Et sendebud for Machiavelli

– Bildet av et dødt barn på en strand. Sjokk! Sier de to damene i kor.

De står der så alvorlige ved siden av hverandre på scenen, mørket er i ferd med å senke seg inne i Malersalen på Nationaltheatret, realpolitiske Machiavelli-sitater ruller over skjermen bak dem, og de to skuespillerne messer videre, fortsatt i talekor:

– Tårer renner fra øynene på de mykeste, pulsen stiger fra halsen på de hardeste, glass klinkes bestemt i møtebordet, dette går ikke mer, dette går ikke mer, dette går faen i helvete ikke mer! Noe må gjøres!

De messer det fram så underlig mekanisk, selv med uro og desperasjon i blikket.

Skuespiller Hanne Skille Reitan fomler med noen fyrstikker, meningen er nå at hun skal tenne et trøstende stearinlys i alt det politiske mørket. Men hun får det rett og slett ikke til. Ingjerd Egeberg ved siden av henne faller ut av rollen og greier ikke la være å smile. Og hun ler godt når Reitan ikke får det til med en lighter heller.

Regissør Tore Vagn Lid har hentet fram Machiavellis kyniske tanker om makt til teaterscenen – over 500 år etter.

– Men ka i himmelens navn…!? roper regissør Tore Vagn Lid fra sidelinjen på sitt skarrende bergensk.

– Hahaha! Eg har aldri sett maken!

Regissøren kan le godt, for hva gjør det vel om noen famler litt under prøvene? Ennå er det en stund til neste ukes premiere på Tore Vagn Lids nye teaterstykke «Fyrsten – Machiavellivariasjoner». Der forsøker Lid – fritt etter den florentinske politikeren Niccolò Machiavellis bok «Fyrsten» (1532), å komme med noen innspill til dagens «fyrster» i Norge, ikke minst de norske politikerne som til høsten skal kjempe om en plass på Stortinget eller i regjeringen. Statsråd Sylvi Listhaug skal fighte for å beholde regjeringsmakten, hennes politiske rådgiver Espen Teigen skal prøve å kare seg inn på Stortinget for første gang (samtidig som han røkter Lishaugs beryktede Facebook-konto), mens Erna Solberg (H) og Jonas Gahr Støre (Ap) skal slåss om hvem av dem som skal bli Norges statsminister de neste fire årene. Mye står på spill denne høsten 2017. Men hva kan vel Machiavelli lære dem om det å søke makt, over 500 år etter at han levde sitt liv i bystaten Firenze?

Espen Teigen styrer innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaugs politiske liv på Facebook fra sitt departementskontor i Nydalen. Til høsten kan han bli stortingsrepresentant.

Mye, mener regissør Tore Vagn Lid. Etter sin død ble Machiavelli kjent over hele verden for å gi fyrsten av Firenze kyniske råd i bokform om hvordan man søker makt, og beholder den etterpå. Den tidligere diplomaten, byråkraten, politikeren og rådgiveren visste godt hva han snakket om, etter å ha observert sin tids kaotiske og rå maktpolitikk på nært hold i mange tiår. Italienske bystater og mektige politikerfamilier rivaliserte om makten, og selv opplevde Machiavelli både stor politisk suksess og et minst like stort fall etterpå. Han ble beskyldt for konspirasjon, torturert og fengslet, og unngikk så vidt dødsstraff. Det var etter dette fallet at han trakk seg tilbake til landstedet sitt, der han skrev «Fyrsten», dedisert til Firenzes fyrste Lorenzo de Medici.

F.v: «talekoret» Hanne Skille Reitan og Ingjerd Egeberg. Bak: Skuespiller og teatergartner Anders Modal.

Boken kom ikke ut før fem år etter Machiavellis død i 1527. At han senere ble betraktet som den store politiske statsteoretikeren, fikk han dermed aldri oppleve. «Med sin poetiske eleganse, brutale ærlighet og kompromissløse analyse av maktspill, har «Fyrsten» blitt en av historiens mest beryktede og berømte politiske skrifter», skriver Nationaltheatret i sin omtale av det premiereklare stykket. For Machiavelli er ingen idealist, han forsøker i stedet å si noe om maktens mennesker slik de «egentlig» er. Ett av Machiavelli-sitatene man kan se på scenen i Malersalen, er for eksempel: «Alle etterfølgere etter en fyrste som erobrer en stat, må gjøre unna alle de nødvendige krenkelsene på en gang, slik at han ikke trenger å begå nye grusomheter hver dag. Voldshandlingene må derfor begås alle på en gang». En annen variasjon over Machiavellis innsikter, som Lid i sitt manus gjerne formidler til dagens «fyrster», er dette: «Men siden det som må gjøres, må gjøres fort og uten nåde, vil sjokket du skaper være uunngåelig. Men du vil se at det som først skapte sjokket, sjokkerer ikke lenge, og det som dagen i forveien var uhørt, er ikke lenger uhørt».

Machiavellis tanker lever videre i 2017 – og på scenen på Nationaltheatret.

For hva har ikke menneskene i den vestlige verden opplevd de siste par årene, av sjokk på sjokk? Vi var sjokkerte over pressebildet av den lille, døde 3-åringen på en strand i Tyrkia, han som ble et symbol på flyktningkatastrofen i Middelhavet. Det ble sjokk og frykt når nyhetene kom om islamistiske terrorhandlinger i Europa og Midtøsten, og i juni i fjor fikk vi Brexit-sjokket. I november fikk mange sjokk da de forsto at Donald Trump faktisk ble valgt til USAs nye president. For ikke å snakke om alle de store og små sjokkene Trump har gitt verden siden han tiltrådte, gjerne via Twitter. Alt dette er bakteppet for Machiavelli-stykket på Nationaltheatret, forteller regissør Lid, som også nevner de høyreorienterte, antidemokratiske kreftene i land som Polen, Ungarn og Russland.

Donald Trump følger en strategi som er som skutt ut av Machiavellis kapittel 8 i «Fyrsten», mener Lid. Foto: Andrew Harnik / AP

– Donald Trump følger en strategi som er som skutt ut av Machiavellis kapittel 8 i «Fyrsten», mener han.

– Etter at Trump tiltrådte i januar, har han satt i gang en serie handlinger så hurtige at folk ikke har hatt sjans til å ta det ene innover seg før det neste kommer. Slik blir du overrumplet, det ene sjokket slår det andre i hjel. Slik flyttes også målestokken for hva vi blir sjokkert av, tror Lid.

– Man kan spørre: Hvem er Donald Trumps viktigste politiske rådgiver? Noen vil hevde at han heter Niccolò Macchiavelli.

Men hva hadde Machiavelli sagt om dagens politiske rådgivere, og om det å bygge politisk makt på Twitter og Facebook? Hadde han nikket anerkjennende, eller hadde han advart dagens fyrster mot dette? Grenser har i alle fall blitt flyttet også i norsk politikk etter at de sosiale mediene kom. Mens særlig statsråder tidligere framsto som opphøyde vesener, strengt voktet av en hærskare informasjonsarbeidere og sekretærer på forværelsene, har nå nær sagt hver eneste statsråd sin egen Twitter- eller Facebook-konto der de lar skravla gå ganske fritt. Der kan også den retoriske kampen om påstander, sannheter og løgner går hardt for seg. En av dagens politiske rådgivere som har markert seg sterkest på denne nye medie – og maktarenaen, er integreringsminister Sylvi Listhaugs rådgiver Espen Teigen (24). I samarbeid med statsråden har Teigen skapt en ny maktbase for Listhaug på Facebook, der nærmere 120.000 mennesker følger henne. Nesten hver eneste dag ligger en ny post ute med det siste fra Sylvi, enten det nå er bilder av trilleturen med den nyfødte sønnen, eller for å gå til motangrep på «hylekoret» og journalister hun mener har kommet med «løgn» eller «nedrige angrep». Eller: For å forsikre om at hun står fast på en «streng, men rettferdig innvandringspolitikk». «Er du enig?» står det gjerne til slutt. Eller, selvsagt: «Lik og del!»

Sylvi Listhaug på Facebook Foto: skjermdump

Akkurat nå er Sylvi Listhaug ute i mammapermisjon, men på Facebook er hun likevel. Nyheten om sønnens fødsel i mars ga for eksempel mange klikk.

– Den fikk 19.000 likes, og 23.000 kommentarer, og nådde 440.000 mennesker. Det er ganske solid, slår Espen Teigen fornøyd fast overfor Dagsavisen, som har fått treffe rådgiveren på et sterilt departementskontor i Nydalen.

Her føles det som om vi er veldig langt fra det italienske 1500-tallets piazzaer. På en mørk, lilla vegg henger et enda mørkere maleri, der motivet er som hentet rett fra J. R. R. Tolkiens bok «Saruns Dal». Tre grønne planter lyser opp lokalet, og ved en av dem står et kamerastativ som brukes når en av Listhaugs mange Facebook-videoer skal filmes. En av Listhaugs direktesendinger ble fulgt av 150.000 seere, og nådde antakelig en halv million mennesker til sammen, ifølge Frps egne tall. På Espen Teigens kontor ligger også Time Magazines utgave med Donald Trumps rådgiver Steve Bannon på forsiden.

– Jeg likte den artikkelen. De har prøvd å gå litt bakom bildet av Bannon som «mørkets fyrste», og prøvd å forstå mer hvordan han tenker, sier Teigen.

Seks bøker står på skapene bak ham her inne på det smale kontoret, med titler som: «Kampen for norsk kultur», «The Case of Israel», «Dutch» og «Culture matters».

– Litt inspirasjon må man ha, sier Teigen, som ikke har noen utgave av Niccolò Machiavellis «Fyrsten» i hylla. Men det betyr ikke at Teigen ikke har lest den.

– Jeg leste den da jeg begynte i politikken og var 14–15 år. Jeg forsto ikke alt, den gangen. Men jeg skjønte essensen, sier Teigen.

– Det er en av de bøkene som har satt seg litt. Jeg vil påstå at den er ganske universell fortsatt, med tanke på hvor gammel den er. Det er mange som har sett på den boka som ganske kynisk, hard og brutal. Jeg mener den mer anerkjenner menneskets realiteter. Mennesket har behov for å bli leda, at noen styrer og kontroller. At mytteri blir straffet, lojalitet blir belønnet og at konflikter blir konkludert av noen som leder, mener Teigen, og legger til:

– Rådgivere kommer sjelden fram i lyset, men veldig ofte er det de som har veldig mye makt. Det er nok enklere å se det hvis du ser til USA enn akkurat her, sier Teigen, som altså selv skal «komme fram i lyset» som politiker til høsten, om han blir valgt inn på Stortinget.

De som har mistet mye makt de siste årene, er de tradisjonelle mediene, mener Teigen. Han nevner at alternative nyhetsnettsteder som document.no kan ha rundt en halv millipn lesere i måneden, ifølge tall fra Similarweb.

– Så selv om mange medier skulle likt det, så har man ikke fullt monopol på den offentlige samtalen. Spillereglene er endret, dagsorden er mer flytende. Hvis noe engasjerer veldig mange mennesker på Facebook, må mediene skrive om det. Det er Kristoffer Joner-saken et eksempel på, sier Teigen, og tenker på Sylvi Listhaugs feide i fjor høst med skuespilleren Kristoffer Joner.

Skuespiller Kristoffer Joner går til angrep på innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) på Facebook. Arkivfoto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix.

Hans reklamestunt for Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) ga masse penger i kassa, men det gjorde også Listhaugs «motaksjon» for å samle inn penger til verdens forfulgte kristne.

– At så mange ga støtte til NOAS gjennom Joner og til Sylvi på den andre siden, gjorde at det ble en så stor konflikt at mediene ikke kunne la være å skrive om det. Bare den posten vi la ut, dekka 1,2 millioner mennesker, sier Teigen, som ikke ser på seg selv som en idealist.

– Jeg tror ikke på altruisme. Ære være de i «Refugees Welcome to Norway», men jeg tror ikke de gjorde det for å være gode. Jeg tror de gjorde det ut i fra egeninteresse.

– Egeninteresse, eller for å døyve egen dårlig samvittighet?

– Ja, det er jo to sider av samme sak. Jeg tror du blir knust hvis du går rundt og har et idealistisk syn på det meste, sier Teigen.

Sylvi Listhaugs rådgiver tror kanskje at han som menneske er «litt avstumpa». Han mener han ble tidlig voksen, kanskje fordi han mistet faren tidlig.

– Man trekker seg inn, og passer på sine egne interesser, sier Teigen om sin livsholdning.

– Det er en anerkjennelse av at verden er urettferdig, verden er kald og selv om du jobber hardt, vil det skje ting med deg som ikke er spesielt hyggelig, sier Teigen, som også har tanker om en tolkning av Machiavellis utsagn: «Det er bedre å bli fryktet enn elsket».

– Frontfigurer som Sylvi eller Støre kan ikke bare være fryktet, de må bli likt. Men du bør være fryktet av de riktig folkene. Sylvi kommer aldri til å være likt av 100 prosent av befolkningen, og det bør heller ikke være noe mål for oss. Det ville i så fall tydet på at vi førte en utrolig dvask politikk, sier Teigen.

Han mener alle de politiske strategene som har blitt kjent, har vært fryktet.

Steve Bannon (t.h.) lytter til president Donald Trump under et møte om datasikkerhet i Det hvite hus 31. januar. Foto: Evan Vucci / AP

– Steve Bannon er jo frykta. Han ble spurt om hvordan det var å bli framstilt som «mørkets fyrste», og da sa han at det kun betydde mer makt. Det er jo rett fra Machiavelli! Sånne som han tjener på å bli fryktet, fordi han får mer gjennomslagskraft internt.

Men regissør Tore Vagn Lid advarer mot å tolke Machiavelli som en som en kynisk gammel realpolitiker. Faktisk tror Lid at Machiavelli var en slags idealist også. I den tida han levde, fantes det ennå ikke et samlet Italia, bare heftig rivaliserende bystater og kongedømmer.

– Drømmen hans var å samle Italia, og at folk der skulle leve i fred med hverandre, sier Lid, og blir ivrig:

– Slik sett kan man lese «Fyrsten» som en analyse og avsløring av maktens vesen, som også folket kan ha nytte av! Machiavelli viser fram en kampsone, men så er det også som om han sier: «Nå kan ikke ting bli verre». I det ligger det en mulighet og en optimisme for aktøren eller den politiske enkeltpersonen, som du ikke finner hos Marx eller Weber. Og dette er en optimisme vi trenger i vår tid, sier Lid.

– Vi lever i urolige tider. Og når retorikken utenfor teateret blir mer brutal, begynner kraften i Machiavellis nådeløse tekst å våkne til live. Den teksten føles mer nødvendig nå – som en slags motretorikk, som et nådeløst svar på det nådeløse. Et brutalt svar på det brutale, mener Lid, som mener han kan ane en slags kollektiv følelse av avmakt der ute. En følelse av hjelpeløshet, etter alle sjokkene.

– Og hvordan svarer man på en sånn avmakt? Noen svarer med å trekke seg helt tilbake. Jeg er veldig inspirert av drivhuset og av de menneskene som lukker seg inne for å få noe gro og spire sjøl. Når du ikke kan gjøre noe med de store tingene, så kan du gjøre noe med de små, sier Lid.

Malersalen på Nationaltheatret er våren 2017 forvandlet til et slags politisk drivhus der planter vokser fritt.

Aha! Så det er derfor vi sitter her på prøven i Malersalen på Nationaltheatret og er omgitt av spirende tomat- og oreganoplanter, svømmende gullfisk i badekar, samt et drivhus borte i hjørnet – mens skuespillerne vandrer plystrende omkring, kledd som jordnære gartnere? For denne våren har Lid og hans team skapt et eget, levende økosystem i Malersalen, fullt av planter og vekster. Kulissene er levende, og når skuespillerne kommer på jobb om morgenen, må de vanne og stelle plantene først. Også er det inspirert av Machiavelli selv, som skal ha arbeidet med jorda på landstedet sitt mens han skrev på «Fyrsten». Slik vil Lid fortelle historien om vår tid, og det er «teatergartnerne», altså skuespillerne, som skal gi råd til høstens kommende fyrster.

– Vi omformulerer Machiavelli, tolker det på vår måte, og så sender vi ut råd til våre kommende fyrster, sier Lid og tenker på de som stiller tl stortingsvalg til høsten.

– Vi får kanskje også noen nye «fyrster» i regjering?

– Ja.

– Eller kanskje vi beholder de vi har?

– Det kan godt være. Dette stykket er uansett dedisert til den kommende norske statsministeren.

– Men tror du virkelig at dagens «fyrster» vil bli inspirert av forestillingen din?

– Hvem vet? Kanskje har vi allerede sendt av gårde noen råd til dem? sier Lid, og smiler lurt.

Det er nå han forteller om duene. Han viser fram en bitte liten rull med papir, der et sitat står, og hevder at teateret kommer til å sende disse rådene til våre mest sentrale politikere – per due. Kanskje. De har allerede tilgang til særlig en due, som har redet sitt utenfor ett av Nationaltheatrets vinduer.

Mens dagens politikere kommuniserer med folket på Facebook og Twitter, vil regissøren av Nationaltheatrets nye stykke «Fyrsten» sende politikerne Machiavelli-inspirerte innspill per brevdue.

– Altså, dere sender ut levende duer?!

– Ja. Vi har i alle fall levende duer som inngår i forestillingen. Duepost er jo naturens egen twittermelding! Jeg ser også duepost som en langsom motvekt til dagens kjappe sosiale medier, med all sin knallharde retorikk, sier Lid, som smiler lurt igjen.

Så får vi se da, om Erna Solberg, Jonas Gahr Støre, eller kanskje Sylvi Listhaugs rådgiver Espen Teigen plutselig en dag får se en due sitte utenfor kontorvinduet sitt. En due som titter interessert inn, og som har en liten ring rundt den ene foten.

Denne saken ble først publisert hos Dagsavisen.no.