– Drømmen min er at jeg og barna skal leve et vanlig liv

– Mitt høyeste ønske er å få meg en jobb, og være et forbilde for barna mine. Jeg vil vise dem at vi ikke må spørre staten om hjelp for å overleve, sier trebarnsmor Mona Aden Barre (34).

Barre er en av mange arbeidsledige i Norge som kjenner konsekvensene av langtidsledighet på kroppen.

Dagsavisen møter henne på Stovner i Oslo, sammen med en annen trebarnsforelder som har slitt på arbeidsmarkedet i mange år.

– Det er vanskelig å få det til å gå rundt når du ikke jobber. Og det er mange i vår situasjon som sliter nå. Ikke bare utlendinger, sier Moussa (55), som ikke ønsker å oppgi etternavn.

– Hvorfor er ikke vi rike?

Statistikken gir Moussa rett: Nesten halvparten av barna som vokser opp i lavinntektsfamilier i Norge er etnisk norske.

Samtidig har antallet barn i familier med lavinntekt steget til nesten 100.000, viser tall fra SSB. De blir flere for hvert år, viser en fersk rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet:

Bare i løpet av perioden 2001 til 2015 tredoblet andelen seg.

Ett av ti norske barn lever i dag i lavinntektsfamilier.

Ikke alle barn i lavinntektsfamilier opplever seg som fattige. Men en god del er det, og resten står i faresonen for å bli det.

Slike tall er beregnet relativt, fordi definisjonen av lavinntekt er at man lever på en samlet inntekt under 60 prosent av medianinntekten.

Følelsen av å være utenfor kan uansett kjennes den samme:

– Barna lærer på skolen at Norge er et rikt land. De kommer hjem og spør: Hvorfor er ikke vi rike, mamma? Hvorfor har du ikke jobb? Hvorfor kan ikke vi også dra på ferie? sier trebarnsmor Mona Barre.

Les også: Bor på stua. Prislapp: 7.000,- i måneden

Teller kroner

Når Barres barn har vært på besøk hos venner kan de komme sjokkerte hjem og si ting som «mamma, de hadde tre TV-er!». De ser at andre foreldre kjøper flere mobiler til barna sine og andre ting Barre aldri kan ha råd til.

Selv sier Barre av og til nei når barna spør om å få ta med venner hjem.

– Det er for dyrt. Hva skal jeg servere dem når de kommer? forklarer Barre.

Hun prøver likevel å si ja når hun kan:

– Men da må jeg se i kjøleskapet først og se hva jeg har, og tenke over hva jeg har råd til. Hvor mye koster det å kjøpe en melk til, og hva har jeg igjen da?

Mange har ikke jobb

Alt hadde vært enklere om de hadde fått seg jobb, sier både hun og Moussa. Nå lever de og familiene deres på ulike sosiale stønader fra Nav, mens de prøver å komme seg inn i arbeidslivet.

De er langt fra unike. Forskning viser jevnt over at langvarig arbeidsløshet er en viktig faktor bak fattigdom, og mer enn halvparten av alle langtidsledige befant seg i lavinntektsgruppen i 2014.

Langtidsledige er også den gruppen som bekymrer arbeidslivseksperter mest. Til tross for at arbeidsledigheten generelt har gått ned, går nå flere ledige over tid i enkelte bransjer.

– Vi trenger jobb for å kunne klare oss selv, uavhengig av staten. Men arbeidsgiverne gir oss ingen sjanse på arbeidsmarkedet, sier Barre.

Les også: Krever løft for de uføre

Sa nei til fotball

Det har konsekvenser for prioriteringene hun tar for seg og barna. Hun måtte si nei da de to eldste barna som nå er elleve og åtte år sa de ville gå på fotball.

Fotball er den mest populære idretten i bydelen, og sønnene hennes har mast lenge. Men både treningsavgifter og utstyr koster, og det er vanskelig å få til logistikken rundt kamper og treninger for en alenemor til tre som ikke har råd til bil.

– Nå har jeg satt dem på venteliste. De er så glade. Men det kommer til å merkes veldig på økonomien, jeg tenker mye på det, sier Barre.

– Hva med å gå ut og spise eller ta en kaffe. Gjør dere det?

– Aldri, det skjer aldri. Vi lager kaffe hjemme, svarer Moussa.

Aden sier hun tar seg råd til å ta med barna ut av og til. Aktivitetskortet de får fra kommunen hjelper også. Det er et klippekort på enkeltaktiviteter som Tusenfryd, Leos lekeland og museer.

– Det hjelper mye. Man får opplevd litt, sier Barre.

34-åringen satte seg nylig på skolebenken igjen – for å kunne prøve å få seg jobb i framtida. Før hun ble student levde hun og barna på sosialstønad fra Nav.

Det utgjorde rundt 13.000 kroner for familien på fire etter at husleien var betalt, som skal dekke alt fra mat, klær, internett, månedskort, fritidsaktiviteter og telefonutgifter. Familien lever på om lag samme nivå nå.

Utgifter til bolig blir dekket av statlig bostøtte og tilskudd fra Nav for å dekke kostnadene til den kommunale boligen de bor i, som ligger ute til markedspris. Å kjøpe egen bolig er en fjern drøm. Boliglån, selv startlån fra Husbanken, krever fast inntekt.

– Jeg prøver å skjule for barna at vi ikke har nok. Men de merker det, sier Barre.

Les også: Ragnhild spiser middag én dag i uka: – Jeg føler meg mindreverdig

Leter etter det billigste

Den nesteldste sønnen på åtte spør fortsatt ofte om hvorfor han ikke kan få, for eksempel, en mobil, mens den eldste på elleve har sluttet å spørre. Han har i stedet lært seg mammas rutiner på å telle på hver krone når de er ute og handler mat, og har blitt enda bedre enn moren på å finne det billigste alternativet.

– Jeg prøver å ikke bruke ordene «vi har ikke råd» til dem, men heller å si til barna mine at jeg sparer, og at vi må prioritere hva vi skal kjøpe, sier hun.

Hun mener også andre har det verre, og peker på de familiene som har flere barn:

– Blant somaliere er tre barn, som jeg har, ikke mye. Gjennomsnittet er fem barn. Noen her i bydelen har ti og 14 barn. Det er mye tøffere, jeg skjønner ikke hvordan de klarer det, sier hun.

Les også: Et av ti norske barn lever i fattigdom

Fullfører grunnskolen nå

34-årige Barre er nå i gang med å fullføre grunnskolen, og startet nettopp i tiende klasse, etter å ha fullført niende klasse i fjor. Målet er å ta fagbrev i barne- og ungdomsarbeiderfag på videregående, og etter det jobbe ved siden av mens hun tar videre studier.

Det er tøft, men hun ser at dette er hennes eneste måte å komme seg inn i arbeidslivet.

– For å få jobb i Norge må du ha utdanning. Jeg vil jobbe med mennesker, i helsetjenesten. Og skal du jobbe i helsetjenesten, må du kunne skrive rapporter og andre dokumenter. Og du må kunne godt nok norsk til at andre kan forstå deg, sier hun.

Det hender barna hennes spør hvorfor hun ikke er ferdig med skolen enda, når hun er blitt 34 år.

– Jeg var analfabet da jeg kom til Norge. Og jeg kom alene. Det var vanskelig, språket, kulturen, alt, svarer Barre dem da.

Da hun bodde i Telemark tidligere, hadde hun også jobb en god stund. Nå er det vanskeligere.

– Jeg må ha en utdanning først, og jeg forstår at det er sånn i Norge. Men jeg skulle ønske det var lettere å kombinere det å studere og lære meg å skrive ordentlig med å få jobb, sier Barre.

Barre vil at politikere og flere skal få øynene opp for situasjonen langvarig arbeidsledighet fører dem inn i:

– Det viktigste for meg er å få meg jobb. Jeg vil ikke leve på statens penger. Drømmen min er at jeg og barna mine skal kunne leve et vanlig liv.

Les også:

Hvert femte barn i rike land lever i fattigdom

Boligmarkedet skaper enorme klasseskiller

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no