Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Arbeiderpartiet har medvind før valget i september. Så lenge innvandring ikke blir et hett tema i valgkampen, kan det gå bra.
De sliter nemlig veldig når innvandring kommer høyt opp på den politiske agendaen.
– Da blir Arbeiderpartiet utydelige. I stedet kommer Fremskrittspartiet inn og klarer å mobilisere deler av velgermassen gjennom å fortelle at de vil være tøffere i klypa, sier sosiologiprofessor Grete Brochmann ved Universitetet i Oslo.
Skulle det ikke skje noe dramatisk i verden rundt oss de nærmeste månedene, tror ikke Brochmann at innvandring blir et brennbart tema i årets valgkamp.
– Det kommer veldig få asylsøkere til Norge nå. Og det er jo gjerne asylsøkere som skaper temperatur i debatten, sier hun.
Det er ikke bare i Norge at sosialdemokratiske partier har et vanskelig forhold til temaet innvandring.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Innvandring er et komplisert spørsmål for sosialdemokratiske partier generelt, men særlig i Skandinavia, mener professoren.
Brochmann har nå bidratt med et kapittel i boka «Comparative Social Research».
Her har hun studert innvandringspolitikken til de sosialdemokratiske partiene i Norge, Sverige og Danmark de siste 50 årene. Metoden er historisk analyse og dokumentstudier.
Innvandringen til Skandinavia begynte å skyte fart på 1960- og 1970-tallet.
Da hadde de tre sosialdemokratiske partiene i Norge, Sverige og Danmark en ganske samstemt politikk, finner Brochmann ut i studien sin.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDe skulle bli mye mer ulike etter hvert.
I starten var innvandringen til Skandinavia stort sett arbeidsinnvandring.
Fagbevegelsen i de tre landene kom sterkt på banene. Mye handlet om bekymring for det vi i dag kaller «sosial dumping».
Artikkelen fortsetter under annonsen– De var redd for at det skulle danne seg et sjikt av reservearbeidskraft i arbeidsmarkedet. At disse nye innvandrerne ville bidra til å presse ned lønningene og svekke rettighetene arbeidere hadde kjempet seg til i Norden. Alle tre innførte innvandringsregulering på 1970-tallet for å håndtere slike utfordringer.
Da innvandringen etter hvert ble dominert av asylsøkere og personer som søkte familiegjenforening, ble situasjonen endret.
Da kunne ikke de politiske redskapene som var innført lenger brukes.
Sverige hadde en ganske omfattende arbeidsinnvandring før Norge og Danmark.
Dermed satte svenske sosialdemokrater tonen for innvandringspolitikken i Skandinavia.
På 1970-tallet hadde sosialdemokratene sittet med makten i Sverige i over 40 år.
Integrasjonspolitikken i Sverige fulgte to spor:
På den ene siden skulle nykommerne få tilgang til like rettigheter som de som bodde her.
Artikkelen fortsetter under annonsenPå den andre siden skulle det skapes et rom for at de kunne bevare sin opprinnelige kultur og religiøse tradisjoner.
Svenskene lagde en politikk som kombinerte regulering av innreise med likebehandling og integrasjon. Samtidig var de svenske sosialdemokratene opptatt av at innvandrerne skulle ha lik lønn og likebehandling med svensker.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen det var også viktig at det svenske samfunnet ikke skulle forvente at innvandrerne ble «svenske» i kulturell forstand.
Tradisjonell svensk kultur ble nedtonet til fordel for verdier knyttet til demokrati og menneskerettigheter, skriver Brochmann i sin analyse.
Utviklingen var tydelig påvirket av ideologi, mener hun.
Sentrale aktører var politisk radikale byråkrater, interessegrupper og forskere. Alle var blitt inspirert av nye ideer om verdimangfold og kulturell toleranse.
Artikkelen fortsetter under annonsenFra starten av fulgte Norge veldig tett det som skjedde i Sverige. Slik var det helt fram til 1990-tallet, forteller Brochmann.
– Når du leser offentlige norske dokumenter, kan du kjenne igjen formuleringer som er direkte oversatt fra svensk.
Også Danmark adopterte mange av de nye ideene fra Sverige. Men pakken som svenskene utviklet, ble tatt mye mer kritisk imot i Danmark enn i Norge.
(Denne artikkelen ble først publisert på Forskning.no).
