Spør psykologen: Er det feil å forvente at barna mine støtter meg etter bruddet?

Hei,
Jeg har to voksne barn i 20-årene. Separasjonen fra deres far kom brått på. Det var han som gikk, og kun noen få uker etter bruddet ble han sammen med en annen kvinne. Barna våre ville bli holdt utenfor det hele. De ga meg ikke noen emosjonell støtte i det hele tatt. For meg var deres likegyldighet et sjokk, og nå har vi blitt uvenner. De synes min sorg etter bruddet er så negativ at de ikke orker å tilbringe tid sammen med meg. Jeg trodde vi hadde et meget sterkt forhold, men nå stiller jeg faktisk spørsmål ved meningen med å få barn når det hele skal være så overfladisk.

Det kan vel ikke være feil å forvente noe støtte av voksne barn i en vond tid?

Kvinne (50-59)

ABC Nyheters psykolog Danielle Legland svarer:

Hei,

Jeg forstår godt at du har vært gjennom en tøff tid i kjølvannet av skilsmissen, og jeg vil karakterisere det du har opplevd som en livskrise.

Du har altså to voksne barn, og du skriver at du stiller spørsmål ved meningen med å få barn hvis det skal være slik at de ikke kan trøste deg når du har det vondt. Jeg reagerer umiddelbart på hvordan dette spørsmålet er formulert, da verdien i å sette barn til verden ikke bør settes i en slik valuta.

Danielle Legland er ABC Nyheters nye psykolog. Foto: Kathleen Buer / ABC Nyheter

Vi ser nok ulikt på denne problemstillingen. Sett utenfra ville jeg anbefalt at dine barn bør få ha privilegiet til å få forholde seg nøytralt til mor og far så langt det går i en skilsmisse. Det er viktig å ikke undervurdere hvor vanskelig foreldres skilsmisse kan være, selv for voksne barn. Antakelig har de egen emosjonell smerte oppi dette, da de opplever at familieenheten de har vokst opp med er brutt opp. Jeg syns dermed deres intensjon om å forholde seg upartisk har vært riktig.

Spør psykologen: Bør vi fortelle døtrene våre om min kones affære?

LES SAKEN

Resultatet blir dessverre at du ikke får den emosjonelle støtten du gir uttrykk for at du trenger fra dem. Du skriver at de ikke vil bruke tid på din sorg, og hvis det er måten de har formulert seg på er det selvfølgelig det trist. Kanskje kan du spørre dem om det er sånn de mener det? Eller om det kan ha kommet feil ut?

Spør psykologen: Skal jeg fortelle min eldste datter hvorfor jeg forlot hennes mor?

LES SAKEN

Jeg undervurderer selvfølgelig ikke ditt behov for trøst og støtte, da din verden er snudd på hodet på kort tid. Mitt råd er å justere forventningene rundt hvem du skal få denne støtten fra. Venner er her en bedre kilde til støtte enn dine barn. Du kan også søke en profesjonell samtalepartner i en terapeut, hvilket er noe mange gjør i slike situasjoner.

Jeg ønsker deg lykke til.