Er Putin en russisk Gerhardsen?

Putin støttes i dag av 70–80 prosent av den russiske befolkningen, og hverken i den parlamentariske eller i den utenomparlamentariske opposisjonen finnes det noen som kan utfordre ham. Det eneste spenningsmomentet er hvor høy valgdeltakelsen vil bli.

Det at de fleste anser valgutfallet som gitt gjør at mange, ikke minst blant Putins tilhengere, kan komme til å la være å stemme. Det vil da kunne oppstå noe som minner om borgermestervalget i Moskva i 2013 . Alle tok det for gitt at den populære sittende borgermesteren Sergej Sobjanin ville vinne valget, og mange unnlot derfor å stemme. Resultatet ble at opposisjonskandidaten Aleksej Navalnyj, som hadde lyktes i å mobilisere sine tilhengere, oppnådde 27,3 prosent av stemmene, mens Sobjanin med et nødskrik unngikk en annen valgomgang ved å få 51,4 prosent.

Ingen tror at Putin vil måtte gjennomgå en annen valgomgang, men presidenten ønsker selvsagt å vinne med god margin og høy valgdeltakelse.

I Vesten er mange skeptiske til at Putin stiller til gjenvalg. Det kan i den anledning være grunn til å reflektere over det som åpenbart er forskjeller mellom russisk og vestlig politisk kultur.

Putins fremste aktivum er at han står for stabilitet. Russiske velgere ønsker selvsagt reformer, modernisering og økonomisk vekst. Men de vil at dette skal skje innenfor trygge rammer, og gjenvelger derfor Putin og den styrende eliten ved valg etter valg.

Einar Gerhardsen var statsminister fra klokken 1945 til 1951, fra 1955-1963 og fra 1963 til 1965. Foto: Ivar Aaserud / NPK

Dette er en politisk kultur som klart atskiller seg fra den politiske kulturen vi finner i Norge og andre vestlige land. Hos oss blir regjeringene oftest byttet ut ved valgene, og det regnes som en politisk bragd dersom en regjering lykkes i å bli gjenvalgt, slik Solberg-regjeringen ble nå i høst. Skepsisen til den politiske eliten er stor, og det er en utbredt oppfatning om at makt korrumperer. Dessuten kan det virke som om velgerne har en tendens til å bytte ut de styrende rett og slett fordi de kjeder seg.

Denne oppjagede politiske kulturen er imidlertid av nyere dato.

Tidligere hadde vestlige land en politisk kultur som minner om dagens russiske ved at sterke ledere ble gjenvalgt ved valg etter valg. Det er nok å minne om ledere som Franklin D. Roosevelt , som ble valgt til amerikansk president tre ganger og bodde i Det hvite hus fra 1933 til sin død i 1945, Charles de Gaulle , fransk president i 1959–69 og skaperen av Den femte republikk, og vår egen Einar Gerhardsen.

Det er mange likhetstrekk mellom Putins og Gerhardsens styre.

Høyrepopulister knytter bånd til Putin

LES SAKEN

Putin kom til makten i 2000 og vil med mindre det skjer noe uforutsett styre Russland til 2024, altså i 24 år. Gerhardsen kom til makten i 1945 og styrte Norge til Arbeiderpartiets valgnederlag i 1965, altså i 20 år. Putin overlot i 2008 presidentembetet til Dmitrij Medvedev og ble selv statsminister, for så i 2012 igjen å innta presidentembetet, mens Medvedev ble gjort til statsminister. Gerhardsen overlot i 1951 statsministerstolen til parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet Oscar Torp og ble selv ny parlamentarisk leder, for så i 1955 å komme tilbake som statsminister, mens Torp ble stortingspresident.

Balansekunst på slakk line

LES SAKEN

Selvsagt var det mange i samtiden, ikke minst i den borgerlige opposisjonen, som beskyldte Arbeiderpartiet, som løste sine uenigheter på kammersett og praktiserte hønsvaldsk parlamentarisme, for maktarroganse, akkurat som deler av den urbane over- og middelklassen i Russland i 2011–12 protesterte mot ”rokeringen” mellom Putin og Medvedev som brakte Putin tilbake til makten.

Kommentaren er først publisert på Bjørn Nistads blogg.