Forførerinnen, myten og sadisten: Hun ble kalt «Heksa fra Buchenwald»

Ilse Koch forklarer seg under den amerikanske rettsaken mot henne i Dachau i 1947. Hun ble dømt til livstid, men fikk senere dommen omgjort.
Ilse Koch forklarer seg under den amerikanske rettsaken mot henne i Dachau i 1947. Hun ble dømt til livstid, men fikk senere dommen omgjort. Foto: United States Holocaust Memorial Museum

Når kommandantens kone kom ridende gjennom den tyske konsentrasjonsleiren ikledd kun sexy undertøy og ridepisk, visste de utpinte fangene at et blikk kunne koste dem livet. Ilse Koch ble kalt «Heksa fra Buchenwald».

Hun ønsket å bli omtalt som «Gnädige Frau» av fangene, «nådige frue». Ettertiden har i stedet døpt Ilse Koch til «Die Hexe von Buchenwald». Vitneskildringene fra fangene levner liten tvil om at leirkommandantens kone hadde tydelige sadistiske trekk.

Hun ble verdenskjent med negativt fortegn i kjølvannet av krigen etter at amerikanerne hadde frigjort Buchenwald-konsentrasjonsleiren og ryktene om hennes bestialitet nådde amerikanske medier.

Hun skal ha valgt ut fanger med interessante tatoveringer og fått dem drept for så gjøre om den tatoverte huden til blant annet lampeskjermer. Disse historiene er fortsatt svært omdiskuterte 80 år senere.

Les også: Auschwitz-fange: – Vi kan ikke la verden glemme

Et bestialsk par

Ilse Koch ble født Margaret Ilse Köhler, men ble senere mest kjent som Heksa fra Buchenwald. Foto: U.S. Army
Ilse Koch ble født Margaret Ilse Köhler, men ble senere mest kjent som Heksa fra Buchenwald. Foto: U.S. Army

Sammen med ektemannen Karl Otto Koch styrte hun konsentrasjonsleiren Buchenwald nær Weimar sentralt i Tyskland, med jernhånd fra 1937 til 1941. Paret møttes først i 1934 og senere jobbet begge i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, der hun jobbet som sekretær og vakt, og han som kommandant i 1936. De giftet seg i 1937 i leiren, like før Karl Otto ble overført til Buchenwald.

I motsetning til mange andre leir-koner som helst ville ha så lite med fangeleirene som mulig, ønsket hun å ha tett kontroll over fangene. Hun sørget for at det ble bygget en stor villa like ved leiren og overlot husarbeidet til den lett tilgjengelige arbeidskraften.

Les også: Ervin Kohn: – Vidkun Quisling var ikke bare ond

Lettkledd med ridepisk

Leirleder Karl Otto innførte raskt en regel der enhver fange som ble tatt i å stirre på Ilse skulle straffes, og dette utnyttet hun til det fulle.

– Hun var en svært vakker kvinne med langt rødt hår, men enhver fange som ble tatt i å glo på henne kunne bli skutt, fortalte tidligere Buchenwald-fange Kurt Glass til New York Times International. Glass jobbet som gartner ved Koch-familiens villa.

Hun begynte å kle seg utfordrende med dype utringninger og fra tid til annen ble unge fanger sendt til kommandantvillaen der de kunne finne henne ligge lettkledd på sengen. Om de tillot seg en kikk kunne deres dager være talte. Hun skal også ha pisket fanger med ridepisken og tvunget fanger til å ha sex med henne og med hverandre.

– Hun var langt fra noen engel. Hun var en flyfille som drev med hesteridning kun ikledd sexy undertøy foran fangene og noterte ned hvem av dem som kikket på henne for straff. Hun la seg ned i hagen foran fanger. Skikkelig primitivt , sa den tidligere SS-dommeren Konrad Morgen om kommandantfruen til New York Times i 1971.

Han var blant de første som undersøkte påstandene om lampeskjermer laget av menneskehud, allerede i 1943. Han deltok i alle tre rettssakene mot Koch etter krigen, den første som dommer, og de to andre som vitne. Han konkluderte senere med at ryktene om tatoverte lampeskjermer var en «heksejakt» og ikke hadde rot i virkeligheten.

Plutselig rikdom

Både Ilse og Karl Otto hadde vokst opp i trange kår i Weimar-republikken, noe man i ettertid tror har vært en viktig grunn til at de tidlig meldte seg inn i nazipartiet til Adolf Hitler. For denne tidlige lojaliteten ble de belønnet med høye stillinger og økonomien deres ble oppsiktsvekkende bedre mens de styrte konsentrasjonsleiren.

Denne plutselige rikdommen gikk ikke upåaktet hen av SS. Mot slutten av 1941 ble paret flyttet til Majdanek-leiren, før Gestapo i 1943 pågrep Karl på oppdrag fra SS. Han ble mistenkt for underslag og for å ha drept tre fanger uten rettslig grunn, mens Ilse ble mistenkt for å ha underslått mer enn 700.000 riksmark. Hun hadde blant annet fått bygget en imponerende sportshall like ved leiren som hun brukte til trening på hesteryggen, mens leirens fangeorkester måtte spille i bakgrunnen.

Buchenwald var ikke en utryddelsesleir, men en arbeidsleir. Likevel var ikke forventet levetid mer enn 3-4 måneder. Da amerikanske styrker inntok leiren, som var tilpasset 8000 fanger, fant de 80.000 fanger. Foto: AP
Buchenwald var ikke en utryddelsesleir, men en arbeidsleir. Likevel var ikke forventet levetid mer enn 3-4 måneder. Da amerikanske styrker inntok leiren, som var tilpasset 8000 fanger, fant de 80.000 fanger. Foto: AP

Karl Otto hadde fått henrettet fanger som jobbet som sykehuspersonell ved leiren. Blant annet Walther Krämer og hans assistent Karl Peix. Den offisielle begrunnelsen for henrettelsen var at de hadde forsøkt å rømme. Da SS-general Josias av Waldeck og Pyrmont fikk nyss i henrettelsen, ante han ugler i mosen. Han kjente Krämer og det viste seg raskt at grunnen heller var at Krämer visste for mye om korrupsjonen som foregikk i leiren og i tillegg hadde behandlet leirsjefen for syfilis, noe som var en personlig stor skam for Koch.

Koch hadde også tvunget fanger til å overføre store summer til en privat sveitsisk konto han og kona disponerte. SS likte svært dårlig når det ble drevet underslag av midler som kunne gått til «Det tredje riket».

Karl Otto Koch ble av dømt til henrettelse av en SS-domstol for drapene og omfattende underslag. Han ble ironisk nok henrettet i Buchenwald, leiren han selv hadde ledet, én uke før amerikanerne frigjorde den.

Les også: Slik brukte tyskerne Ibsen til å spre nazi-ideologi

Omdiskuterte lampeskjermer

Så sent som mars 2020 ble disse to bøkene gitt til Auschwits museet. De har blitt undersøkt og det er funnet ut at bokomslaget er laget av menneskehud. Man vet ikke hvor bokomslagene er laget. Foto: auschwitz.org/
Så sent som mars 2020 ble disse to bøkene gitt til Auschwits museet. De har blitt undersøkt og det er funnet ut at bokomslaget er laget av menneskehud. Man vet ikke hvor bokomslagene er laget. Foto: auschwitz.org/

Ilse slapp unna straff, da hun skyldte på at hun delte økonomi med mannen og man fant dermed ikke nok bevis for at hun bevisst hadde underslått penger. Selv om det var tydelig at hun bidro aktivt i driften av leiren, hadde hun heller ingen offisiell tittel der. Under samme rettssak kom også påstandene om lampeskjermer og andre gjenstander, som bokomslag laget av tatovert menneskehud. SS undersøkte beskyldningene, men fant ingen bevis for at det fantes slike gjenstander hos Koch-familien.

Kurator ved Buchenwald minneforbund, Dr. Harry Kustos, sier på deres nettsider at det finnes minst to troverdige kilder som uavhengig av hverandre hevder å ha sett i alle fall en lampeskjerm, som skal ha blitt laget i 1941.

Den spesielle lampeskjermen hadde også foten laget av menneskebein, og at den ble laget på bestilling fra fru Koch, mente kilden. Den skal ha blitt vist frem under et middagsselskap «til stor begeistring fra gjestene», men forsvant så raskt det ble kjent at SS hadde hørt rykter om dens eksistens. Disse kildene, Dr Gustav Wegener og Josef Ackermann, vitnet begge ved rettsakene mot Ilse.

Da amerikanerne frigjorde Buckenwald-leiren i 1945 kom historiene om Koch-parets velde ut til verdenssamfunnet. 16. april ble et vist frem et bord med gjenstander funnet i leiren, inkludert to krympede hoder, organer, utklippet tatovert hud og en lampeskjerm, tilsynelatende laget av hud. Denne lampeskjermen forsvant senere på mystisk vis, da den ble fraktet fra rettssak til rettssak som bevis.

Det vises frem krympede hoder, organer, tatoveringer og en lampeskjerm i Buchenwald få dager etter at amerikanske styrker frigjorde leiren. Lampeskjermen forsvant senere under transport, og det er fortsatt omdiskutert om den faktisk var laget av menneskehud eller geiteskinn. Foto: United States Holocaust Memorial Museum
Det vises frem krympede hoder, organer, tatoveringer og en lampeskjerm i Buchenwald få dager etter at amerikanske styrker frigjorde leiren. Lampeskjermen forsvant senere under transport, og det er fortsatt omdiskutert om den faktisk var laget av menneskehud eller geiteskinn. Foto: United States Holocaust Memorial Museum

Gravid under rettssak

Historiene fra fangene i leiren innhentet Ilse, som ble pågrepet og stilt for amerikansk krigsrett i Dachau i 1947. På dette tidspunktet var hun synlig gravid, til tross for at hun skulle bo i isolasjon. Her ble hun dømt til livstid i fengsel, men ble dommen ble senere omgjort til fire år som følge av bevismangel. Dette skapte en mediestorm da folk forlangte at hun fikk dødsdom.

– Hun var en svært avskyelig og ussel kvinne, noe som ville rettferdiggjort å skyte henne på stedet, i leiren. Dessverre er det ikke slik rettspraksis vi fører, forsvarte general Lucius Clay avgjørelsen i media.

Ilse Koch får livstidsdommen av den amerikanske retten i Dachau. Dommen ble senere omgjort, men Ilse skulle likevel tilbringe resten av livet i fengsel. Foto: United States Holocaust Memorial Museum
Ilse Koch får livstidsdommen av den amerikanske retten i Dachau. Dommen ble senere omgjort, men Ilse skulle likevel tilbringe resten av livet i fengsel. Foto: United States Holocaust Memorial Museum

Nektet skyld

Men friheten hennes ble kortvarig. Like etter at hun ble frigjort av amerikanerne ble hun pågrepet av vesttyske myndigheter. I den tredje og siste rettsaken mot henne, ble hun igjen dømt til livstid i fengsel, ansvarlig for drapene på titalls tyske borgere.

1. september 1967, etter at hennes siste søknad om benådning ble avvist valgte hun å ta sitt eget liv i cellen, 60 år gammel. Hun nektet skyld helt til det siste, og skyldte på at hun hadde blitt svertet av amerikanerne.

Hun fikk tre barn med Karl Otto. Gisela, Gudrun og sønnen Artwin. Gudrun døde i barsel i Buchenwald, mens Artwin tok sitt eget liv etter krigen «som følge av skammen foreldrene hadde etterlatt ham med». I 1947 fødte hun også sønnen Uwe, mens hun var i fengsel. Han ble umiddelbart tatt fra henne, satt i fosterhjem og fikk først vite om hvem moren var da han var 19 år. Han besøkte henne flere ganger i fengsel de siste månedene før hun tok sitt eget liv. Han forsøkte også å renvaske moren i New York Times i 1971, men hun hadde ikke fortalt ham spesielt mye om tiden i Buchenwald.

- Jeg forsøkte alltid å unngå å prate med henne om krigen. Hun nektet skyld og sa at hun var et offer for bakvaskelser, løgn og en forhåndsdømmende jury. Jeg diskuterte det ikke mer med henne for det var vondt for henne. Jeg håpte at moren min ville ha et håp om å få komme ut og for det andre, etter to tiår i fengsel, at hun kunne ha andre tanker, sa han til avisen.

Kilder: NYTimes, Britannica, Buchenwald minneforbund, Dachau Scrapbook

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært