Meny

Faren min havnet i konsentrasjonsleir, moren min ble et flyktningbarn

Rasmus Hansson på landsmøtet til Miljøpartiet De Grønne. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Rasmus Hansson på landsmøtet til Miljøpartiet De Grønne. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Stemmer: Rasmus Hansson
nasjonal talsperson og stortingsrepresentant for Miljøpartiet De Grønne

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

I min oppvekst dominerte den kalde krigen all internasjonal politikk og det bodde flyktninger fra Ungarn og Tsjekkoslovakia hjemme hos oss, forteller Rasmus Hansson.

Partilederne forteller

ABC Nyheter har invitert alle partilederne til å fortelle en personlig historie - med egne ord - om oppvekst, familie og hvordan dette har formet dem til politikerne de er i dag.

Jeg er en vanlig Oslo-fyr som vokste opp i en blokk på Thune og kan Nordmarka og Oslofjorden temmelig ut og inn. Hjemme ble det snakket mye politikk og samfunn. Internasjonal og norsk politikk var en del av hverdagen. De voksne den gangen var krigsgenerasjonen og verdenskrigen var ikke lenge siden. Den generasjonen hadde opplevd politikkens ytterste alvor, og de drastiske valgene som måtte tas. Faren min havnet i konsentrasjonsleir, moren min ble et flyktningbarn i utlandet. I min oppvekst dominerte den kalde krigen all internasjonal politikk og det bodde flyktninger fra Ungarn og Tsjekkoslovakia hjemme hos oss. Et sterkt politisk barndomsminnene er fra morgenen etter at USAs president John F. Kennedy ble skutt. Den gangen ble papiravisen Aftenposten levert på dørmatta med forsiden opp. Da folk åpnet dørene om morgenen hørte jeg naboer hyle i oppgangen da de så overskriften «Kennedy er skutt». Folk tenkte jo at det kunne bli verdenskrig igjen. Det er godt vi er ferdige med det. Med den tidens bevissthet om alvoret i politikkens største spørsmål savner jeg litt når dagens politiske flertall heller kjekler om bemanning på lensmannskontorer enn å gjøre noe ordentlig for å stoppe klimaendringer og miljøødeleggelser som truer livsgrunnlaget for barna våre.

Da jeg var ungdom på 70-tallet var det moderne å være opposisjonell. Jeg var tidvis lite forståelsesfull mot mutteren og fattern.

Men noe av det jeg plukket opp tidlig var naturglede. Moren min lot meg bestemme mye selv, men en ting var udiskutabelt: Vi skulle gå på tur. Det prosjektet hennes var vellykket. Jeg har aldri sluttet. Faren min var mindre interessert i flytte på seg, men han var interessert i dyr. Vi hadde alltid hunder og fugler, og han leste høyt populærvitenskaplige bøker om alskens dyr. Noen av de beste var av en som het Konrad Lorentz. Mange år senere skjønte jeg at han grunnla vitenskapen som kalles etologi, læren om dyrs atferd. Da var jeg blitt biologistudent og spesialiserte meg etterhvert i nettopp etologi. Det studiet tok meg blant annet til Svalbard, der makker Jørn og jeg lå månedsvis i langt fra folk og studerte isbjørn, og hadde det fantastisk. Takk for bra tips, mor og far.

Jeg er veldig glad i både folk, musikk, byer og cafeer. Men når jeg virkelig trenger å glatte ut sjela er det min venn naturen som fungerer best. Der har jeg det godt. Vi har en hund som heter Smilla, samt hane og noen høner, litt ettersom hvordan vi greier å holde stand mot grevling og hønsehauk. Det er en egen trivsel i å være sammen med noen som tilhører en annen art, og har en annen virkelighet inne i hodet.

Mennesker er og blir lagd av natur, og det går garantert til helvete med oss uten natur.

Selv om stadig fler i verden aldri kommer utenfor en by så innbiller jeg meg at når det kommer til stykket er en eller annen form for naturopplevelse bra for absolutt alle. Om det er å smile til en løvetann i Sofienbergparken eller å besøke Frans Josef Land så gir det fred i sjela og et hint om at vi tross alt er en del av samme helhet. Å slutte fred med livet på jorda og handle ut fra at vi er del av noe større, er kjernen i Miljøpartiet De Grønnes prosjekt.

Annonse
Stemmer
Populært