OURIKADALEN, MAROKKO (KingGoya): Jeg foretrekker å reise med taxi. Disse sjåførene kan trafikken, kjenner vegene og bringer meg alltid trygt frem. Som da mitt følge og jeg skulle opp Ourikadalen til et relativt greit hotell med kun syv rom, rett ved en buldrende elv og med flott utsikt.

Ourika er elven som har gitt navnet til den vakre dalen ved foten av Atlasfjellene i Marokko. Etter en times kjøretur fra Marrakech var vi oppe i en utrolig frodig, trang og vakker dal der elva snor seg som en glitrende slange og husene formelig suger seg fast i fjellsidene. Dalen har en rekke planter og trær som er spesielle for dette området, og fossefall av ypperste klasse.

(Saken fortsetter under)

Her er vi i starten av Ourikadalen ved foten av Atlasfjellene i Marokko.

Setti Fatma og fosser

Vi ville oppleve de store fossene lengre oppe i dalen. Ny taxi tidlig neste morgen. Langs elva passerte vi restauranter på rekke og rad, noen med bord og stoler uti elva og andre med smekre hengebroer for å komme seg til den andre siden. Her ble vi servert tashiner mens vannet lekte med tær og legger. Lenger opp i dalen kom vi til Setti Fatma hvor det yret av folk, fe, lukter, farger og forventning med markedsboder, kafeer og spisesteder. Vi fikk tilbud om alt fra gull og sølv til mat og vann. Dette er Berberland med tilbud om berbernes håndverk.

Les også: Med to barn i Marrakech

(Saken fortsetter under)

En kafe lagt ut i elva med bord og stoler er et sjeldent syn.

Til fjells med flipp-flopper

Videre oppover i dalen forstod jeg at denne turen kunne bli farlig. For stien gikk rett opp, over store og små steinblokker og langs en mindre elv med små fossefall og null sikring. Da mener jeg absolutt ingen sikring. Ingen av oss hadde skotøy egnet for en fjellklatring. Vi gikk i lette sportssko og flipp-flopper. Her møtte vi en jevn strøm av kvinner i sine kaftaner, med og uten niqab, babyer i fatle og design-vesker fra Versace og Michael Kors.

Les også: Nordmenn med lidenskap for Arsenal

(Saken fortsetter under)

Husene klamrer seg til fjellsiden.

Dramatiske stup

Vi strevde sakte oppover og møtte utallige på veg ned. Vi klatra rundt steinblokker, ytterst ute på kanten av stup og var ganske engstelig. Men folk var hjelpsomme, rakk ut hender både for oss som klatra opp og de på vei ned. Etter to nervepirrende kilometer rett opp nådde vi første av i alt syv fossefall. Denne var minst 50 meter høy, vannet forfriskende og folk i alle aldre kastet seg ut i bassenget under fossen. De modigste i både sko og flipp-flopps tok seg videre og gikk hele fire kilometer i ulendt terreng før de kom frem til de neste seks kaskadene.

Les også: Safari i all stillhet på Sri Lanka

Behagelig avslapping

Etter å ha forsert den vanskeligste vegen ned kom vi til en fredelig oase og en kafé med herlige puter og tepper under skyggefulle trær for hvile og nytelse i 40 varmegrader. Vi fikk varm te og deilig, kjølig flaskevann og gikk gjennom de samme markedsbodene som da vi gikk opp. Jo, Berberland og Atlasfjella levde opp til sitt gode navn og rykte.

(Saken fortsetter under)

Tashine og salat er det beste man kan velge av mat i fjellet.

Marokko kan mat

Er det noe marokkanere og berbere kan, så er det mat. Det er en sann nytelse når kjøttet faller av benet og smelter i munnen sammen med herlige grønnsaker krydret etter alle kunstens regler. Jeg spiste både en tashine med oksekjøtt, en tallerken kofta av beste sort og avsluttet det hele med en prinsessedessert, Orange le Canelle. Her satt vi lenge og bare betraktet folk, et slags teater av beste sort. På veg tilbake til hotellet etter fem timers klatring opp og ned, huket vi en sjåfør og betalte 50 dirham, altså rundt 40 kroner. Marokko er sannelig også rimelig.

Les også: Richard Branson Romreiser snart klar for universet

(Saken fortsetter under)

«Orange le Canell» til dessert

Busstur for sterke nerver

Etter nok en natt på det vesle hotellet, slengte vi oss neste morgen på en skranglet lokalbuss med en sjåfør som antagelig deltok i rally i sin ungdom. For her gikk det fort unna i skarpe svinger og langs bratte fjellsider. Etter hvert fyltes bussen med fargerike mennesker og masse bagasje. Da vi endelig kom frem til Marrakech, var bussen med 20 seter fylt med 40 personer. Jeg for min del pustet lettet ut over at bussturen ned fra fjellet gikk bra. Men alle gledet vi oss over at turen til Ourika hadde vært morsomt. Og for all det veldig spennende.

Mer marokkansk spenning: Blå by og Magisk perle

Frøydis endelig til topps med sine venner. Ikke rart hun fornøyd slår ut med armene.

Saken er opprinnelig publisert på KingGoya.no