Meny

Gunhild Stordalen: – Selv på de mørkeste dagene er det håp

– Du må tro det umulige er mulig! Den sikreste måten at alt går til helvete på, er om du gir opp, sier Gunhild Stordalen. Her under åpningen av EAT Stockholm Food Forum 2018. Foto: Christine Olsson/tt / NTB scanpix
– Jeg følte meg mer naken da boken utkom enn da jeg stilte på «Skavlan» uten hår, sier Gunhild Stordalen.

Og boken – det er selvbiografien «Det store bildet», som erobret førstesidene til både VG og Dagbladet på utgivelsesdagen i forrige uke, fikk store oppslag også i svenske riksaviser, og førte Gunhild Stordalen tilbake til «Skavlan» igjen, denne gangen med kort, sølvskimrende frisyre.

Mellom permene på boken, som nå nærmer seg 70.000 i opplag, forteller Gunhild Stordalen åpent og medrivende om livet sitt hittil. Fra den lykkelige barndommen til legestudier til møtet med Petter Stordalen – og altså om sykdommen som nær kostet henne livet to ganger. Hun vil ikke tåle en tredje behandling, noe som gjør at hun ikke vet hvordan morgendagen blir.

– Det vet ingen andre heller, sier hun til NTB – like rett på som hun i boken diskuterer assistert selvmord med sin kjære om sykdommen skulle bli så ille.

– Som medisinstudent så jeg hvordan de pasientene er på slutten, sier hun klart. Så langt ønsker hun ikke selv å gå. Og som hun skriver: «Petter skulle aldri være i tvil om hva mitt ønske var».

Les også: «Jeg har grått meg i søvn så mange netter»

Måtte by på seg selv

Svært mange har nå lest om hennes svært tøffe kamp mot sykdommen, som var navnløs og udiagnostisert i 12 år, og tanker rundt døden da hun fikk vite diagnosen. Men med på lasset får de også den andre historien – om hjertebarnet EAT, som hun vil redde verden med. Det er denne historien som Gunhild Stordalen ville foretrukket å fortelle fremfor sin egen.

Det førte til litt av en dragkamp med forfatteren hun fortalte livshistorien sin til, Jonas Forsang.

– Jonas er en historieforteller, han ville ha sykdom og kjærlighet. Da mente han at leserne også ville høre på det jeg sa om EAT, sier Gunhild Stordalen, og sier hun i løpet av sin reise har «lært noe vesentlig» om hvordan få folk med seg.

– Jeg, som har brukt så mange år på å pushe statistikk, begynte å innse at folk følger dem de tror på. Det var ikke noe annet valg enn å være ærlig, om alt, og ikke bare snakke EAT og fakta. Det var vanskelig, jeg hadde ikke noe behov for å brette ut alt dette, medgir hun.

Er verdt det

Stordalen og Forsang møttes på midten, etter sånn omtrent 34 manusutkast. Resultatet utkom til god mottakelse fra anmelderne med sin blanding av oppveksthistorie, millionærliv, kamp mot livstruende sykdom og hovedpersonens tilsynelatende naive, men banebrytende, tanker om hvordan verden kan reddes gjennom mat – bare vi alle jobber sammen.

Bokbransjen spår «Det store bildet» som en av høstens storselgere.

Selv smiler Stordalen fornøyd når hun hører at historien også spres viralt i sosiale medier. At hennes sterke historie er med på å lokke folk til å lese både om hvorfor maten vi spiser er viktig – og hvordan det er på tide å ta et verdensomspennende krafttak for å endre hele matindustrien. Da har hun oppnådd det hun håpet med å åpne seg.

– Kan boken og alt rundt føre til at noen som normalt ikke ville tenkt på dette, gjør det, så er det verdt det. Alt er verdt det om det forandrer verden, sier Gunhild Stordalen uten å blunke.

– Folket som bestemmer

Som barn satt hun på morens fang og fikk høre at «om man bestemte seg, var det mulig for ett menneske å gjøre noe virkelig betydningsfullt». I dag medgir hun at EAT startet topptungt, der hun uten autoritetsangst samlet forskere, politikere og eksperter på tvers av fagfelt og fra hele verden for at de skulle begynne å samarbeide om det som trengs for å redde kloden – og oss.

– Men det er folk flest som må stemme – med kniv og gaffel – og vise at de vil ha skikkelig mat.

I boken gir hun en sterk skildring av mage- og tarmkreftpasientene som er innlagt på samme sykehus som hun lå på i Nederland, og hvordan deres sørgende pårørende gikk for å spise «og ble servert samme maten som var i ferd med å ta livet av den de var der for å besøke».

– Maten er viktig for både deg selv, og for verden. Og når mat er problemet i dag, er mat også løsningen. Det aller vanskeligste av FNs bærekraftmål, vet du hvilket det er? Nummer 17, at alle må samarbeide for å nå målene.

Les også: Gunhild Stordalen: – Jeg har alltid visst at jeg var syk

Petter Stordalen: – Jeg har nesten ingen venner

– Det er håp fremdeles

Ifølge Gunhild Stordalen har kampen for kloden og mot sykdommen systemisk sklerodermi én ting til felles:

– Du må tro det umulige er mulig! Den sikreste måten at alt går til helvete på, er om du gir opp. Jeg håper boken vil inspirere folk og gi dem tro på at selv på de mørkeste dagene er det håp. Forskningen sier det er håp fremdeles, sier hun og snakker ikke om seg selv:

– Vi kan klare det om vi endrer hva vi produserer og spiser. Se på plast, hvor raskt folk endret forbruksvanene sine på to år. Det samme kommer til å skje med mat, tror hun.

– Som lege vet jeg at vi ikke kan forvente at folk vil endre spisevanene sine fordi det er sunt og viktig: Maten må også smake godt og være rimelig nok til at alle har råd til å kjøpe den og må være lettvint siden vi fortsatt vil være i tidsklemma. Vi kan heller ikke snakke om folks individuelle ansvar for å spise sunt, når samfunnet gjør det så vanskelig å ta det rette valget, sier hun – og stopper et øyeblikk på utpust, før hun legger til:

– Jeg er optimist.

skavlan

– River deg ned

Det yrer i EAT-kontoret utenfor. De er nesten 40 ansatte nå, av 15 nasjonaliteter. Mange i Oslo, andre rundt om i verden. Gunhild Stordalen er arbeidende styreformann, som engasjerer seg i strategi og å føre sterke krefter sammen. Hun snappet en ny, daglig leder fra WHO. Barnet hennes, det eneste hun ønsket å få, står på egne bein. Nå må hun passe bedre på seg selv.

For uredde, uforferdede Gunhild Stordalen opplevde i fjor overraskende nok å få prestasjonsangst.

– Mulighetene var så store, presset så høyt. Jeg har alltid vært perfeksjonist og slitt med flink pike-syndromet. Så jeg gikk til psykolog, som sa jeg var kronisk stresset. Jeg har jobbet med stressmestring, med mindfulness, og i sommer tok jeg meditasjonskurs – noe jeg ville ledd meg skakk av før. Da kjente jeg hvor sliten jeg var. De samme kreftene som gjør at du får til ting, er også dem som river deg ned, sier hun og snakker om hvordan hun «har vært blind for mange ting».

– Jeg har hatt de store visjonene, men ikke sett meg selv. Jeg har alltid spist riktig og trent mye, men samtidig sovet for lite. Fordi jeg lever på lånt tid, har jeg følt sterkt på alt jeg skulle rekke. Jeg gønnet på, men jeg ville mer enn jeg er i stand til, sier hun og legger til med samme nådeløse, men hjerteskjærende åpenhet:

– Kanskje sykdommen ville utviklet seg annerledes, ikke blitt så alvorlig, om jeg hadde tenkt på livsstilen før.

Helse og livsstil
Populært