På reise med musikere II

Den første konserten avholdes på museet i den historiske byen Benevento, som både er en by og en provins i regionen Campania, cirka 50 kilometer nordøst for Napoli. Byen het fra gammelt av Malowent og har en opprinnelse noen hundre år før kristi fødsel, etter sigende grunnlagt etter den trojanske krigen av grekeren Diomedes, en helt i gresk mytologi. Endelsen -vent referer visstnok til markedsplass og er vanlig i gamle, italienske stedsnavn.

Dessverre blir det liten tid til å utforske andre deler av muséet enn konsertsalen. De Vinco er rimelig forsinket da hun henter oss med bil to timer før konsertstart. I tillegg kjører hun feil, og turen tar en del lenger tid enn de femti minuttene man ble forespeilt ved starten - hun innrømmer at stedsans og punktlighet ikke er hennes sterkeste sider. Men ved hjelp av andre velvillige italienske sjåfører blir vi guidet i riktig retning, og i sentrum av byen finner vi til slutt museet, nok en staselig gammel bygning.

Kunstnerisk leder for festivalen Classica Benevento, Carlo De Matola (Foto: Kristin Svarstad)

Konserten inngår i festivalen Benevento Classica, en liten kammermusikkfestival med seks konserter gjennom juni og juli. Kunstnerisk leder, Carlo De Matola, venter på oss utenfor museet og leder oss til konsertsalen. Han er selv profesjonell musiker og har fløyte som instrument.

Konserten starter med stykker av de samtidige italienske komponistene Veracini og Tartini.

Francesco Maria Veracini (1690-1768), også fiolinist, var en av de mest etterspurte musikere i sin samtid. Men han ble også sett på som arrogant og eksentrisk, og hans komposisjoner er karakterisert av en ekstragavanse, men også en stor begeistring og frodighet. Sammenliknet med Vivaldi mangler allikevel Veracinis musikk helhet og proporsjoner.

Historien forteller at den litt mindre kjente komponisten Guiseppe Tartini(1692-1770), som også var utøvende fiolinist, ble fullstendig overveldet av den berømte artistens helt fremmedartede spillestil, etter å ha overhørt Veracinis spill i Venezia. Tartini dro derfor i all hast til sitt hjem og nærmest murte seg inne i lange tider og øvde helt til han begynte å nærme seg Veracinis nivå.

De innledende stykkene er nok derfor kjente for det italienske publikum, som likevel setter pris på en norsk tolkning. Mozarts fiolinsonate i E-dur blir også godt mottatt, og stemningen stiger mange hakk under det vakre Preludium og Allegro av Fritz Kreisler (1875-1962).

Antonella De Vinco, pianist (Foto: Kristin Svarstad)

Komponisten utga dette stykket som en bearbeidelse av et stykke av barokk-komponisten Pugnani, men innrømmet senere at komposisjonen var helt og holdent hans egen. Da mange kritiserte dette, var hans svar at komposisjonen allerede hadde fått gode kritikker. Som han uttalte: «Navn endres, men verdien består».

Som en kuriositet kan det nevnes at Kreislers Bergonzifiolin nå benyttes av den norske fiolinisten Henning Kaggerud.

Uansett opprinnelse er det et vakkert musikkstykke, og det italienske publikummet vet å verdsette det med stor applaus og bravorop.

Süssmann har, som nevnt i tidligere artikkel, en utfordring i fremførelsen av Rachmaninoffs melodiøse stykke Vocalise: Notene hans viser seg å være svært forskjellig fra De Vincos, så han må transponere hele stykket fra D- til E-moll, noe som krever stor konsentrasjon og lydhørhet. I tillegg er det første gang han fremfører stykket offisielt.

Disse problemstillingene er heldigvis ikke tydelige for publikum, og applausen braker løs i etterkant.

Vocalise er egentlig skrevet for piano og sopran, publisert i 1912 som den siste av Racmaninoffs 14 sanger, Op 34. Den er helt uten ord, synges kun med vokalen a. Den er dedikert til den russiske, lyriske koloratur-sopranen Antonina Nezhdanova. Sangen er opprinnelig også skrevet for tenor, men blir aldri fremført slik, fordi tenorstemmen, en oktav lavere enn sopranen, vil høres merkelig ut sammen med pianoarrangementet. I tillegg vil den mannlige stemmen ha store vanskeligheter med å nå opp til den høye C. På grunn av populariteten er Vocalise arrangert for en rekke instrumenkombinasjoner, til fiolin og klaver ble den arrangert av den berømte fiolinisten Jascha Heifetz.

Konserten avrundes med Griegs første fiolinsonate, Op 8 nr 1, hvor man stifter bekjentskap med den unge, friske og energiske komponisten som allerede her viser en mesterhånd, fremdeles kanskje litt utemmet. I hvert fall setter det italienske publikum pris på verket, og nok en gang viser det entusiastiske publikummet sin anerkjennelse.

Atriet i klosteret hvor konsert 2 avholdes. (Foto: Kristin Svarstad)

En utendørskonsert i et gammelt kloster er rammen rundt det siste arrangementet i denne omgang. Klosteret ligger i byen Atripalda, som er en by i provinsen Avellino. Avellino er også en by; det er visst vanlig i Italia at byer og provinser har samme navn. Atripalda og Avellino går nærmest i ett, og det er vanskelig for utenforstående å oppfatte hvor grensen er. Begge byene er fra antikken, men De Vinco forteller at Atripalda er det tidligere Avellino - ikke lett å få med seg alle nyansene i bombardementet av historiske fakta.

Under en guidet tur av søstrene De Vinco gjennom sentrum av Avellino, får man i hvert fall en liten følelse av den største av byene, med cirka 60.000 innbyggere. Det er tydelig at historiens sus preger bybildet - flotte, antikke bygninger, noen over tusen år gamle, ligger skulder ved skulder med nymoderne bygg. Det er kronglete, sjarmerende gater, og bredere, rettlinjede avenyer. På tross av mangfoldet i lett blanding, er det en vakker, sjarmerende by, og det er meget forståelig at søstrene er stolte av å vise den frem.

Klosteret, arenaen for turneens avsluttende konsert, er mye mer moderne enn forventet, og til vår overraskelse er det fortsatt i fullt bruk. En gammel, smilende nonne lukker oss inn i atriumet, en stor, åpen gård i sentrum av bygget, med en stor skulptur av en mild, bevinget Jesus midt på plassen - religionen er tilstedeværende på en helt annen måte enn man er vant med i Norge.

Kveldens konsert er del av en større festival pågående gjennom hele sommeren, I Luoghi Della Musica, og dette evenementet er det andre i serien på tretten konserter. Antonella De Vinco er kunstnerisk leder og pådriver, og tydeligvis flink på PR. Dagen før arrangementet står det nemlig en stor artikkel om den norske fiolinisten Süssmann i byens avis, noe som hovepersonen ikke blir klar over før i ettertid.

Også arrangementet preges av et ønske om større renommé. Fotografer er leid inn for å forevige det musikalske samspillet mellom nord og sør. Fotografering og videoopptak er til tider ganske plagsomme, da artistene blir distrahert av stadige blitzglimt og videokamera, som kommer ganske nær opptil utøverne.

Antonella De Vinco og en vennlig, men bestemt nonne som ber oss forlate lokalet da konserten er over, for da skulle nonnene ha kveldsro. (Foto: Kristin Svartstad)

Annonseringen i forkant er tydeligvis også godt ivaretatt, for det strømmer på med publikummere. Atriumet er nesten overfylt, det sitter og står mennesker overalt - noen lent mot plantekrukker, andre mot sokkelen til Jesus-statuen. På tross av mengden oppleves ikke dette publikummet fullt så entusiastisk som det foregående på museet i Benevento. Den musikalske menyen er den samme, men det er tydelig et arrangement for sosieteten i byen, og det virker som det er vel så viktig å bli sett som å nyte musikken.

Likevel, et høflig og deltakende publikum, som blir mer engasjert etter hvert. De melodiøse stykkene av Kreisler og Rachmaninoff hever nok en gang stemningen, og finalen ved Griegs andre fiolinssonate får stor applaus og bravorop, og i de siste tonene får musikerne dessuten et nydelig akkompagnament av fugletriller, ganske så musikalsk samstemt med de avsluttende harmoniene.

Turneen avrundes med et besøk i kaotiske, men sjarmerende Napoli, og på tross av utallige advarsler fra De Vinco-familien og venner om napolitanske lommetyver som har opphøyet yrket sitt til en kunstart, entres til slutt flyplassen med alle verdisaker i behold, Süssmanns verdifulle Bergonzi, undertegnedes bærbare pc, samt penger og visakort. Også denne gang slipper vi å bli en del av forsikringsselskapenes statistikk over uheldige reiseopplevelser.

Les første del av reisebrevet her.