Dette kan være bein fra den virkelige «Julenissen»
LES SAKEN
Eva Johansen blar i en bunke nissebrev. Foto: Tone Knipperud
Julehuset i Drøbak fyller 30 år, og med julenissens offisielle adresse har de opplevd mye «totalt absurd».
DRØBAK (ABC Nyheter): «Kjære julenissen, jeg ønsker at bestefar skal få nye tenner til jul, så han kan spise kjøtt sammen med oss på julaften.»
Eva Johansen (76) humrer mens hun leser opp det som er ett av mange gullkorn Drøbak Julehus har mottatt i løpet av sine 30 år. Butikken har hatt julenissens offisielle adresse i 29 av dem.
Julehuset er et nesten 150 år gammelt bedehus, og det trekker godt på bakrommet. Johansen har på en pelsvest og holder en julekopp med rykende varm kaffe i hånda. Julepynten her er svært moderat - i den grad julepynting kan være moderat lenge før jul. Det er ingenting i forhold til det store butikklokalet bare noen få meter lenger inn i det gamle bedehuset. Der bugner det av julevarer året rundt i Nordens eneste julebutikk som holder åpent hver eneste dag.
– Det blir galt å si at vi bare selger nisser. Vi gjør selvfølgelig det og, men det er så mye mer enn det. Det går nesten ikke an å fortelle alle de historiene vi har opplevd, for de er så absurde.
Johansen legger beina i kryss. Hun setter seg godt til rette for å fortelle noen av de mange historiene.
Hyller med permer dekker alle vegger, og permene er nøye systematisert: årstall, mediehus, land eller sjanger. Johansen har spart på alle medieoppslag julehuset har fått siden de åpnet i 1988.
Les også: Billigere ribbe i 2018 enn i 1983: – Må spørre seg om bonden får godt nok betalt
Julehuset i Drøbak åpnet dørene for første gang i 1988. Siden den gang har de holdt åpent året rundt. Foto: Peter Futo
Julenissens adresse
«Kjære julenissen, jeg ønsker meg en kjæreste, aller helst en blondine. Da må du nok finne en utenfor Japan for her har alle svart hår. Hun bør være mellom 22-27 år, med god utdanning, helst under 1.70 høy, ypperlig med under 1.60, og være huslig. Hilsen Japan.»
– Ingen dager er like på jobb, forteller Eva Johansen lystig. Hun tror hun kommer til å jobbe på Julehuset til dagen hun dør. Foto: Tone Knipperud
At julehuset fikk adressen til julenissen i 1989 har gitt enorme ringvirkninger for Johansen og ektemannen, som sammen startet Norges juleknutepunkt. For å sende brev til nissen trenger man ganske enkelt å bare skrive «Julenissen, 1440 Drøbak» på konvolutten.
– Det kom et formannskaps-vedtak som sier at hvis ikke annet kan bevises, er den norske nissen født i Drøbak.
Johansen trekker lurt på smilebåndet.
Formannskapsvedtaket gjorde det offisielt, og Johansen tok kontakt med Postdirektoratet for å lage Julehusets eget nissestempel.
Med et eget poststempel åpnet plutselig de internasjonale dørene for en gruppe mennesker Johansen ikke hadde forutsett: frimerkesamlere.
– Det er bare noen få steder i verden som har en offisiell adresse til julenissen, så dette stempelet endte opp i alle mulige og umulige steder rundt omkring, ler Johansen.
Johansen finner frem en bunke med brev, og begynner å bla: Hong Kong, Taiwan, Polen, Russland…
– Mye fra Taiwan i dag, bemerker hun, men er ikke det minste overrasket.
På spørsmål om bunken med brev er samlet opp i løpet av denne uken eller måneden, kommer svaret kontant:
– Nei, dette er jo bare fra i dag, sier Johansen med den største selvfølge.
Sender du et brev adressert til nissen ender det i Drøbak, og nissens fetter, Tom Kristiansen, leser alle brev. Foto: Aleksander Andersen / NTB scanpix
Første fra Norge på World Wide Web
«Kjære julenissen, jeg ønsker meg en ny tante til jul. Hun jeg har er fryktelig. Ciao. Sylvia, Italia.»
Johansen drar ut en perm fra 1994. Det er tydelig at arkivsystemet er vanntett, for hun finner nøyaktig det hun leter etter på første forsøk i havet av permer.
– Du vil ikke tro det jeg skal vise deg nå, sier hun med et lurt smil. Hun tar på seg brillene, og legger permen i fanget sitt.
Hun blar til en side med et utklipp fra en avis med tittelen «Computerworld». I 1994 fikk Johansen en telefon fra to studenter ved Tromsø universitet. De hadde fått oppdrag fra Televerkets forskningsinstitutt om å lage forsiden på noe som skulle presenteres i Norge:
– World Wide Web, sier hun med store øyne.
På den tiden virket internett fortsatt fjernt og noe som lå langt inn i fremtiden.
– Jeg skjønte ikke hva de snakket om en gang. Jeg spurte hva de egentlig skulle lage, og da sa de: «vi skal lage forsiden på presentasjonen av internett fra Norge, ut i verden».
Studentene ville bruke nissen på forsiden - og det var jo statlig fastslått at nissen var fra Drøbak.
– Vi var først ute i Norge med å være på WWW, konstaterer Johansen fornøyd.
Les også : Non Stop-krig: Butikkene dumper prisene i kamp om julekundene
I 1994 var hjemmeadressa til Julehuset http://web.telepost.no/Santa/Claus.html. I nyere tid har den blitt vesentlig mindre komplisert. Foto: Tone Knipperud
Dekning i hele USA
«Kjære julenissen, håper du har det bra. Jeg har bare ett ønske, men det er til gjengjeld et stort ønske. Kan du være så snill og gjøre meg mørkere i huden? Bare litt brunfarge? Jeg er rødhåret og blek hele året. Hilsen Jessica fra USA.»
Johansen fryder seg over å fortelle kuriøse historier fra de siste tretti årene, og finner frem nok en ny perm. Denne åpner hun ikke ennå, hun begynner bare å fortelle:
– Så kom jula 1995 og jeg fikk en telefon fra Oslo. Journalister fra hele verden hadde flokket seg dit for å dekke utdelingen av fredsprisvinneren. Jeg ble spurt om jeg kunne ta meg av en litt vanskelig journalist, som spurte mye om norsk kultur, rosemaling og strikking - da stilte representantene fra Nobels fredsprisutdeling litt svakt.
De svakstilte representantene spurte om de kunne sende journalisten til Drøbak. Dette var jo juletider, og det kunne amerikaneren alltids skrive om.
– Damen kom til meg, en svær dame, og jeg spør hvilken avis hun kommer fra. Hun sier Associated Press, sier Johansen og lar det faktumet hvile litt i lufta.
Associated Press (AP) er et amerikansk nyhetsbyrå som skriver artikler flere hundre aviser kan gjengi. Å bli omtalt av AP gir derfor enorm mediedekning.
– Det ble det oppslag i 96 aviser over hele USA som skrev om «Christmas in Drøbak», sier Johansen, og må le av mimringen. Hun synes det er helt absurd hvor mye PR de har fått.
– Vi bruker ikke en krone på markedsføring. Det bare kommer av seg selv. Det er helt koko!
Julestemning året rundt i Drøbak. Foto: Tone Knipperud
– Julen handler ikke om religion
«Kjære julenissen, jeg ønsker meg en gutt som kan kysse. De på min alder, 15 år, er dårlige. Kanskje jeg må få tak i en eldre eller utenlandsk gutt, kan du hjelpe meg? Hilsen Beate fra Polen.»
En ting er Drøbaks juledronning, som egentlig er utdannet apotektekniker, ikke i tvil om: det er ikke religion som gjør jula viktig.
– Det er ønsket om fred på jord. Julen er bare godhet.
Julehuset har besøkende fra alle verdens hjørner og med alle mulige religioner. Johansen trekker frem et av de mest spesielle brevene de har fått, et brev fra Midtøsten med Saddam Hussein på frimerket.
«We say, yes Saddam» står det på dette frimerket på et julebrev til nissen. Foto: Tone Knipperud
– Barndommen blir kortere og kortere
«Kjære julenissen. Mitt juleønske er at jeg aldri blir voksen, hilsen Asper i Italia.»
Johansen blir nostalgisk. Hun tenker tilbake på hvordan julen var i hennes barndom.
– Etter krigen, da jeg var liten, fantes det ingen verdens ting. Mye av det sitter i meg ennå, det å lage ting selv og leke. Alt er så totalt forandret - da fikk vi bare nye klær til jul og 17. mai, og jula var noe stort. Men i dag er det jo julaften nesten hver lørdag, vet du.
Hun påpeker at ønskene i julebrevene har endret seg massivt - det er ikke lenger dukker som står på ønskelista, nå er det dyr elektronikk.
– Men det er sånn samfunnet er i dag, på godt og vondt. Man skal jo ikke stoppe utviklingen, men jeg er nok litt bekymret over at unge blir litt for tidlig voksne. Barndommen blir kortere og kortere. Og det kan vi se av julebrevene.
Smilet til juledronningen er vanligvis aldri langt unna, men det kan ikke skimtes nå.
Rødt er utvilsomt den dominerende fargen i Julehuset. Foto: Tone Knipperud
– Tar ikke med meg jula hjem
«Kjære julenissen, jeg ønsker meg en tvillingbror.»
76-åringen forteller at hun morer seg hver eneste dag på jobb, og ingen dager er like. Hun understreker at Julehuset ikke har eneretten på norsk jul, og utdyper:
– Det er bare det at vi har blitt et knutepunkt - vi har adressen og det som skulle til, uten at det egentlig var tilsiktet. Det har ikke vært bevisste handlinger, det har bare blitt sånn.
Hun og synes ordtaket «veien blir til mens du går» oppsummerer hennes julehus og businessmodell godt.
Og hvordan hun ikke har blitt lei av jula, etter tretti år med helårsåpen julebutikk?
– Jeg har aldri med meg denne jula hjem og pynter kun med den gamle julepynten fra min og min manns barndom. Vi prater aldri om jobb hjemme.
Eieren av julehuset har en klar oppfordring til de som mener jula starter for tidlig:
– Ikke klag på de som pynter tidlig til jul, for det er noe med den gleden det gir deg. Mange har det kjedelig hele året og gleder seg lenge til å begynne å pynte. Det er mørketida og hyggen til jula hjelper på - og det er vel ikke så galt å gjøre folk glade?