– Margit Sandemo var en foregangskvinne

Få vet at Margit Sandemo en gang sto på Dramatens scene og fikk regi av Ingmar Bergman. Og nesten ingen vet at hun prøvde seg som skulptør. Det vi vet, er at hun som forfatter nådde ut til millioner.

Nå har mangeårige journalist og bokansvarlig i VG, Sølvi Wærhaug, skrevet biografien «Eventyrdronningen» om forfatteren som gikk bort 1. september, 94 år gammel. Hun kjente skaperen av «Sagaen om Isfolket» godt.

– Det skulle jo vært Margit som ga intervjuer nå. Hun trodde selv hun skulle bli over hundre år, sier biografen.

Adel møter husmannsslekt

Margit Sandemo så dagens lys i 1924 på Østre Toten. Hun var resultatet av foreningen mellom to svært ulike familier. Faren sprang ut av norsk husmannsslekt. Han var den norske forfatteren og kulturpersonligheten Anders Underdal (1880–1973), som på folkemunne ble sagt å være uekte sønn av Bjørnstjerne Bjørnson. Gjennom ham fikk Sandemo ta del i den fargerike bondekulturen, og hun hevdet bestemt at småfolk og huldre eksisterte i en egen dimensjon.

Moren var lærerinnen Elsa Reuterskiöld (1892–1967), av den svenske adelsslekten Oxenstierna. Hun ble med i arbeiderbevegelsen og var en tidlig talskvinne for seksualopplysning.

– Men den største overraskelsen for meg var ikke alt dette. Det var at Margit som ung kvinne var ille ute. Hun ble som tjueåring innlagt på Beckomberga: En av Europas største psykiatriske institusjoner, forteller Wærhaug.

Aktuelt: Gunhild Stordalen: – Selv på de mørkeste dagene er det håp

Viktig åpenhet

Værhaug kaller Sandemo en overlever – og en foregangskvinne.

– Hun snakket om seksuelle overgrep. Hun var åpen om psykiske problemer og snakket om paranormale opplevelser. Og kvinnene hun beskrev i bøkene sine, var handlende og sterke karakterer. Hun har hatt enorm betydning for serielitteraturen og leserne sendte brev i bøtter og spann.

I boken går det fram at Margit Sandemo hadde svært stor frihet i oppveksten. Moren var i perioder alenemor, hadde fem barn, jobbet og var positiv i den forstand at hun stolte på at ting gikk bra. Barna fant på mye rart, det var en fargerik og fri oppvekst.

– Men friheten gjorde henne også utsatt, tror Wærhaug, som ble rystet da hun fikk kjennskap til hvor grove voldtektene forfatteren ble utsatt for som barn, hadde vært. Det har også vært omtalt at Sandemo som 12-åring skal ha tatt livet av en mann som forsøkte å forgripe seg på henne.

– Jeg tror på historien. Det er i alle fall ingen tvil om at hun bar på et traume. Noe lå lenge i mørke – også for henne.

Aktuelt: «Jeg har grått meg i søvn så mange netter»

– Gir håp

I boken skrives det også om Sandemos problemer med hukommelsen. Hun kunne plutselig komme til seg selv ute på gaten – uten å ane hvor hun hadde vært, eller hvor hun skulle, sier Wærhaug – som legger til at vi i dag har mer kunnskap om hva overgrep gjør med mennesker.

I boken løfter hun også sløret av at faren Anders ble nazist under krigen. Det var et hardt slag for familien. Men Wærhaug understreker:

– Det var tøffe innslag i livet hennes, men sterkest skinner Margits mot, fantasi og sterke kunstnerkall. Hun visste at hun var en formidler, og hun ga aldri opp. Det er så mye farge, fantasi, eventyr og fortellerglede ved dette livet, og så mye som fortsatt gir håp til andre.

Aktuelt: Den lille jenta ingen ville ha

Redningsmannen

Vi kan ikke snakke om Margit Sandemo uten å snakke om redningsmannen. Ved siden av det hun mente var en usynlig hjelper, hadde hun også en mann ved sin side – av kjøtt og blod. Og uten Asbjørn hadde det ikke gått, uttalte Sandemo selv.

– Sammen kjempet de seg til et veldig godt liv, og eventyret med «Sagaen om Isfolket» trenger ingen nærmere presentasjon. Og for en produktivitet! Hun skrev til det siste.

Selv om Margit ble velholden og berømt, forble hun usnobbete.

– Hun var raus og spanderte dyre reiser på venner og kjente. Og hun ga bort sølvbestikket sitt, nedarvet fra adelsslekten, som premie i barneskirenn.

Aktuelt: – Kall ein spade for ein spade. Eit offer er eit offer, ikkje ein utsett