Forbanna i bunad

(Denne analysen ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med).

Filmen om Bunadsgeriljaen har norgespremiere i dag. Filmskaperne har fulgt geriljaleder Anja Cecilie Solviks bunadskledte kamp for å bevare fødeavdelingen i Kristiansund. Hun har stått i spissen for et landsomfattende opprør mot nedlegging av fødetilbud og klart å sette fødselsomsorg på den politiske agendaen.

Egentlig burde jeg ikke skrive denne analysen i hele tatt. Jeg kjenner Solvik privat, og gynekologen som fikk kreft og ble sykmeldt fra fødeavdelingen i Kristiansund, er min kusine. Bunadsgeriljaen mener Helse Møre og Romsdal brukte blant annet hennes sykmelding som en unnskyldning for å stenge avdelingen permanent. I tillegg har jeg vokst opp med flere av dem som er avbildet på filmplakaten.

Men siden jeg kan si noe om hvorfor folk flere steder i landet gjør opprør mot både politikere og helseforetak, skriver jeg til tross for mitt kjennskap til noen av aktørene. For det er ikke bare Bunadsgeriljaen helseministeren har å bale med om dagen. Vi har sett flere, om enn ikke fullt så visuelle, opprør andre steder i landet.

I Oslo måtte for eksempel nylig fem personer møte i retten etter en aksjon mot nedlegging av Ullevål sykehus. Og Nord-Norge er en eneste stor trykkoker etter at Helse Nord satte i gang en prosess som kan snu opp ned på hele sykehustilbudet i landsdelen.

Hvorfor er folk så sinte?

• Les mer på Altinget Helse!

Kjenner på et gammelt sinne

I filmen om Bunadsgeriljaen sier Solvik at hun kjenner på et gammelt sinne. Det er ikke noe nytt at lokalbefolkningen protesterer mot nedlegging av sykehus eller behandlingstilbud, men jeg kan hvert fall ikke huske noen som har klart å mobilisere like bredt som det Bunadsgeriljaen har gjort.

De føler at de kjemper mot en overmakt som sier at Norge trenger flere barn, men som samtidig legger ned fødetilbud i distriktene.

Hva er det som har fått kvinner over hele landet til å ta på seg sitt fineste festplagg, rulle opp ermene på linskjorta, stramme bicepsen, knytte neven og kikke strengt i kamera?

De er forbanna, redde og drittlei følelsen av å ikke bli tatt på alvor. De føler at de kjemper mot en overmakt som sier at Norge trenger flere barn, men som samtidig legger ned fødetilbud i distriktene. De er ofre for byråkratiske prosesser de ikke forstår noe av og politiske krumspring som ikke gir resultater.

Nordmørsbunaden ble kjent for hele Norge

Bildet på filmplakaten til Bunadsgeriljaen er tatt i Aure kommune, helt på grensa mellom Møre og Romsdal og Trøndelag. Bortsett fra trønderne selv, tror de fleste at vi som kommer derfra, er trøndere. Inntil for 11 år siden var det fødeavdeling både i Orkdal og i Kristiansund. Nå er begge lagt ned.

Nærmeste fødeavdeling er nå i Trondheim, som ligger to timer og et kvarters kjøring unna. Turen inkluderer en fjellovergang som kan være skummel på vinteren. Alternativet er fødeavdelingen i Molde, som ligger to og en halv time unna. Vel og merke hvis det ikke er natt og ferga ligger til kai. Da må man satse på at ambulansebåten er ledig.

Dette er ikke lange avstander sammenlignet med mange andre steder i Norge. Likevel var det her «geriljakrigen» startet og nordmørsbunaden ble kjent for hele Norge.

Mye skyldes nok Solviks personlige engasjement, men mange nordmøringer sitter også med følelsen av å ha tapt. Fram til nå har Nordmøre, Romsdal og Sunnmøre hatt hvert sitt sykehus. Nå bygges det nye sykehuset for Nordmøre og Romsdal like utenfor Molde, og dermed mister nordmøringene sykehuset sitt.

• Les også på Altinget: Daniel Rossebø: Eldre i den digitale verden – vår felles sikkerhetsutfordring

Oppdragsdokumenter og foretaksmøter

Likevel ligger det noe mer bak både Bunadsgeriljaen og de andre folkelige sykehusopprørene enn følelsen av å miste helsetilbud man har vært vant til å ha i nærheten.

De fleste skjønner at sykehusstrukturen må utvikles for at man skal få mest mulig igjen for hver krone, men hvordan prosessene skjer og hvorfor resultatene blir som de blir, kan være vanskelig å få øye på.

Rekk opp hånda den som har full kontroll på hvordan helseforetaksmodellen fungerer! Vi har regionale helseforetak, som eier lokale helseforetak, som igjen eier sykehus. På toppen sitter helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol, som styrer de regionale foretakene gjennom oppdragsdokumenter og foretaksmøter.

Hvordan beslutninger tas i dette systemet, er alt annet enn enkelt å følge med på. Man skal ha vandret lenge og vel i byråkratiets irrganger for å klare å holde tritt med disse komplekse og ofte lukkede beslutningsprosessene.

Aksjonen Redd Ullevål sykehus har mobilisert i flere år, men ikke vunnet fram. Tomten der Ullevål sykehus ligger skal selges og virksomheten flyttes til Rikshospitalet og Aker sykehus. Foto: Martin Solhaug Standal / NTB

Overlater ansvaret til helseforetakene

Og bedre blir det ikke av at politikerne i stor grad framstår som å ha overlatt ansvaret til helseforetakene.

Ofte når helseministeren får spørsmål om ting som ikke er som de skal på sykehusene rundt omkring, viser hun til at det er det regionale helseforetaket som har ansvaret. De har et «sørge for-ansvar», sier Kjerkol og oppleves av mange som å fraskrive seg sitt politiske ansvar.

Hun sier til det kjedsommelige at det er helseforetakene selv som best vet hvordan de skal løse oppgavene og utfordringene sine. For eksempel er det Helse Midt-Norge som selv må ordne opp i alle problemene med Helseplattformen. Helseministeren kan ifølge seg selv ikke gjøre stort annet enn å stille krav gjennom oppdragsdokumenter og foretaksmøter.

Noen ganger griper likevel politikerne direkte inn i det som skjer i helseforetakene. Stortinget vedtok for eksempel å gjenåpne fødeavdelingen i Kristiansund fram til det nye sykehuset på Hjelseth står klart. Det gikk ikke, og førte til et enda større sinne blant de bunadskledte. Mens Helse Møre og Romsdal begrunnet stengingen med mangel på gynekologer og jordmødre, mente Bunadsgeriljaen at de ikke forsøkte hardt nok.

• Les også på Altinget: Veslemøy Hedvig Østrem: Den siste ukes brev til kontrollkomiteen viser et fortsatt sterkt behov for å rydde opp

Godt rom for politisk innflytelse

Selv om alt tyder på at helseforetaksmodellen kommer til å bestå en stund til, kan det hende at politikerne må ta et større ansvar for det som skjer med sykehusene framover.

Det regjeringsoppnevnte Sykehusutvalget mener for eksempel at helseministeren selv kan bestemme hvor mye makt hun ønsker å utøve overfor helseforetakene:

– Det ligger i helseforetaksmodellens natur at det skal være en armlengdes avstand mellom de som fatter beslutninger om det som skjer i tjenestene og det politiske nivået. Så vil det være opptil hver enkelt statsråd om den armen skal være lang eller kort, sa utvalgsleder Jon Magnussen da han presenterte utredningen.

– Utvalget mener at modellen gir godt rom for politisk innflytelse på statlig nivå, via Stortinget. Men vi påpeker at reell politisk innflytelse også krever en politisk vilje, sa Magnussen.

Hvor stor politisk vilje Ingvild Kjerkol har til å styre helseforetakene fremover, gjenstår å se. Før jul skal hun legge fram nasjonal helse- og samhandlingsplan, hvor regjeringen vil svare på utfordringene fra Sykehusutvalget og skissere en plan for utviklingen av fødetilbudet.

Det som er sikkert, er at helseministeren nok håper å se mindre til nordmørsbunaden etter den tid.