Oljeknekken som rammet verden

(Finansavisen): En halvgrei juni-dag i 2014 stod solen høyt, og det samme gjorde spotprisen på nordsjøolje. På skjermene innenfor børslokaler lyste det grønt i fjesene på meglerne: Hele 115 dollar per fat. Fryd og gammen. Jubelstemning.

Knappe seks måneder senere skulle det være en helt annen tone på markedet. I Stavanger. I Oslo. På plattformer. På verft. Verdien skulle være nærmere halvert.

Oljeanalytiker Oddvar Bjørgan i Carnegie. Foto: Iván Kverme / Finansavisen

Norge så rødt, for første gang på flere år. Enda var ikke det verste over. Det var ikke før i januar 2016 at måleren nådde bunnen, med knappe 30 dollar per fat. Et prisfall på nærmere 85 prosent. Norge sank ned, både i stolen og på listene over BNP og oljeproduksjon.

La oss imidlertid spole litt tilbake. I årene før 2014 hadde prisene gjenoppstått etter finanskrisen. Hva var driverne bak de rekordhøye prisene før det dramatiske fallet?

– Det er tre hovedgrunner til de høye oljeprisene, fra 2012 til 2014. Den første var en veldig sterk etterspørselsvekst, spesielt i Kina, forklarer oljeanalytiker i Carnegie, Oddvar Bjørgan. Videre var det bortfallet av Libya-produksjon, hvilket også skjedde med Iran på grunn av sanksjoner, fortsetter han.

Arabisk-vektet møte «knakk oljeprisen helt»

Saudi-Arabias daværende oljeminister, Ali al-Naimi, meldte i desember 2013 at «etterspørselen etter olje er god og den nåværende oljeprisen rundt 110 dollar per fat er en korrekt pris».

Både industrifolk og den gemene hop ble tatt på sengen av OPECs standhaftighet den påfølgende høsten. Da det tungt arabisk-vektede kartellet møttes i november i 2014 var det forventet at den naturlige løsningen på fallet i pris skulle være å strupe kranen og senke produksjonen. Derimot ble ingen slik avgjørelse tatt.

På dette tidspunktet hadde den amerikanske sentralbanken allerede annonsert sin plan om å avslutte kvantitative lettelser, og dollar hadde begynt å stige.

– OPEC-møtet var det som til slutt knakk oljeprisen helt, forklarer Bjørgan.

Markedet var sjokkert. Katten var ute av sekken - og svalestupet fortsatte i en rekke måneder. Saudi-Arabia hadde overrasket med å satse på at de i det lange løp heller kunne leve bedre med en lavere pris per fat enn en lavere markedsandel.

Saudi-Arabias daværende oljeminister, Ali al-Naimi under et møte i OPECs hovedkvarter i Wien, avholdt julen før det skjebnesvangre året 2014. Da mente han at en oljepris på 110 dollar per fat var riktig. Foto: NTB Scanpix

Et dramatisk prisfall var nå en realitet. USAs inntog med skiferolje og lavere makrotall på olje fra Kina (etter en solid vekst årene før) passet dårlig for Brent, spesielt når OPEC bestemte seg for å opprettholde sin produksjon.

Og USAs produksjon av skiferolje er et kapittel for seg selv. Fra en sparsommelig produksjon i 2010, til at de i 2024 er ventet å gå forbi Russland målt i antall fat eksportert. Frem til samme år er landet forventet å stå for 70 prosent av verdens totale vekst i kapasitet, melder det internasjonale energibyrået IEA. Veksten var enorm. Ny teknologi gjorde at denne metoden ble mer effektiv enn tidligere, samt at kostnader falt hvilket gjorde skiferoljeutvinningen både mer lønnsom og attraktiv.

For ikke å glemme gjenåpningen av oljeterminaler i Libya. Resultatet var en produksjonsvekst – og mer olje på markedet.

Internasjonalt får naturligvis det skarpe prisfallet stor oppmerksomhet. Hjemme i Norge går luften nærmest ut av folk i industrien. Allerede 6. november 2014 slår Finansavisen opp et rødt hav på førstesiden: «7.000 oppsigelser. Oljetopper: - Bare begynnelsen». Oljetoppene hadde rett. Frem til i dag skulle nærmere 50.000 jobber forsvinne fra norsk sokkel og underliggende næringer. Hvor skulle det snu?

«Oljeprisbunnen er nær», sa oljeanalytikeren Torbjørn Kjus i DNB Markets i Finansavisen 6. januar 2015. Dagen før lå prisen rundt 53 dollar. Han hadde delvis rett, men bunnen var ikke så nær som den norske økonomien håpet.

Les også : – OPEC-kuttene var allerede innbakt i kursene

Ville hatt delvis krise selv uten oljeprisfall

– Dette går inn i rekken av de mer alvorlige oljekrisene internasjonalt sett, sier Helge Ryggvik. Han er forsker ved UiO og leder for tiden prosjektet GLOBOIL, om leverandørkjeder i oljeindustrien.

– I land som Brasil og Venezuela har den bidratt sterkt til omfattende politiske kriser, og ga en nedgang som varte over lengere tid – noe som ikke bare hadde med oljeprisen å gjøre.

Ryggvik peker på overkapasitet i offshore-industrien.

– Som ofte ellers var det et langvarig fall i oljeprisen som startet det hele. Men for den globale leverandørindustrien, hvor norsk industri og kapital spiller en viktig rolle, foregikk det en massiv overekspansjon i forkant av krisen.

Ifølge Ryggvik ville vi nok hatt deler av krisen selv om ikke oljeprisen falt.

– For store deler av leverandørindustrien ville vi trolig på et tidspunkt fått en nedgang uavhengig av fallet i oljeprisen i 2014, sier oljehistorikeren. Tidlig på 2000-tallet var det oljeriggene og de spesialiserte supplyfartøyene for få og for gamle. Ti år senere var det i ferd med å bli for my av alt, fortsetter han.

Fra januar til mai 2015 steg prisen som forespeilet, dog noe beskjedent, før nesen igjen ble vendt nedover – mot den mørke bunnen.

– Denne våren fikk man en liten tradisjonell sesongmessig rekyl, men så falt det igjen da det ble mer og mer klart at Irak, Iran og Saudi-Arabia oversvømmet markedet med olje, skriver oljeanalytiker Bjørgan

Den absolutte bunnen ble ikke nådd før året etter, i januar 2016. Taksameteret viste da under 30 dollar fatet.

– Hva skyldes snuoperasjonen av oljeprisen etter bunnen var nådd?

–Det snudde igjen på våren, som det ofte gjør, men denne gangen ble oppgangen noe mer stabil enn i 2015. Dette var fordi en nå så at de lave prisene hadde knekt skiferoljeveksten, påpeker Bjørgan.

I september 2016, da prisene igjen hadde tatt seg noe opp etter det laveste punktet i januar, var spotprisen fortsatt rett under 50 dollar. Hvor skulle berg- og dalbanen ende?

Les også : Slik går det med oljeprisen

Fire oljeplattformer ligger i opplag på Ågotnes utenfor Bergen, januar 2016. Stadig kom det flere meldinger om nye fartøy som ble lagt i opplag. Foto: NTB Scanpix

– En perfekt krise

Flere norske bedrifter knyttet til oljenæringen trappet ned på sine operasjoner i denne perioden. Og perioden med nedetid er fortsatt ikke helt over den dag i dag. Seismikkselskapet Polarcus gikk eksempelvis fra en aksjepris på over 320 kroner i juli 2014, til å i dag omsettes for rundt kronen på Oslo Børs.

Likevel mener oljehistoriker Helge Ryggvik at Norge så langt er kommet godt ut. Det kunne gått mye verre.

– Dette var nesten en perfekt krise, sett fra Norges ståsted, sier han. Oppi alt det som skjedde var det mye press på de norske bedriftene. Det økte presset førte til mange forbedringer, slik som høyere effektivitet og nye kontraktsformer.

Norske banker og staten har spilt en vesentlig rolle. Sammen la de en pute under industrien, som dempet noe av fallet.

– Det ville vært adskillig flere konkurser om bankene ikke hadde holdt liv i de bedriftene som trengte det, forteller Ryggvik. Sammenslåingene på supply- og rederisiden, som i realiteten hadde vært konkurser om ikke gjennomført, der større selskaper kjøpte opp mindre, er også viktig. I denne delen av industrien er det fortsatt stor ledig kapasitet. Det samme gjelder seismikksiden, som fortsatt ikke er ute av krisen.

Daværende olje- og energiminister Tord Lien (Frp) var en av dem som til tider kjente på presset fra fagorganisasjonene og bedriftene. Blant hans første representasjoner som statsråd var under Sandefjord-konferansen i januar 2014. Det var ikke lett.

– Budskapet fra meg og departementet var at bedriftenes kostnader var for høye. De slet da med å få lønnsomhet i prosjekter ved en oljepris på 80 dollar fatet, hvor det tidligere var mulig ved 50 dollar.

Ifølge Lien hadde han klar tale: Kostnadene måtte ned.

– Men ingen snakket om det under kaffepausene etterpå.

Pipen hadde derimot en helt annen lyd på samme tid året etter.

– Da snakket plutselig alle om kostnadskutt. Stemningen var totalt forvandlet på kun ett år.

Les også : Seadrill borer superspennende brønner for oljefavoritt

Svikt i søkertall til utdanningen

– For meg var det viktig å holde hodet kaldt, og ikke minst jobbe for at næringen skulle gjøre det samme, forteller Lien, som for tiden er regionssjef i NHO.

For statsråden innebar det en svært viktig faktor.

– Vi måtte kutte kostnader og realisere prosjekter slik at alle kunne få arbeid. Det måtte gjøres ved å redusere kapasiteten på et kontrollert vis, og ikke gå på en smell slik dessverre noen gjorde. På samme måte skulle en igjen planlegge opptakten også.

Å minne folk på at denne oljekrisen ikke var som de andre, det var bare så lenge siden sist.

– Det var stor forskjell fra 2000 til 2014. Da var det en markedssvikt som var problemet. Det var det absolutt ikke i 2014. Når en fulgte debatten her hjemme kunne en nesten få feil inntrykk, og tro at det var markedet som var borte. Men markedet var solid, med en etterspørselsvekt på én million fat per dag gjennom 2014, 2015 og 2016.

Lien mener at det var feil å tro at norsk oljeindustri var ferdig.

– En del reagerte med å melde at vi skulle stenge sokkelen og lignende. Jeg måtte kommunisere at norsk oljeindustri kommer til å fortsette å trenge folk. Studenter måtte ikke slutte å ta utdanningen. Imidlertid var det en svikt i søkertallene.

Les også : Analytiker: – Bør gi støtte til oljeprisen

Tord Lien var olje- og energiminister under store deler av prisfallet. – Det var viktig å holde hodet kaldt, sier han. Her avbildet i 2015 under en diskusjon med Leif Sande, Forbundsleder Industri Energi. Foto: Ntb Scanpix

– 2017 var vårt verste år noensinne

Motgang til tross, det vokste frem noen suksesshistorier her på berget.

RAPP Bomek gikk fra å levere branndører offshore, til storskala industri- og byggsikring.

– Den første tiden etter oljeprisfallet var bedre enn årene 2016, og ikke minst 2017. Rapp Bomek er ganske sen-sykliske i våre leveranser og 2014 var et helt normalt år, sier Per Arne Haug, som er salg- og markedsføringsdirektør.

Som for så mange andre underleverandører på norsk sokkel kom den tyngste tiden i årene etter.

Bodø-bedriften RAPP Bomek og salgssjef Per Arne Haug var en av bedriftene som greide å omstille seg etter oljeprisfallet. Foto: RAPP Bomek

– 2017 ble vårt verste år rent resultatmessig, men vi begynte da å se at vår satsing utenfor olje og gass ga effekter utover året med sikring av flere store signaturprosjekter.

Det Bodø-baserte selskapet hadde i mellomtiden greid å se nye veier, etter å ha lagt en ny strategi i 2016 for å tilpasse seg den nye hverdagen oljeprisfallet hadde skapt. Hvor dets omsetning i 2014 kom tilnærmet fullstendig fra offshore leveranser er nå kun 20 prosent knyttet til dette segmentet.

– Vi satset inn mot bygg og anlegg generelt, og spesielt inn mot fysisk sikkerhet.

For å kunne gjennomføre omstillingen slo det seg sammen med søsterselskapet Rapp Pyrotek og kjøpte opp det Oslo-baserte sikkerhetsselskapet Mil Sec Norge i 2017.

– Sistnevnte er kjernen og spydspissen innen det viktige sikkerhet- og forsvarsmarkedet, fortsetter Haug.

RAPP Bomek satser nå som entreprenør. I juni fikk selskapet en kontrakt på levering av 1.700 dører til Haukeland Universitetssykehus. I 2018 var årsresultatet endelig tilbake i grønt, etter to år med milliontap.

Om selskapet fortsatt hadde vært tungt inne i bare oljeindustrien hadde ikke situasjonen vært den samme, tror Haug.

– Hvis vi primært hadde satset videre innen offshore ville bedriften pr. i dag ikke kunne drevet videre med egen produksjon i Bodø da volumene ville bli for små og faste kostnader for store til et lavere volum, svarer Haug.

For land som importerer olje var prisfallet nærmest en gavepakke. For nettoeksportører, som Norge, var det derimot skjebnessvangert. Statens inntjeninger falt kraftig i denne perioden.

I slutten av 2016 bestemte endelig OPEC seg for å skru ned kranen, og avtalen trådte i kraft 1. januar 2017. Dette var den første gangen på åtte år at kartellet hadde gått inn for en slik avgjørelse. Flere andre oljeproduserende land fulgte etter og gjorde det samme. Avtalen lød på maksimum 32,5 millioner fat per dag. Oljeprisen steg med 8 prosent allerede kort tid etter offentliggjøringen.

Les også : Oljegigant vil ut av norsk sokkel

OPEC bestemmer seg for åredusere antall fat medlemslandene skal sende ut i markedet, i et forsøk på å hjelpe den lave oljeprisen. Fra høyre: generalsekretær Mohammed Barkindo fra Niger, styreformann Mohammed Hamel fra Nigeria og OPECs president Mohammed bin Saleh al-Sada fra Qatar. Foto: NTB Scanpix

Arbeidsledigheten kom ikke til syne i norsk statistikk

Den viktigste støtdemperen for norsk leverandørindustri var utvilsomt utbyggingen av Sverdrup-feltet, mener oljehistoriker Ryggvik.

Helge Ryggvik mener at krisen ikke er helt over enda. Foto: UiO

– Utbyggingen her var ikke bare viktig fordi den var gigantisk i størrelse, samt at den kom på et riktig tidspunkt. Sammenlignet med andre utbygginger tidligere på 2000-tallet gikk en langt større andel av kontraktene hjem, til Norge.

Ryggvik forteller at bakgrunnen delvis var en rekke negative erfaringer med store installasjoner bygd i Asia, som var fulle av feil når de kom til Norge.

– Goliat er et kjent eksempel, sier han.

Kontraktene bidro i hvert fall til å redde mange arbeidsplasser.

– En form for proteksjonisme, mener Ryggvik.

Tildelinger av kontrakter var avgjørende for at norske selskaper skulle holde hodet over vannet. Samtidig viste norsk kompetanse seg å fortsatt være attraktiv internasjonalt.

– For de største EPC-leverandørene, som Aker Solutions, TechnipFMC og Kværner, var Sverdrup-feltet viktig. Men det er verdt å merke seg at spesielt subsea-delen av norsk leverandørindustri har hatt betydelige oppdrag i utlandet, selv under krisen, mener han.

Videre hadde Norge også en kanskje noe uventet støtpute.

– Rundt om på produksjonsstedene ble antall ansatte gjerne halvert. Men av de mange som måtte gå var det et stort antall øst-europeiske arbeidere. De reiste hjem, uten at de kom til uttrykk i statistikkene over arbeidsløshet i Norge.

Ryggvik peker også på regjeringens økte investeringer i jernbane og andre industrier som kunne ansette folk fra den kriserammede oljen.

– De tok med seg oljekulturen inn i byggebransjen.

Samtidig var vi heldige med at vi ikke fikk et krakk i eiendomsmarkedet samtidig, påpeker Ryggvik.

Les også : – En potensiell geopolitisk konflikt som presser opp prisen

– Krisen er ikke over

«Oljeprisfallet er historie» skrev valutastrateg Magne Østnor i DNB Markets i en morgenrapport i april i år. Med en nå sterk vekst i oljeprisen igjen er den norske økonomien tilbake til en mer normaltilstand – enn tidligere.

Men selv om oljeprisfallet kanskje er over, er ikke krisen avblåst helt ennå, mener oljehistorikeren Ryggvik.

– Krisen er ikke helt over. Fremdeles er ikke oppgangen veldig kraftig, men basert på enkeltinvesteringer, som Castberg og Sverdrup, hvor sistnevnte er viktigst.

Flere aktører er fortsatt i knipetangen.

– Dette er selskaper som har såpass mye lån at de lever kun på marginene. Det er mange som er sårbare, selv om de har slanket seg. De er avhengige av en lenger oppgang. Kommer det derimot ytterligere nedgang nå er det uvisst hvor lenge den norske finansstanden er villig til å holde liv i dem, forklarer Ryggvik.

Denne krisen var unik sammenlignet med de Norge har opplevd tidligere.

– Vi har hatt forskjellige typer kriser før. I 1968, ved årtusenskiftet og i 2008, forteller Ryggvik.

Sistnevnte var kortvarig, men den ved årtusenskiftet var mye mer alvorlig.

– Den kom i en lang periode uten utbygginger av oljefelt.

Denne gangen var vi derimot heldige, mener oljehistorikeren.

– Eiendomsmarkedet sprakk ikke samtidig. Hadde økonomien vært dårlig, ville det gått enda verre, sier Ryggvik.

Amerikanske skiferolje har hatt en ekstremt vekst i volum produsert. Foto: Ntb Scanpix

– Optimismen er tilbake

Fremtiden. Det vi vet er at oljeproduksjonen ikke nødvendigvis er synkende. I statsbudsjettet for 2019 er inntektsanslaget på 286 milliarder, nærmere 34 prosent høyere enn det samme anslaget som ble gjort i det reviderte nasjonalbudsjettet for 2018. Økningen skyldes i hovedsak et høyere anslag for oljeprisen. Investeringsnivået i petroleumssektorene forventes også å øke fra foregående år, fra 155 milliarder til 176 milliarder kroner, skriver nåværende olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg i en pressemelding fra offentliggjøringen av årets statsbudsjett i fjor høst.

Statistisk sentralbyrå justerer også opp sine forventninger for oljeinvestering i 2019. Veksten spås å fortsette i 2020.

I november starter Johan Sverdrup fase 1 opp sin produksjon, med 440.000 fat, og i 2020 settes fase 2 igang, hvor produksjonen økes til 660.000 fat.

– I dag er optimismen og aktiviteten tilbake for fullt, selv om norske politikere gjør så godt de kan for å ødelegge den, mener oljeanalytiker Bjørgan.

Les også : Oljeprisen gjør et hopp

Saken er først publisert i Finansavisen, 20. juli 2019.