Ny forskning gir støtte til Thor Heyerdahls teori om søramerikanere i Stillehavet

<p>Nå, 70 år etter Heyerdahls menn la ut på det åpne Stillehavet, har en internasjonal forskergruppe gjort funn som gir tydelige tegn på at søramerikanske urfolk hadde kontakt med Polynesia. (Foto: AP, NTB scanpix)</p>
Nå, 70 år etter Heyerdahls menn la ut på det åpne Stillehavet, har en internasjonal forskergruppe gjort funn som gir tydelige tegn på at søramerikanske urfolk hadde kontakt med Polynesia. (Foto: AP, NTB scanpix)

Det var kontakt mellom Polynesia og Amerika lenge før europeernes inntog, fastslår stor ny DNA-studie. Norsk forsker mener de nye funnene er solide.

Traff stillehavsboerne og amerikanske urfolk noensinne på hverandre? Dette har lenge vært et stort spørsmål i antropologien.

Da Thor Heyerdahl i 1947 steg om bord i balsaflåten Kon-Tiki, håpet han å endelig bevise at stillehavsøyene kunne ha blitt bosatt fra Amerika, i stedet for den rådende teorien om at det skjedde fra vest.

DNA-analysens inntog punkterte sammen med andre funn i stor grad Heyerdahls teori, og tross underlige forekomster av søramerikanske matplanter på stillehavsøyene, stod Heyerdahls tokt bare igjen som en Oscar-vinnende film og et stykke halsbrekkende eventyr uten særlig vitenskapelig verdi.

Nå, 70 år etter Heyerdahls menn la ut på det åpne Stillehavet, har en internasjonal forskergruppe gjort funn som gir tydelige tegn på at søramerikanske urfolk hadde kontakt med Polynesia.

Og det lenge før noen europeere først så øyenes kritthvite strender.

Stort DNA-sett

For å finne tegn på dette møtet gikk forskerne i gang med DNA-testing, samme verktøy som i sin tid var med på å senke Heyerdahls teori.

Forskerteamet samlet inn DNA-tester fra 166 av Påskeøyas urfolk, samt fra 188 polynesiere fra øyer på tvers av det enorme Stillehavet. For å sammenligne analyserte forskerne også DNA-tester hentet fra mengder av amerikanske urfolksgrupper, fra det tropiske Mexico i nord til den kjølige sørdelen av Chile.

Basert på DNA-sekvenser som var karakteristiske for de ulike prøvene, delte de urfolkene inn i to hovedgrupper – en «sentral» og en «sydlig».

Den sentrale gruppen inneholdt tester fra urfolksgrupper fra Mexico til det nordligste Chile, deriblant grupper som zapotekere og aymaraer. Den sydlige gruppen dekket urfolkene sør i Chile, som mapuchefolket.

Da forskerne undersøkte DNA-prøvene fra Stillehavet, gjorde de overraskende funn. Fra de østligste stillehavsøyene oppdaget forskerne arvestoff fra begge de to gruppene hos de innfødte polynesiske øyboerne.

Uavhengig av europeisk innblanding

Den viktige forskjellen er at genbidraget fra den sørlige amerikanske gruppen, hovedsakelig oppdaget på Påskeøya, økte proporsjonalt med det europeiske opphavet.

Dette mener forskerne støtter teorien om at dette amerikanske DNA-materialet ankom øya sammen med chilenske bosettere av delvis europeisk, delvis amerikansk herkomst.

På den andre siden oppdaget forskerne at den sentrale amerikanske bestanddelen, som er typisk for mexicanske og colombianske urfolk, kun er forbundet med den polynesiske delen av arvestoffet.

Dette tyder på at arvematerialet kom uavhengig av den europeiske og sørligste amerikanske delen.

Faktisk tyder forskernes undersøkelser på at denne innføringen fant sted flere århundrer før europeiske skip først seilte inn i Stillehavet.

DNA-sekvenser fra den sentrale amerikanske gruppen oppdaget forskerne også i andre fjerntliggende stillehavsøyer, som på Marquesasøyene, Palliser og Mangareva.

Colombia, ikke Peru

Da forskerne undersøkte nøyaktig hva slags opphav disse genene hadde, oppdaget forskerne en tett match med zenufolket i dagens Colombia.

Forskerne merker seg at funnene deres er i tråd med flere språklige, historiske og geografiske indisier som støtter kontakt med det nordlige Sør-Amerika.

Blant disse er tilsynelatende likheter i førcolombianske steinstatuer på de østligste stillehavsøyene. Enda mer overbevisende for forskerne er det polynesiske ordet for søtpotet, kumala.

Det polynesiske ordet for søtpotet er kumala, mens i Ecuador i Sør-Amerika kaller noen den for cumal. (Foto: JoeyCheung / Shutterstock / NTB scanpix)
Det polynesiske ordet for søtpotet er kumala, mens i Ecuador i Sør-Amerika kaller noen den for cumal. (Foto: JoeyCheung / Shutterstock / NTB scanpix)

Denne grønnsaken har opphav i nettopp det nordlige Sør-Amerika, og, skriver forskerne, er kjent for eksempelvis cañarifolket i Ecuador som cumal.

Heyerdahl pekte på dagens Peru som det sannsynlige opphavet for denne oversjøiske kontakten, men de peruanske urfolkene som bruker beslektede navn på planten ligger i høylandet, og langt fra kysten. Forskerne bak den nye DNA-studien peker i stedet på områdene lenger nord.

Til støtte for sine teorier nevner forskerne at det er nord for den karrige peruanske kysten, i Ecuador og Colombia, at det finnes skoger som duger til båtbygging.

Og det er fra dette kystområdet at folk skal ha begitt seg ut på handelsseilas til Mesoamerika i store seildrevne balsabåter i tiden før Columbus’ ankomst brakte med seg utryddelse og samfunnskollaps.

Forskerne merker seg også hvordan vindene og strømmene som løper over det gedigne Stillehavet, gjør at det er fra dette området forhistoriske sjøfolk med størst sannsynlighet ville drive til Polynesia.

Peru ligger derimot såpass ugunstig til at Heyerdahls Kon-Tiki måtte taues milevis utenfor kysten før vinden endelig tok tak og slepte båten til Tuamotu.

Ett møte

Forskernes konklusjon er at det fant sted én hendelse med kontakt mellom de adskilte folkegruppene.

Siden ulike befolkningsgrupper til dels har ulike DNA-sekvenser, og siden DNA-sekvenser blir kortere jo lengre siden den ble en del av arvematerialet, kunne forskerne estimere omtrent når innføringen fant sted ved å måle lengden på sekvensene.

Ved å spore de tidligste tidsestimatene, har forskerne jobbet seg fram til de mest sannsynlige møtestedene. Fra Sør-Marquesasøyene i 1150, følger tidspunktene på løpende bånd: Nord-Marquesas i 1200, Palliser og Mangareva i 1230. Til slutt ankommer den blandede befolkningen Rapa Nui – bedre kjent som Påskeøya.

Antageligvis spredte disse søramerikanske genene seg til det polynesiske folket på én hittil ubestemt øy, før de blandede polynesierne fortsatte sine oppdagelsesreiser og landnåm ytterst i Stillehavet.

På denne måten konkluderer forskerne med at tidligere undersøkelser har sett på feil sted, på det kompliserte tilfellet Påskeøya, og at det amerikanske arvestoffet til rapanui-folket hadde sitt opphav før påskeøyboernes forfedre satte sin fot på øya.

Dette mener forskerne også kan forklare hvordan søtpoteten endte opp på Påskeøya, altså at bosetterne hadde med seg planten i bagasjen, dersom folkesettingen av den isolerte øya var en enveisbillett som endte i geografisk isolasjon.

Heyerdahls teori

Erik Thorsby er medisiner og professor ved Universitetet i Oslo, og har forsket på påskeøyboernes opphav. Det var hans forskergruppe som for et over tiår siden fant de første genetiske holdepunktene for tidlig bidrag fra amerikansk urfolk på Påskeøya.

Denne nye studien er helt uavhengig Thorsbys forskergruppe, og han sier til forskning.no at hans syns det er morsomt at denne nye artikkelen bekrefter deres funn.

– Men det som er det nye med denne artikkelen, er at de studerer mange andre øyer, og finner holdepunkter for at den første kontakten mellom innfødte amerikanere og polynesiere ikke skjedde på Påskeøya, men kanskje skjedde på noen andre øyer i Polynesia, forteller Thorsby.

Han forklarer at Heyerdahl allerede i 1952 foreslo at de første som befolket den østlige delen av Polynesia var amerikansk urfolk, men at den oppsiktsvekkende teorien ble kraftig kritisert på grunnlag av få holdepunkter. Senere ble det gjort mange genetiske studier som vendte tommelen ned til Heyerdahls forslag.

– Inntil vi for omtrent ti år siden, ved hjelp av moderne DNA-teknologi, fant de første holdepunktene for at det hadde vært tidlig bidrag av amerikanske urfolk i Polynesia, sier Thorsby.

– Så du kan dermed si at vi fikk holdepunkter for at Thor Heyerdahls teori ikke var helt gal.

Kom søramerikanerne først?

Den tidligste datoen forskerne har kartlagt er 1150 for øya Fatu Hiva, sør i Marquesasøyene.

– Og det interessante her er at Fatu Hiva var den første øya Thor Heyerdahl besøkte. Han var på bryllupsreise med sin kone Liv i 1937–38, og det var der han fant de første tegn som han mente tydet på at det hadde vært en tidlig kontakt mellom Sør-Amerika og polynesiere, forteller Thorsby.

Her på fatu Hiva var Thor Heyerdahl på bryllupsreise med sin kone Liv. (Foto: Umomos / Shutterstock / NTB scanpix)
Her på fatu Hiva var Thor Heyerdahl på bryllupsreise med sin kone Liv. (Foto: Umomos / Shutterstock / NTB scanpix)

– Så akkurat den delen er veldig interessant og morsom for Thor Heyerdahls teori.

Noe som også er oppsiktsvekkende med forskernes funn, er at de første arvemessige funnene etter amerikansk urfolk er tidfestet til omtrent samtidig med da historiefaget mener polynesierne oppdaget øya.

Med andre ord kan de modige polynesiske oppdagelsesreisende for første gang ha støtt på en befolket øy, og funnet et etablert samfunn av amerikanske bosettere.

– Og det er jo nettopp det som er kjernen i Thor Heyerdahls teori. Han mente innfødte amerikanere befolket Polynesia før polynesierne kom fra vest.

Kan det være andre forklaringer?

En tidligere forklaring på dels uramerikansk opphav for Påskeøyas urfolk, har blant annet vært et peruansk slavetokt i 1862–63. Etter internasjonal fordømmelse ble det organisert hjemreise for de flere tusen kidnappede stillehavsboerne, men grunnet blant annet sykdom så få av de uheldige skjebnene noensinne hjemøyene sine igjen.

Bare to av øyene i forskernes datasett mottok noen av disse gjenvendte personene, inkludert Påskeøya. Siden livet i fangenskap fant sted i bare noen få måneder, mener forskerne det er usannsynlig at dette oppholdet kan ha bidratt med amerikanske DNA-sekvenser til øyene.

Uansett, skriver forskerne, ligger opphavet til genene i øyer urørt av dette toktet, og nord for de peruanske urfolkene som forskerne også har sett på i studien.

Det forskerne derimot ikke kan utelukke, er at det var polynesierne som reiste til Sør-Amerika, og ikke omvendt. Et slikt seilas kan ha vendt hjem enten med nye bekjentskaper eller arvestoff i bagasjen.

Det er i perioden som forskerne har tidfestet genenes inntog i Stillehavet at polynesiernes heftigste oppdagelsesreiser fant sted, og da de aller fjerneste av øyene i Stillehavet ble folkesatt for første gang.

Skjelett-DNA

Erik Thorsby forteller at dataene forskergruppen legger frem er solide, og at de vil vekke stor oppsikt.

– Men de må bekreftes, for her er det såpass mye nytt. Man må ha nyere studier av andre prøver, og det man aller helst skulle hatt, var undersøkelser av DNA fra gamle skjelettbiter – såkalt ancient DNA. Men det er veldig vanskelig å få tillatelse til.

Han sier at studiene til hans forskergruppe også vakte en del oppsikt, men at ingen klarte å bekrefte deres funn.

– Men denne artikkelen bekrefter jo fullt ut de studiene vi gjorde for tolv–femten år siden, pluss at den medfører en del nye ting.

Referanse:

Alexander G. Ioannidi m.fl: Native American gene flow into Polynesia predating Easter Island settlement, Nature, juli 2020idlig kontakt mellom Sør-Amerika og polynesiere, forteller Thorsby.

Denne saken ble først publisert på Forskning.no.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært