Toppidretten kan bli for ekstrem

Toppidrett handler om å bryte grenser. Utøvere på høyeste nivå lever et liv som for oss andre virker unormalt. De må følge strenge regimer for hygiene, kosthold og hvile slik at de kan prestere best mulig. Ørsmå detaljer kan være forskjellen mellom gullmedaljevinneren og den som havner på 5.plass.

I store mesterskap blir dette ekstra tydelig. Selv om man i utgangspunktet skal følge godt innarbeidede rutiner, gjøres det enda mer enn vanlig for å optimalisere. I VM og OL er det ikke bare utøveren selv som tar sine forholdsregler, men de hjelpes av trenere, ledere og medisinsk støtteapparat som viser stor iver i tjenesten. I beste mening, selvsagt, men av og til blir det for mye av det gode.

For mye forebygging?
En slik prosess observerte jeg under vinterlekene i Torino for ett år siden. Olympiatoppen og de enkelte sæforbund/lag gjorde sitt ytterste, men etterpå satt jeg med en følelse av at dette ble rent for mye. Det ble derfor stilt spørsmål om de forebyggende tiltakene var så voldsomme at de virket mot sin hensikt? Bidro de i stedet til å øke stressnivå, skape usikkerhet og redusere den allmenne trivsel for utøverne - og dermed prestasjonsevnen?

Jeg skal ikke gå mer inn på det som skjedde i Torino, etter som du kan lese kronikken i Tidsskrift for Den norske Lægeforening og gårsdagens artikkel i Aftenposten. Jeg avslutter med at noe av det første som ble observert da jeg slapp inn i den norske OL-troppen, var hvor stressa enkelte ledere og trenere oppførte seg. Frykten for basiller var så overdreven at det etter min mening må ha påvirket utøverne negativt. Vasking av tastaturet på PC'en i fellesrommet, er et eksempel.

Store forskjeller
Fra dette blir kontrasten temmelig stor til det man ser i andre idretter, selv under store mesterskap. Et klassisk eksempel er nattrangelen til Erik Mykland og Henning Berg under fotball-VM i 1998. Fotballspillere er i hele tatt overrepresentert når det gjelder såkalte skandalehistorier midt i den mest hektiske sesongen, men tro ikke at dette skjer bare innen lagidrettene. En del av våre mest profilerte individuelle utøvere legger inn noen temmelige fuktige fester. Men dette gjøres noe mer diskré, eller greie journalister unngår å skrive om det.

Ole Einar Bjørndalen tilhører definitivt ikke gruppen av utøvere som kobler av med alkohol. Han er trolig den mest ekstreme utøveren i landet - og den beste. Bjørndalen er opptatt av detaljer, og forsvinner inn i seg selv før og under mesterskap. Poenget er at dette passer for ham, mens andre ville gå på veggen hvis de forsøkte å følge hans opplegg.

Fryktelig i motgang
Dette blir i hele tatt en balansegang. Det må skapes muligheter for individuell frihet og rom for å koble skikkelig av. Idrettsutøvere er gjerne lekne, sosiale mennesker, som for all del ikke må «mures inne» på egne hoteller for å holde dem friske. Det går bra hvis gullmedaljene renner inn daglig, men kan bli en fryktelig opplevelse i motgang.

Det var noe av dette norske langrennsløpere opplevde under vinterlekene i Torino, der riktignok høydeproblematikk bidro til at det norske laget inntok og «forseglet» et hotell i Pragelato. Ikke så mange kilometer unna bodde hoppere og alpinister i deltagerlandsbyen der de omgikk utøvere fra andre nasjoner, forsynte seg av den samme frokostblandingen og hadde det riktig så hyggelig. I motsetning til langrennsløperne holdt de seg friske - og reiste hjem til Norge med gull.

PS! Dag Vidar Hanstad fulgte den norske OL-troppen i Torino. På oppdrag for Olympiatoppen laget han rapporten «Olympiatoppens planlegging og gjennomføring av vinterlekene i Torino 2006». Hanstad var kritisk til deler av opplegget.

Les om idrett og politikk på www.sportsanalyse.com

LES OGSÅ HANSTAD-KOMMENTARENE:

Langrenn ut av skyggen

Politisk OL-press mot sin hensikt