Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Det endte på Plasskafeen på Olaf Ryes plass i Oslo 13. november 1944. Sammen med Johan Edvard Tallaksen dro Gregers Gram til kafeen for å møte to mulige desertører fra Luftwaffe. Ifølge biografien om ham, som kom ut i 2012, fikk de mange advarsler, men valgte likevel å ta sjansen. Det skulle bli skjebnesvangert for dem begge.
På dagen femti år senere ble han minnet av kameratene Max Manus og Gunnar «Kjakan» Sønsteby da førstnevnte avduket bysten av Gram ved Njårdhallen, vest i Oslo. Han fikk også en vei kalt opp etter seg på Ullern allerede i 1946.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Gregers Winter Wulfsberg Gram vokste opp et steinkast unna, i Guldbergs vei på Smestad i Oslo. Faren Harald Gram var politisk engasjert og på et tidspunkt generalsekretær i Høyre, mens bestefaren, også han het Gregers Gram, var norsk statsminister i Stockholm i to perioder på 1880- og 90-tallet. Gregers junior var selv en periode aktiv i Ullern Unge Høyre.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenGregers Gram deltok i kampene i Norge allerede våren 1940 i områdene rundt Hamar og ble tatt til fange to ganger. Han ble raskt med i motstandsarbeidet etter at kampene i Sør-Norge var over. Sommeren 1941 rømte han til Sverige og deretter til Storbritannia – via Sovjetunionen, så reisen gikk nesten jorden rundt.
Da han omsider kom frem til Storbritannia ble han sammen med en liten gruppe andre nordmenn satt til propagandaarbeid bak fiendens linjer. Etter hvert kom han med i Kompani Linge, eller Norwegian Independent Company No 1, som det egentlig het.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen(Artikkelen fortsetter under bildet).
I mars 1943 ble Gram, sammen med Max Manus, sluppet ned i fallskjerm over Østmarka med mål om å sabotere den tyske skipstrafikken i Oslofjorden. De to ble gjennom krigen så å si uadskillelige.
Operasjon «Mardonius» endte med at de tyske skipene «Ortelsburg» og «Tugela» ble senket, før Gram og Manus rømte til Sverige og deretter tilbake til Storbritannia. Han ble igjen sluppet over Østmarka i november 1943 igjen for å sabotere tyske skip, men operasjonen lille julaften samme året mislykkes, delvis av tekniske årsaker.
Artikkelen fortsetter under annonsenI 1944 ble Gram en del av Oslogjengen, en Milorg-aksjonsgruppe ledet av Gunnar Sønsteby. Han deltok i sprengningen av Arbeidskontoret i Akersgata 55, i tillegg til blant annet sprengningen av busshallen på Korsvoll. Sammen med Manus forsøkte han i juni å plassere magnetminer på transportskipet Monte Rosa, etter å ha gjemt seg i kaianlegget i to døgn. Men ikke alle minene ble sittende fast, og selv om flere av dem gikk av, klarte skipet å ta seg til Danmark.
Etter en ny tur innom Sverige deltok han i sprengningen av Norsk Vacuum Oils lager på Sørenga, en operasjon som endte i at 200.000 liter krigsviktig olje ikke kunne brukes av det tyske krigsmaskineriet.
Men det var mot høsten 1944, at det ble virkelig hett rundt Oslogruppen og Gram. Sammen med Max Manus ledet han propagandaoperasjonen Derby der de bygget opp en organisasjon på 490 mann, hovedsakelig i Oslo. Målet var å spre propaganda spesielt blant de tyske troppene, både for å demoralisere og for å skape et inntrykk av at en større alliert invasjon i Norge var overhengende.
Artikkelen fortsetter under annonsenSelv om organisasjonen på 490 mann var sårbar, klarte aldri tyskerne å rulle den opp. Selv om flere medlemmer ble arrestert, så forsvant deres kontaktpunkter umiddelbart. Likevel var det propagandaarbeidet som skulle lede til den skjebnesvangre avgjørelsen om å møte opp på Plasskafeen.
Det var et par tyske soldater fra Luftwaffe, som hadde gitt inntrykk av at de ønsket å desertere. De skulle ha deltatt i sabotasjeaksjoner og var villige til å også delta i propagandaarbeidet.
Som spillefilmen «Max Manus» skildrer, så gikk Gram og Tallaksen inn i en felle, et bakholdsangrep fra Gestapo ventet på dem på kafeen. Begge ble skutt av tyske agenter, Gram ble truffet i halsen og døde umiddelbart, mens Tallaksen ble skutt i kjeven, var hardt skadet, men overlevde. Han tok sitt eget liv i det tyske fengselet på Akershus festning 29. november for å forhindre at han skulle avsløre medagenter under tortur.
Artikkelen fortsetter under annonsenI Bernt Rougthvedts biografi om Gregers Gram fra 2012 antydes det at livet som kommandosoldat hadde gjort ham desillusjonert og destruktiv. Dette kan ha ført til at han ikke tok nok forholdsregler før det skjebnesvangre møtet. Dødsfallet gikk også sterkt inn på Max Manus som etter drapet begynte å tvile på om propagandaarbeidet var verdt innsatsen.
Ettertiden har likevel vist at arbeidet trolig var ekstremt viktig. Gjennom krigens siste faser holdt nazistene opp mot 500.000 soldater i Norge i frykt for en alliert invasjon her. Det gjorde at disse soldatene ikke var tilgjengelig for Hitlers krigsmaskineri i de reelle kampene nede på kontinentet.
Historien om Gram er vel bevart gjennom bøkene til kameraten Max Manus «Det vil helst gå godt» (1945) og «Det blir alvor» (1946). I 1947 ble han post mortem tildelt Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med to sverd. Han ble også tildelt de britiske medaljene Military Medal og Military Cross.
Kilder: Norsk Biografisk Leksikon, Store Norske Leksikon, Wikipedia, Forsvaret, Dagbladet og Akersposten.
