Burugle

Østerikske Eva Pinkelnig med ugle-trofeet etter å ha sikret sammenlagtseieren i Silvester-turneringen 1. januar.
Østerikske Eva Pinkelnig med ugle-trofeet etter å ha sikret sammenlagtseieren i Silvester-turneringen 1. januar. Foto: Blaz Weindorfer/sportid/sipa/shu / Shutterstock / NTB
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er raust av Maren Lundby å bare le av det rett ut fornærmende trofeet vinneren av kvinnenes amputerte unnskyldning for en hoppuke mottar.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kommentar: David Stenerud
Redaktør, ABC Nyheter

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den tysk-østerrikske hoppuka er hoppsportens mest prestisjefylte turnering, selve nyttårsrennet er verdens aller gjeveste hopprenn. Du trenger bare å vinne dette rennet i Garmisch-Partenkirchen for å bli husket for alltid (bare spør Roger Ruud).

I 2021/22 ble den første «hoppuka» for kvinner – Silvester-turneringen – arrangert, over to renn i Østerrike og Slovenia. Rundt nyttår i år ble turneringen arrangert igjen, denne gangen over fire renn, men bare i to bakker.

Og premien: en ugle i gull.

Herrene får en ørn.

Vinneren av herrenes tysk-østerrikske hoppuke får en denne ørnen. Foto: Daniel Karmann / AFP/NTB
Vinneren av herrenes tysk-østerrikske hoppuke får en denne ørnen. Foto: Daniel Karmann / AFP/NTB

Det er som om om gutta skulle fått en ulv og jentene en chihuahua. Eller at mennene skulle få en Harley Davidson og damene en Vespa.

Eller som den tyske hopplegenden Sven Hannawald sier til NRK: «For meg kommer det på toppen av alt. Damene må hoppe i bakker på rundt 85 meter (...) Det er et stort kaos for meg, og på toppen av det kommer denne vesle ugla. Den er gullfarga – det er ok. Men en ugle? Hva er det for noe?»

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den tidligere tyske landslagstrenaren Andreas Bauer er ikke mildere stemt: «(...) forferdeleg. Det er en fugl som nesten ikke kan fly, og som bare sitter rolig. Det går ikke an. Det er veldig komisk. Jeg vet ikkje kva dei i markedsavdelinga i Silvester-turneringa har tenkt».

Motbakke på motbakke

I 160 år, siden Ingrid Olsdatter Vestby ble første kvinnelige skihopper under et renn i Nordbybakken i Trysil i januar 1863, har det vært motbakke på motbakke for de kvinnelige hopperne.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Da har vært tungt, det har gått treigt. Etter over hundre år fikk pioneren Anita Wold endelig, aller nådigst, stille som prøvehopper i Holmenkollen og senere i hoppuka på 1970-tallet.

De kvinnelige hopperne er vant til å bli behandlet som annenrangs idrettsutøvere.

Kvinnene fikk først eget VM i 2009, og har fremdeles ikke fått hoppe stor bakke i OL.

Anette Sagen kjempet på 2000-tallet en utrettelig kamp for de kvinnelige skihopperne. For mesterskap, store bakker – og skiflyging. Hele veien ble hun møtt med undervurdering – målbåret spesielt av Torbjørn Yggeseth, leder i hoppkomiteen i FIS, som sto i trappa og sperret veien mens han viste til viktigheten av å «ivareta sikkerheten».

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 2010 skulle Anette Sagen få æren av å bli første hopper ut i den nye Holmenkollbakken, men hederen ble stjålet. Kollenhopp bestemte seg for at de ønsket en «mer erfaren hopper» over den nye hoppkanten først. Sagen hadde da konkurrert internasjonal i ti år. I hemmelig lot de Bjørn Einar Romøren slippe seg ned fra bommen før den offisielle åpningen.

Ydmykelsene stanser ikke.

Til tross for Sagens kamp har fortsatt ikke Maren Lundby eller noen av dagens hoppere fått hoppe skiflyging. Det skal etter planen skje for første gang i år.

Klok distansering?

Maren Lundby er på mange måter Anette Sagens arvtager som frontfigur i kampen for kvinnelige hopperes rett til å konkurrere og drive sporten sin på samme vilkår som mennene.

Også hun reagerer på ugle-trofeet, men er mer forsonende i tonen enn andre kritikere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Jeg må innrømme at jeg lo godt første gang jeg hørte det òg. Vi har fleipet mye rundt det, og lar det ikke gå så inn på oss. Men vi synes det er litt gøy. Det er jo litt forskjell på å vinne en flott ørn og ei ugle», skriver Lundby i en tekstmelding til NRK.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er mild kritikk, på grensen til direkte raus. Lundby kunne godt vært fly forbanna.

Kanskje er det en slags resignasjon? Kanskje er det en klok distansering. De kvinnelige hopperne er uansett vant til å bli behandlet som annenrangs idrettsutøvere. De er vant til ikke å bli verdsatt. Akkurat som de er vant til å bli nektet muligheter og frihet til å utøve idretten sin.

Noen mannlige sportsledere henger kanskje fortsatt igjen i 1800-tallets oppfatning av kvinneskihopping som ukvinnelig og stygt?

Jeg vet ikke, for det fremstår ganske uforståelig i 2023 at kvinner i en stor internasjonal vinteridrett som skihopping – med årtierlange meritter og dokumenterte toppferdigheter – fremdeles mottar ydmykelser og nedvurderinger i møte med arrangør og ledere i sin egen sport.

Det er nok motbakke nå.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).