenen, XIV Festival International de Benicàssim – Benicàsim, Spania, lørdag 19. juli 2008Morgenjakker i nattemørket
<pAmerikanske My Morning Jacket konsentrerte seg mest om sitt siste album da de spilte på Benicàssim-festivalen i går kveld.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Jim James briljerte bak mikrofonen
Med ferske «Evil Urges» på ermet konsentrerte My Morning Jacket seg først og fremst om låtene fra denne platen da de inntok hovedscenen på Benicàssim-festivalen etter mørkets frembrudd sent i lørdag kveld. Men det var også plass til et utvalg låter fra forgjengeren «Z» fra 2005. Stort mer ville ikke Jim James og kompani dele med sitt spanske publikum.
Som med det nye albumet ble også kveldens sett preget av at My Morning Jacket er et band som ønsker å gå i mange forskjellige retninger når de spiller. Fra den store Escenario Verde-scenen fikk vi servert alt fra vaskeekte indierock, via falsettsang á la Prince på sitt ivrigste til mer tilbakelent americana.
James' stemme kler de fleste stilene godt, men aller best er han der han er litt nedpå og ikke blir for overivrig, slik tilfellet var ved flere anledninger under gårsdagens konsert.
My Morning Jacket fremstår likevel som tighte og er et godt samstemt band, hvor alle medlemmene spiller nesten like sentrale roller som Jim James suverenitet bak mikrofonen. Men med en vokalist av hans kaliber må likevel resten av gjengen finne seg i å spille annenfiolin. Uten ham hadde My Morning Jacket stått tilbake som et ganske ordinært band.
Når det er sagt, så er det likevel helheten som gjør at formelen fungerer. Den skjeggete vokalisten spiller utvilsomt hovedrollen på scenen der han sprader rundt i kappe og leker seg i røyklagte kulisser som gir sceneshowet en litt skummel drakt.
Belysningen gjør også sitt til at konserten ikke blir en veldig visuell sterk opplevelse. Bandet øser avgårde gjennom de svært varierte låtene sine, noe som gir følelse av sterk variasjon. Best fungerte det i «Gideon» og «Off The Record», mens publikum responderte mest til passende «One Big Holiday». My Morning Jackets ubestemmelige stil gir imidlertid en følelse av at det var minst fem forskjellige band spilte seg gjennom settet, og ikke ett.
Dette er paradoksalt nok My Morning Jackets styrke samtidig som det også er deres svakhet. På sitt beste fungerer konserten utmerket, men uten at det tar av i stor nok grad til at vi sitter tilbake med følelsen av å ha opplevd noe unikt.
Konkludert ble dette likevel en helt grei konsert, men som ikke setter seg på minnet som et av årets festivalhøydepunkter. Morgenjakker er med andre ord kanskje ikke den helt riktige bekledningen i den beksvarte tropenatta...
Les mer musikk her
