På pressekonferanse avslutningsdagen konkluderte Benicàssim-ledelsen at festivalen har vært en stor suksess i år. Festivaldirektør José Louis Móran i midten (Foto: Paul A. Nordal)
Paradis med bismak
<pBenicàssim er en nydelig festival, men som sliter voldsomt i kampen mot den lokale infrastrukturen.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
(Foto: Rikke Dahl Monsen)
Sist helg gikk den 14. utgaven av Benicàssim-festivalen av stabelen i byen Benicàsim i Spania. Med 148 000 mennesker innenfor portene seiler denne opp som en av Europas største og viktigste musikkfestivaler, og forbigår for eksempel Roskilde med god margin når det kommer til publikumsmasse.
Likevel er Benicàssim en festival som fremstår som både mindre og langt mer intim enn Skandinavias gigant på festivalfronten, og ligger for eksempel Øya langt nærmere i både stil og innhold, med få scener spredt utover et ikke altfor stort område.
Færre scener enn både Roskilde og til og med Øya som i år opererer med fire scener, er også et faktum. Men klubbkonseptet deres har grener som strekker seg helt til Madrid, hvor klubbarrangementet Saturday Night Fiber i år har slått rot og vært et alternativ til 9 000 individer i den spanske hovedstaden som av forskjellige årsaken ikke kom seg til badebyen Benicàsim (hvis offentlige navn staves med én s mens festivalen staver det med to, red.anm.) som ligger idyllisk til på den Costa del Azahar-kysten noen mil nord for Valencia og rundt fire timers kjøretur sør for Barcelona.
Var blant headlinerne på årets program (Foto: Paul A. Nordal)
Årets program har kanskje ikke vært det mest interessante i Benicàssims 14 år lange historie historie, men med headlinere som Sigur Rós, Babyshambles, Mika , New York Dolls , My Bloody Valentine , Morrissey og Leonard Cohen øverst på plakaten, når de likevel ut til en relativt stor publikumsmasse. Noe spesielt britene var med å sette pris på under årets avvikling. Ellers var programmet fullspekket med ikke fullt så store aktører, dog ikke mindre interessante navn, fra den mer alternative musikkscenen.
Lite norsk
ABC Nyheters utsendte var ganske alene med norske pass på pressesenteret, og det var ikke mange norske dialekter å høre ute blant publikum heller. Egentlig støtte vi ikke på noen andre i det hele tatt under vårt opphold, noe som sier at denne festivalen foreløpig ikke har fått et skikkelig fotfeste her på berget.
Og om vi ser bort fra Cohens hyllest til sin norske venninne Marianne Ihlen i sitt avslutningsnummer «So Long Marianne», var eneste norske innslag på årets festival Margaret Olins film «Lullaby» som hadde fått plass på kortfilmprogrammet, som gikk daglig inne på festivalområdet, som en av flere utenommusikalske aktiviteter på Benicàssim.
Men Benicàssim vil fortsette å vokse. De har allerede markert seg som Spanias kanskje aller viktigste og mest banebrytende musikkfestivaler med hovedfokus på den alternative scenen, og satser nå sterkt for å markere seg utenfor landergrensene. I år var det spesielt mange akkrediterte medier fra England, Italia og Frankrike til stede. 1023 akkrediterte til sammen, blant dem 350 internasjonale.
102 konserter ble gjennomført under festivalens fire dager, blant dem 30 nasjonale, mens hele 55 til 60 prosent av publikum stammer fra andre land enn Spania - også her med hovedvekt på tilreisende fra Italia og Frankrike, men spesielt fra Storbritannia. Dette sier at Benicàssim er i ferd med å sette seg som en av de store på festivalfronten i sør-Europa, og er i ferd med å bli en aktør som flere vil følge i årene som kommer.
Artikkelen fortsetter under annonsen
(Foto: Paul A. Nordal)
For øvrig meldes det om super stemning hos et jevnt over en uvanlig smilende og feststemt publikumsmasse. Vi observerte heller ikke noe form for uroligheter eller tilløp til andre ulovligheter, og publikum oppførte seg ifølge festivaldirektør José Louis Móran eksemplarisk under hele festivalperioden.
Latterlig transporttilbud
Men skal Benicàssim fortsette å tiltrekke seg oppmerksomhet fra utlandet, MÅ den lokale infrastrukturen gjennomgå en total snuoperasjon. Med nærmere 150 000 tilreisende festivalgjester til Benicàsim, som er en by med knapt 14 000 innbyggere - altså tilfører festivalen en tidobling av befolkningen, så må den lokale offentlige transporten fungere langt bedre enn hva tilfellet var under avviklingen av festivalen sist helg.
Dette synes ikke de lokale myndighetene å ha tenkt på i det hele tatt, og for svært mange fortonet all form for transport til og fra festivalområdet seg som et sant mareritt av aller verste sort. Det er rett og slett ikke verdig en ellers nydelig og nærmest perfekt festival som Benicàssim at man ikke kommer seg til og fra uten å måtte ta beina fatt i tropevarmen, som jevnt over lå på godt over 30 varme grader under hele festivalen. Hotellområdet ved strandpromenaden ligger nærmere to mil fra festovalområdet, noe som sier seg selv er uholdbart når det ikke finnes en eneste taxi i byen, mens bussjåførene på de lokale bussene tar fire-fem timers siesta hver dag.
Artikkelen fortsetter under annonsen
(Foto: Rikke Dahl Monsen)
Dette førte blant annet til at vi gikk glipp av en sjelden opptreden fra Pete Doherty og hans Babyshambles, Sigur Rós gikk også i vasken, mens en forhåndsutvalgt favoritt som The National heller ikke var innen rekkevidde. Rett og slett fordi vi ikke kom oss til festivalområdet.
Oppskrytt miljøprofil
Benicàssim skryter ellers på seg å ha en sterk miljøprofil, som best forsvares ved at hele festivalområdet er utstyrt med store avfallskontainere hvor publikum kan kildesortere søppelet sitt. Likevel fremstår profilen som direkte latterlig målt mot for eksempel Øya-festivalen, hvor blant annet økolgisk mat og pant av ølglass så vel som annen proviantinnpakning spiller en betydelig rolle. Innenfor portene på Benicàssim-festivalen vasset vi bokstavelig talt i brukte plastglass og annet søppel, det til tider i så stopre mengder at det ikke var mulig å skimte bakken under oss, om vi gikk på gress eller asfalt.
Men likevel, og alt i alt, fremstår Benicàssim som en viktig og spennende festival som fortjener oppmerksomhet langt utenfor Middelhavets nærmeste områder.
(Foto: Rikke Dahl Monsen)
