Ingen seier for presidentens kritikere

Etter kritikken som er kommet den siste tiden, ville det ikke være urimelig å trekke slutningen at Karl-Arne Johannessen ble presset ut av vervet som president i Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF). Utspillene hadde ett formål: Å ramme Johannessen før Idrettstinget i mai.

Kritikerne fikk på mange måter walkover da idrettspresidenten trakk seg i går. Jeg er temmelig sikker på at de ville ha tapt hvis Johannessen hadde stått løpet. I helgen gikk det store, mektige fotballforbundet ut med sin støtte, og andre var klare til følge opp. Dessuten var ikke kritikken så massiv som enkelte medier ville ha det til.

Ville ha vunnet

Det var grunnen til at Johannessen hadde et temmelig avslappet forhold til det hele. Man gjør lurest i å forholde seg til hans egne ord rett før helgen om at han hadde ekstrem lyst til å ta fire år til. Når det ikke blir slik, skyldes det at helsetilstanden fremskyndet behovet for et kirurgisk inngrep som vil sette han tilbake i en lenger periode. Og er det noe Johannessen har skjønt, er det at man ikke kan være president i NIF på 'delvis sykemelding'.

Rent journalistisk er det ikke mye igjen av saken. Johannessen tapte ingen maktkamp, han foretok ikke grep for å komme en kontrollkomité i forkjøpet, han fryktet ikke valgkomiteen, og han forsøkte ikke å stikke av gårde fra en økonomisk smell. Historien etter tre år med Johannessen vil i stedet være at han klarte å rydde opp i et forbund der mye hadde gått galt.

Det var en vinner som kastet inn håndkle i går.

Umulig å tilfredsstille idretten

Når saken likevel gir grunnlag for noen refleksjoner, begynner jeg med en liten passiar kvelden før Johannessen ble valgt til ny idrettspresident. Tilfeldighetene ville det slik at vi ble sittende rett overfor hverandre under tingmiddagen i Sandefjord, og vi kom i snakk. Han var klar til å ta fatt på en jobb som ville kreve mye, og jeg sa at prisen kunne bli temmelig høy hvis han lyktes:

- Da har du skaffet deg såpass mange uvenner at det kan bli vanskelig å bli gjenvalgt.

Johannessen så poenget, men hadde nok tro på at idretten ville verdsette ham høyere enn som så. I hvert fall da han dagen etter fikk et mandat om å få orden på økonomien. Tingdelegatene må ha visst hva det innebar. Millioner ble kuttet, spraretiltak iverksatt og ansatte sparket. Det virket temmelig brutalt, men nødvendig.

Slik skaffer man seg motstandere. Der forgjenger Kjell O. Kran ikke hadde tilstrekkelig kontroll, ble Johannessen tatt fordi han styrte for hardt. Det ble tråkket på noen tær og tatt noen valg som naturligvis var omdiskutert. Uansett hva en idrettspresident foretar seg, skaffer han seg motstandere. Her er det idrettskretser mot særforbund, små mot store forbund, nord mot sør også videre, også videre.

Spiser sine ledere

De som må tåle et nederlag eller tre, kommer alltid tilbake. I stedet for å se helhet - og vurdere hva som er best for å utvikle norsk idrett (det vil si å gi et best mulig tilbud til flest mulig nordmenn), blir det en kamp alle mot alle. Slik er det på grunn av NIFs tingsammensetning som fremfor noe annet handler om å blokkere vedtak - hvis ikke kretsen eller forbundet du representerer kommer ut i pluss. Skit i Norge, leve Toten.

Det var denne utfordringen Karl-Arne Johannessen ga seg i kast med. Han løste oppgaven, men gjorde seg samtidig sårbar og ville de to neste månedene blitt utsatt for nye angrep. Nå slipper han det, og kan i stedet få fortjent ros for jobben han utførte.

Så får vi samtidig registrere at mange honnørord vil komme fra folk som ikke kunne vente med å bli kvitt presidenten.

Les mer om presidentvalget i NIF på www.sportsanalyse.com

LES OGSÅ DE TIDLIGERE KOMMENTARENE:

Idrettens tøffeste toppkamp

Viktig for langrenn og Norge

Toppidretten kan bli for ekstrem

Langrenn ut av skyggen

Politisk OL-press mot sin hensikt