Vinteren 1941-42 var blant de kaldeste i manns minne. Her forsøker innbyggere å få med seg noe ferskvann fra en brukket hovedledning i byen vinteren 1942. Foto: Ap / AP
Beleiringen av Leningrad: Et nesten 900 dager langt helvete
Den tyske hærens verste enkeltstående krigsforbrytelse fant sted da de beleiret Sovjetunionens nest største by i nesten 900 dager. Over en million sivile sultet i hjel i blokaden som tvang innbyggere inn i kannibalisme i sin desperate jakt etter mat.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Adolf Hitler beordret at byen skulle fjernes fra jordens overflate.
Leningrad, som i dag er bedre kjent under sitt opprinnelige navn fra 1700-tallet, St. Petersburg , hadde stor historisk og symbolsk betydning. Det var Sovjetunionens eneste tilgang til Østersjøen og var kjent som landets «vindu mot vest». Det var også her Bolsjevik-revolusjonen hadde startet.
Det tok bare ett par måneder fra Nazi-Tyskland vendte Sovjet ryggen og innledet operasjon «Barbarossa», til tyske soldater sto på terskelen til landets nest største by. Nazistenes allierte i nord, Finland, sørget for at alle veier nordover langs Det karelske nes var stengt av. 8. september 1941 var også siste vei inn til byen avskåret og beleiringen var et faktum.
– Det var en svært viktig strategisk lokasjon for Hitler, da han forsøkte å erobre Sovjetunionen og skaffe et «Lebensraum » for Tyskland i øst, fortalte den franske historikeren Pierre Vallaud til France24 i 2021, i forbindelse med 80-års markeringen av begynnelsen av beleiringen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen(Artikkelen fortsetter under bildet).
En gruppe tyske soldater tar en pause i en av de mange stridsvogn-fellene, som er en del av Leningrads ytre forsvarsverker, september 1941. Foto: NTB
Tyskerne ville unngå gatekamper, så planen ble å sulte ut befolkningen og de flere hundre tusen sovjetiske soldatene som forsøkte å beskytte den. Denne planen skulle senere endre seg til ren tilintetgjørelse av både byen og innbyggerne.
Finnene begrenset seg til å besette områdene som hadde vært deres før vinterkrigen. De ville heller ikke delta i tyskernes bombardement av byen. De gikk likevel til angrep på forsyningslinjene på den sørlige delen av Lagoda-sjøen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSe video fra arkivet: De flyktet som barn fra nazistenes krig i Norge
Hitler endrer mål - tilintetgjørelse
Hitlers mål endret seg. Han var ikke lenger interessert i kapitulasjon. Byen, som var den bolsjevikiske revolusjonen, skulle tilintetgjøres. Målet var å bevisst sulte ut befolkningen. Han beordret at et hvert forsøk på kapitulasjon skulle avvises.
Artikkelen fortsetter under annonsenTyske styrker benyttet også russiske sivile som skjold under fremrykningen. Josef Stalin svarte med å beordre Den røde armé om å drepe alle som handlet etter tyske ordre, frivillig eller under tvang.
Innenfor Hitlers jernring befant det seg mellom 2,5 og tre millioner mennesker. Ingen forsyninger kom inn, ingen mennesker slapp ut. Enhver sivile som forsøkte å forlate beleiringen skulle stanses med alle midler.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Lokale barn på et sykehus i Leningrad, skadd etter tyske bombeangrep februar 1943. Foto: AP
Kaldeste vinter i manns minne
Vinteren 1941-42 var i tillegg en av de kaldeste vinterne i manns minne. Kvikksølvet krøp seg ned mot minus 40 grader. Den vinteren alene døde trolig opp mot én million mennesker av sult, kulde, utmattelse i tillegg til artilleri- og luftangrepene til tyskerne. Sovjetiske historikere har omtalt byen som «en gigantisk utryddelsesleir».
«Zehnja døde 28. desember kl 12, 1941»
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Bestemor døde 25. januar kl 15»
«Leka døde 17. mars 1942, klokken fem om morgenen»
«Onkel Vasja døde 13. april kl 02 om morgenen»
«Mor døde 13. mai kl 07:30 om morgenen, 1942»
«Savittsjev-familien er døde»
«Alle er døde»
Artikkelen fortsetter under annonsen«Det er bare Tanja igjen»
Dagboken til Tanja Savitsjeva står utstilt i Leningrad-museet i St. Petersburg. Foto: Public
Utdragene er hentet fra dagboken til da 11 år gamle Tanja Savitsjeva. Dagboken har blitt stående igjen som et vitnesbyrd om grusomhetene som foregikk i byen. Den ble også brukt som bevis under Nürnberg-prosessen.
Hun overlevde selv beleiringen, men døde noen måneder senere, 1. juli 1944, 14 år gammel.
Det var ekstrem mangel på alt. Mat, medisiner og brensel. Alt som kunne spises ble forsøkt spist, som tapet og tørket lim. Både husdyr, kjæledyr, rotter og duer ble spist.
Kannibalisme
Det kom raskt også rykter om kannibalisme. Ifølge NKVSs rapporter (Sovjets sikkerhetstjeneste og hemmelige politi), som ikke ble publisert før 2004, var den første rapporten om kannibalisme registrert 13. desember 1941. Da var det snakk om tretten tilfeller, blant annet en mor som kvalte sin atten måneder gamle baby for å gi mat til sine tre andre barn og en rørlegger som drepte kona for å gi mat til sønnene og niesene sine.
Artikkelen fortsetter under annonsenNKVO delte kannibal-sakene inn i to kategorier. De som spiste lik, og de som drepte for å spise menneskekjøtt. De dømt for sistnevnte ble som regel skutt, mens førstnevnte ble sendt i fengsel. Det var langt færre som ble dømt for å ha drept for å spise, som ble dømt for å ha spist lik. Av 300 domfelte i april 1943, var 44 sett på som drapsmenn. Kun to prosent av de som ble dømt, var tidligere straffedømte. 64 prosent var kvinner.
Artikkelen fortsetter under annonsenMyndighetene begynte å patruljere kirkegårdene for å stanse personer som gravde opp ferske lik.
– Det er så lett å dø
Selv om totalt over 2000 personer ble arrestert for kannibalisme, så ble det ansett som relativt sjeldent. Det var langt vanligere at folk drepte andre for å få kloa i rasjoneringskortet deres.
De verste månedene ble det ansett at 100.000 mennesker døde i måneden.
– Det er så lett å dø akkurat nå, skrev Elena Skriabina under blokaden,
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det begynner med at du mister interessen for alt, så legger du deg ned i senga og kommer deg aldri opp igjen.
Den neste vinteren ble ikke like ille. Myndighetene i byen hadde lært av katastrofen året i forveien og klarte å holde på nok ressurser som kom inn via den islagte Lagoda-sjøen til at folket holdt seg i live.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Januar 1944 kunne omsider sovjetiske reservestyrker komme seg inn til den beleirede befolkningen i Leningrad. Foto: AP
Operasjon Iskra
Vinteren 1943 gjorde Den røde arme et tredje forsøk på å bryte blokaden. De kom seg gjennom de tyske linjene sør for Ladoga-sjøen og fikk åpnet en 10-12 kilometer bred landkorridor for etterlengtede forsyninger til byen. Operasjonen kostet nesten 34.000 sovjetiske soldater livet og ytterligere over 80.000 ble skadet. Den fikk navnet Operasjon Iskra, som også kan oversettes til «operasjon gnist».
I minneparken i St. Petersburg står statuen av «Mor Russland» til minne om beleiringen. Her er Russlands president ved minnemarkeringen 18. januar 2023. Foto: Mikhail Klimentyev / AP
Det skulle gå et helt år til før blokaden endelig var løftet. 27. januar 1944 var 872 dagers beleiring endelig over.
Artikkelen fortsetter under annonsenVed minneparken Piskarjovskoije i dagen St. Petersburg står det en minnestatue fra beleiringen av «Mor Russland». På plaketten står ordene fra poeten Olga Bergoltts, som selv overlevde beleiringen.
«Her ligger leningraderne
Her er byens innbyggere – menn, kvinner og barn
Ved siden av dem, Den røde armés soldater.
De forsvarte deg, Leningrad,
Revolusjonens vugge
Med alle sine liv.
Vi kan ikke liste opp deres farge navn her,
det er så mange av dem under granittens evige beskyttelse.
Men enhver som kommer for å se på disse steinene– vit dette:
Ingen har blitt glemt, ingenting har blitt glemt».
Kilder: Leningrad: Tragedy of a City under Siege, 1941-44 (Anna Reid), Store Norske Leksikon, NTB, Wikipedia, Britannica, France24
