Kan stanse havstigningen alt i 2040

Kan stanse havstigningen alt i 2040
Kan stanse havstigningen alt i 2040

<pNye opplysninger og beregninger viser at Kaare Skevik jr.s vannprosjekt med avsaltningsanlegg faktisk kan stanse den forventede havstigningen alt i 2040. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Resymé: I påvente av dato for møtet med Miljøverndepartementet og SFT, har Kaare Skevik jr. denne uken kun jobbet med vannprosjektet og forberedt en presentasjon som han skal legge fram for byråkratene. Og det har vist seg å være svært lurt. For nye opplysninger og beregninger viser at prosjektet faktisk blir langt rimeligere enn tidligere antatt og,... enda mer realistisk. (For nye lesere skal Skevik kort fortalt rense sjøvann til ferskvann ved hjelp av avsaltningsanlegg som igjen er drevet av fornybare energikilder).

Under arbeidet med vannprosjektet denne uken har jeg faktisk sett at prosjektet er liv laga og i tillegg langt rimeligere enn det jeg tidligere har antatt. For i forbindelse med en artikkel jeg skrev for en ukes tid siden om øyene Tebua og Abanuea som nå er slukt av havet, intervjuet jeg seniorforsker ved miljøstiftelsen Cicero, Asbjørn Aaheim og ifølge Aaheim viser de siste beregningene at havet neppe vil stige mer enn 45 centimeter og at prosessen vil ta 100 år.

Og det gir meg helt andre perspektiver. For i stedet for en årlig stigning som tilsvarer 3,3333 milliarder kubikkmeter vann slik jeg tidligere har operert med, vil mengden som øker "kun" være 1,500 milliarder kubikkmeter vann, noe jeg også tidligere har omtalt. Men det nye for meg er at hele 70 prosent av økningen faktisk skyldes at vannet utvider seg i volum som en følge av den globale oppvarmingen, mens 30 prosent av økningen skyldes tilsig av smeltevann fra verdens isbreer. Og hvis 70 prosent av havstigningen skyldes oppvarming, så vil en viss prosentandel av vannet mest sannsynlig gå tilbake til normalvolum når det pumpes opp fra havet og avkjøles i renseprosessen. Og hvis man da antar at rundt 30 prosent av dette vannet oppnår normalvolum, vil det igjen si at vannet som skal lagres på land reduseres ytterligere med 30 prosent fra 1,500 milliarder kubikkmeter til 1,050 milliarder kubikkmeter vann etter at det er pumpet opp, noe som er enda mer realistisk siden den årlige havøkningen er 4,5 millimeter i stedet for 1 centimeter som jeg tidligere har beregnet.

Nå begynner regnestykket virkelig å bli interessant, selv om det så langt kun er min arbeidshypotese. (Man bør nok kjøre ulike klimamodeller via avanserte dataprogram for å finne de eksakte tallene.) Men som utgangspunkt har jeg nå i alle fall en veiledende teorimodell som sånn omtrentlig holder vann og som i tillegg er realistisk.

Stans innen 30 år

For ved hjelp av avsaltningsanlegg skal jeg klare å stanse havstigningen innen 30 år og jeg starter prosessen i 2010 (Tar ett til to år å bygge avsaltningsanleggene) med utgangspunkt i at havet som alt nevnt stiger med 0,45 centimeter i året. Innen 2040 vil altså havnivået ha økt med 13,5 centimeter og da er det fortsatt håp.

Hvis man så tar utgangspunkt i 1,500 milliarder kubikkmeter vann som årlig skal renses og lagres, trenger man totalt 410 avsaltningsanlegg (mot tidligere antatt 9 000) som i gjennomsnitt renser 10 millioner kubikkmeter vann i døgnet. Og det rekker man som nevnt ikke å produsere i løpet av et år. Men man kan starte prosessen, og realistisk sett bør det være mulig å produsere 15 avsaltningsanlegg i året. Og da renser man første året 54,75 milliarder kubikkmeter vann og så øker dette i takt med de nye avsaltningsanleggene og man vil da altså om 30 år rense i overkant av 1,500 milliarder kubikkmeter vann som tilsvarer den årlig havstigningen.

Utrolig effekt

Men i stedet for å lagre alt vannet, kan man eksempelvis bruke halvparten eller mer til produksjon av grøntarealer som trær, mais og annet som er med på å øke CO2-balansen og dempe den globale oppvarmingen. Og hvis man da ved hjelp av alt det grønne som dyrkes klarer å dempe temperaturen med rundt 2 til 3 grader i løpet av de neste 30 årene, vil det sammen med lagringen av vannet gi en utrolig effekt.

For som beregningene mine viser blir havstigningen de neste 30 årene på 13,5 centimeter og ved hjelp av avsaltningsanlegg har jeg disse 30 årene renset 15 447,75 milliarder kubikkmeter vann og det tilsvarer 5,1 centimeter. Så i 2040 vil havnivået teoretisk kun ha økt med 8,4 centimeter.

Men,... det mest geniale er at vannet som brukes til å vanne grøntarealene faktisk vil bli bundet opp i alt det grønne og dermed ikke gå tilbake i kretsløpet, spesielt hvis man prioriterer å vanne på kvelden og natten. Da er det nemlig ingen fordampning. Og ved å trappe opp dyrkingen av mais til produksjon av biodiesel vil det igjen minke CO2-utslippene fra bilismen og trafikken, noe som også vil være med på å senke den globale oppvarmingen.

Tilbake til normalen

Slik jeg ser det vil det mest sannsynlige resultatet i 2040 være at havets volum går tilbake til normalen eller holder seg på det daværende nivå, man har etablert en unik vannproduksjon som vil gi fattige land i verden store eksportinntekter, både av vann, matvarer, trevirke og overskudd av elektrisitet og man har samtidig redusert det årlige behovet for å lagre vann på jorden fra 3,333 milliarder kubikkmeter vann til 525 milliarder kubikkmeter vann og da kun gjennom 30 år og ikke 100 år som først antatt. Også det gjør prosjektet enda mer realistisk.

I tillegg vil salget på sikt gi inntekter som langt overstiger investeringene og driftskostnadene, og kan være med på å skaffe arbeid til flere millioner mennesker. Og etter 2040 når havnivået har gått tilbake til det normale eller holder seg stabilt på daværende nivå, vil all vannproduksjonen gå til produksjon av drikkevann og landbruk og da vil inntektene dobles. For store deler av ferskvannet vil fortsatt brukes til grøntarealene og på den måten bli lagret på jorden.

1000 milliarder kroner

Rent økonomisk har jeg i løpet av ett og ett halvt år redusert investeringskostnadene på papiret fra rundt 3000 milliarder kroner til godt under 1000 milliarder kroner, noe som fordelt på 30 år gir et snitt på rundt 30 milliarder kroner årlig. Men, her er det flere variabler som kan endre regnestykket betraktelig og gi et enda hyggeligere resultat. For investeringskostnadene vil gradvis gå ned etter hvert som masseproduksjonen av avsaltningsanlegg og fornybare energikilder øker, og så er teknikken i konstant utvikling, noe som også vil senke produksjons- og investeringskostnadene.

Og som jeg har vært inne på i et par tidligere artikler er det svært sannsynlig at den termohaline sirkulasjon (dypvannsdelen av Golfstrømmen) vil svekkes i løpet av dette århundret på grunn av tilsiget av ferskvann. Og gjennomsnittet av modellene tilsier en reduksjon på 25 prosent ved slutten av dette århundret. Men i selve avsaltningsprosessen vil det bli en svært høy produksjon av salt og saltet kan tilbakeføres med tankskip til de områdene som får mest tilsig av ferskvann fra smeltingen og på den måten klare å bevare Golfstrømmen slik den er i dag.

Og man trenger nødvendigvis ikke doktorgrad i økonomi for å fatte logikken i dette. For en gjennomsnittlig årlig investering på 30 milliarder kroner som i tillegg vil generere høye inntekter, er bare småpenger sammenlignet med det økonomiske Ragnarok som verden vil oppleve hvis man ikke gjennomfører dette, skal man tro Aftenposten og den britiske økonomiprofessoren og tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, Sir Nicholas Stern rett.

For i en artikkel i Aftenposten denne uken hevder Stern at det vil koste mellom 1 og 2 prosent av verdens brutto nasjonalprodukt å unngå farlig temperaturstigning på kloden, og i et foredrag ved London School of Economics onsdag sa Stern at utslippene måtte reduseres kraftigere enn først antatt, siden utslippene øker fortere enn det han tidligere har lagt til grunne. Dette betyr ifølge Stern at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren må holdes under 500 parts (deler) per million, og det å komme under 500 ppm vil koste rundt 2 prosent av verdens BNP. For den som skjønner akkurat det.

Hvem tar regninga?

Men en kjapp telefon til Statistisk Sentralbyrå er svært oppklarende og en hyggelig bibliotekar kan fortelle meg at 2 prosent av verden BNP i norske kroner vil si 4,84 billioner! Eller litt mer forståelig; 4 840 milliarder. Kroner. Uten at det ligger noe direkte inntektspotensial i denne investeringen. Og hvem tar så DEN regninga? Ikke USA, landet er nedsyltet i gjeld som øker dramatisk år for år og i tillegg bruker landet årlig rundt 1000 milliarder kroner på krigen i Irak, så det kan vi bare glemme. Og når USA ikke deltar i det som jo må bli et gedigent globalt spleiselag og samtidig er en av de største forurenserne, tviler jeg på at andre lands regjeringer vil betale for gilde. Tror heller at man på internasjonalt nivå vil diskutere regningen helt fram til 2040. Minst.

Selvfølgelig ønsker også jeg at utslippene går raskt ned. Men når man ser på de økonomiske kostnadene dette medfører, og all forventet internasjonal uenighet og krangel om regningen, velger jeg heller å gå for avsaltningsanlegg. Har faktisk mest tro på denne modellen fordi den er så utrolig mye rimeligere, prosessen kan starte alt om to år og så skaper den så vanvittig mange muligheter som:

  • senket havnivå

  • lavere gjennomsnittstemperaturer

  • millioner av nye arbeidsplasser

  • økt matproduksjon

  • økt produksjon av biodiesel

  • økt produksjon av drikkevann

  • fantastisk utnyttelse av fruktbare ørkenstrøk får stanset erosjonen og kanskje til og med reversert den

  • mange steder får man grunnvannet tilbake

  • all den nye dyrkingen gir en mye bedre CO2-balanse

  • saltproduksjon som kan holde Golfstrømmen i sjakk

  • det kan i tillegg bli svært god butikk

Men sånn helt på tampen. Er så 45 centimeter havstiging virkelig noe å bekymre seg for? Er det egentlig så ille og noe å mase om? Vel,... det er blitt sagt at klimaproblemet er som en ulykke i sakte film, og for land som befinner seg i faresonen, vil en slik havstigning faktisk bety katastrofe, selv om stigningen strekker seg over mange år. To tredeler av menneskene som lever i sårbare kystområder utgjør i underkant av 650 millioner og de bor i hovedsak i Asia, og landene som har størst befolkningsgrupper i sårbare områder er Kina, India, Bangladesh, Vietnam, Indonesia, Japan, Egypt, Seychellene, USA og flere mindre øystater. Og hvis de må flytte på seg på grunn av havstigningen er antagelig 2 prosent av verdens BNP alt for lite for å dekke den kostnaden. Mest sannsynlig må den ganges med 10.

Hva så med mine kjære Kanariøyer? Jo, en havstigning på 45 centimeter vil ganske enkelt bety at samtlige strender forsvinner og det kan igjen ta knekken på den kanariske turistindustrien som står for 35 prosent av øyenes BNP. Og det vil jeg absolutt ikke. Jeg vil nemlig kunne parkere mitt bleke og slitne legeme på Anfistranden eller på Amadores-stranden på herlige Gran Canarias sydkyst mens jeg nyter iskaldt drikke og spiser mine yndlingssandwicher, de kanariske pepitos. Det var tross alt takket være en lang og døsig dag på Anfistranden at jeg første gang fikk kjennskap til avsaltningsanlegg og alle de eventyrlige mulighetene anleggene gir!

Hvis DU har lyst til å kjøpe boken «Jakten på millionene», kan du sende en mail med bestillingen hvor du skriver antall og adresse hvor boken/bøkene skal sendes. Da har du boken/bøkene innen cirka to uker. Pris er 199 kroner, inklusive porto. Giro følger vedlagt.

Her er mailadressen: millioner@abcnyheter.no

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus