Lyttelua 46 (Helt Harry)
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter
Bare så det er sagt; Øyvind og Lyttelua sover ut etter å ha vært på Eagles-konsert i Stockholm.
Brent Cash: How Will I Know If I'm Awake
Denne plata har,etter at jeg har brukt flere døgn på å få fingrene i den, gitt meg abstinenser. «How Will I Know If I'm Awake» er faktisk helsefarlig for en eldre herre som meg. Den er rett og slett litt for bra. Litt som om den djevelske Lånekassa med alle sine lakeier, skulle ha ringt og fortalt at den hadde slettet gjelden min med begrunnelsen. - Du er en så fin fyr, vet du.
«Hey, is this heaven?» er de første ordene som triller ut av munnen til Brent Cash på åpningslåta «Everything Is Gray». Ja, hvorfor ikke, tenker jeg. For dette er helvetes bra. Litt sånn «Lykken er en liten dings med et par bilder av Brent Cash».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenEtter at de gode makter så langt i år har forsynt oss med fantastiske popalbum fra The Feeling og Pacific!, har de nok en gang bestemt seg for å hviske fram trylleformularet: «Gå ut og gjør menneskene glade. Spesielt Espen A. Amundsen og hans våpendrager Øyvind Moen».
«How Will I Know If I'm Awake» er så fin at den nesten blir litt kitsch. Men bare nesten. Velkledde og stilige Brent balanserer nemlig elegant og stødig på en line som blir strammere og strammere for hvert steg han tar. Jeg tipper han lett knyter en elegant slipsknute samtidig som han spankulerer rundt høyt over hodene våre uten sikkerhetsnett.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLiker du band som Beach Boys, Burt Baccarach, Carpenters, Rubinoos og Pearlfishers vil du elske debutanten Brent Cash som ikke er redd for å slå på den største stortromma i universet.
Håkan Hellström: För sent för Edelweiss
Artikkelen fortsetter under annonsen
Håkan Hellström er endelig tilbake. Med godt nytt. Med raketter og konfetti. Med hele seg. Kompromissløst og deilig. Punk møter soul møter pop møter visesang. Dylan, The Band, Stones, Tom Petty, Eldkvarn og mange andre kverner rundt i et lydbilde som preges av lekenhet, oppfinnsomhet og en hei dundrende gi faen-mentalitet.
Favorittene for øyeblikket er «Jag vet inte vem jag är, men jag vet att jag är din», «Inte skyldig nån nåt» og tittelsporet. Men det skifter fra time til time. «För sent för Edelweiss» er rett og slett et meget bra album som bør rykke inn i tusen hjem allerede fra i morgen av.
På tirsdag satt Håkan og jeg og snakket om musikk i bakseter i en taxi til Gardermoen. Vi pratet om Plura, Olle Ljungström, Perssons Pack, Florence Valentin og «För sent för Edelweiss». Intervjuet kan leses på ABC Nyheter.no innen kort tid.
Artikkelen fortsetter under annonsenJayhawks: Rainy Day Music
Nyheten om at Mark Olson og Seven Doors Hotel skal slå hodene sammen på Norwegian Wood, resulterte i at Lyttelua satte Pommacen i halsen før tårene begynte å trille. Et helt hav av tårer dekket innen kort tid salongbordet jeg arvet etter den gamle naboen som tok kvelden for ett par år tilbake.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Glade tårer, Espen, glade tårer, hikstet Lua, samtidig som han krabbet bort til en av de mange cd-hyllene som er i ferd med å invadere leiligheten. Her forleden vurderte faktisk Lua å ta ned plakaten av Leo Sayer for å gjøre plass til nok en hylle, men etter å ha sett Leo i øynene ble hylla plassert foran stuevinduet.
- Tenk på det som en eksklusiv gardin, var Luas svar da jeg stakk innom med den nye skiva til Doktor Kosmos.
Men altså.
Etter å ha vannet det skittenoransje vegg til vegg teppet som tar pusten fra de fleste besøkende, dytta Lua inn den siste Jayhawks-skiva til dags dato, «Rainy Day Music».
Artikkelen fortsetter under annonsenEtter å ha grått oss gjennom åpningslåta «Stumbling Through Dark», kastet Lua seg rundt halsen min midtveis inn i andrelåta, klassikeren «Tailspin».
- Faen, det er så fint. Jeg griner glade tårer, jeg ser engler, jeg drikker kokain med grønne paraplyer.
Som en sengevæter med fanget fullt av tårer, hørte jeg resten av skiva med Lua tredd rundt halsen. Fra seg av glede hyllet han faren sin, den fjonge topplua, samtidig som han nå og da mumlet. - Det er en som mangler, det er en som mangler.
Halvveis inn i formidable «Save It For A Rainy Day», ble Lua så stille at jeg måtte riste liv i ham igjen. Totalt uttmattet av glede hvisket han meg i øret. - Du må ringe Gary.
- Gary?
- Gary må til Norwegian Wood
- Espen, hjertet mitt svikter hvert sekund. Innfri mitt siste ønske før jeg reiser til de tapre krigerne i Valhall. Ring Gary Louris og fortell ham at han må spille på Norwegian Wood sammen med gamlekompisen sin Mark Olson og Seven Doors Hotel. Fortell ham at det er mitt siste ønske i en verden fylt av bomber og granater. Gå til telefonen nå, jeg skimter allerede konturene av ljåen. Hjelp meg å dø på en verdig måte, hjelp meg til frelse.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Lua sank sammen rundt halsen min som en våt klut uten skam i livet. Den dramatiske lille Luetassen prøvde for fjerde gangen denne måneden å fake sin egen reise til den andre siden av virkeligheten.
- Ja, ja, hils Odin fra meg er du snill. Kanskje møter du Jesus på veien. Takk for alt, jeg henter meg en Pommac i kjølskapet mens du hugges i stykker av Ljåmannen.
- Ta med en til meg også, din skrotnisse. Jeg dør, men jeg lever. Merkelige greier. Jeg er en levende død. Ai, ai, ai. Jeg har vært i tunnelen, jeg har sett lyset.
- Kokain med grønne paraplyer?
- Jesus Maria, jeg er født på nytt.
Harry Nilsson: Nilsson Schmilsson
- Visste du at Harry Nilsson bøtta neppå med Pommac, din halvgamle krekling.
Omringet av Harry Nilssons «Nilsson Schmilsson» studerer Lyttelua bildene av Harry i det siste nummeret av Mojo. Bilder av ham og John Lennon. Gutta på by'n. Lost weekend og alt det der.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Nja, tror nok det var mer futt i de drinkene gitt, slenger jeg ut i støyen fra putrende speilegg og bacon. Årets første flue lander på den blankpolerte knollen min med et minimalistisk brak, som om den ønsker å understreke at den ikke er en døgnflue.
Det smeller i skallen og svien glir helt ned til øyelokkene, samtidig som flua deiser ned i stekepanna og danner prikken over i'en på det som mer og mer ligner en moderne matvariant av Sodoma og Gomorrah.
- Han drakk Pommac, din fjasebukk. Lua henger over meg med et morskt blikk og en fluesnapper i hånda.
Artikkelen fortsetter under annonsen- «Coconut» er og blir en hyllest til Pommac. Jeg bare veit det. Med Gud som mitt vitne, det står skrevet på veggen, det er skrevet i sanden, det er...mmm ...
- ... tankene til en syk, syk, syk lue som fullstendig har mista grepet. En lue som lukter Pommac herfra til søplebøtta. Det der gjorde faktisk jævlig vondt, din lille rakker.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Den stakkars flua er dau, og du sutrer som en liten drittunge. Din kalde jævel. Og tenk på meg da, jeg reddet faktisk livet ditt.
- Han hadde mord i blikket. Dødsflua fra Kongo, morderen fra Afrika. Fy faen, det var nære på.
Cirka to minutter senere sover Lua på kjøkkengulvet mens jeg koser meg med egg, bacon og morderflue i stua. Jeg titter opp på Leo og Johnny, som blunker til meg fra veggen. Krøllene til Leo beveger seg i takt med «Without You». Det er tredje gangen jeg spiller «Nilsson Schmilsson» i dag. Jeg tenker på Harry. Jeg tenker på Gud. Og jeg tenker at jeg må høre skiva en gang til før jeg hiver luetassen under dyna og rusler hjem.
Jeg tusler ut på kjøkkenet og henter en kokosnøtt.
