Togstreiken ser ut til å bli langvarig. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
«Fy f*en, som jeg savner tog i livet mitt»
For en herre som jobber femti prosent i hovedstaden og femti prosent i Ås har det vært fire lærerike uker med togstreik, dette.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det har for eksempel vært umåtelig givende å lære at det går an å bruke to og en halv time fra døra hjemme på Haugerud til projektorknappen på kinoen i Ås, vel å merke når man er blant de tredve som ikke får plass på timesekspressen og dermed må forsøke seg på en frekk kombinasjon av to lokalbussruter, hvorav den første bussen stopper på Bekk, Bekkstrand OG Bekkevold, intet mindre, før den slipper deg av for å vente på den neste bussen på en mildt sagt ruralt beliggende stasjon herjet av høstkulde som skjærer rett gjennom allværsjakka.
Videre har det vært spennende å lære at man kan respektere en sak det streikes for, men likevel komme til det punktet hvor en gir den fulle og totale beng i både hvorfor det streikes og hvorfor krav ikke godtas.
Om det skulle være noen tvil, er det altså snakk om å komme til det punktet hvor man saumfarer alle medieuttalelser fra lokførere, Spekter, samferdselsminister og NSB på desperat jakt etter håp, men i samtlige tilfeller konkluderer med å avfeie medfølende sitater om oss reisende med at «Hei! Det der er bare piss. Sett dere ned ved bordet, si unnskyld til hverandre og bli enige, sånn som dere lærte i barnehagen. Dere er voksne folk, for svingende h*lvete!».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenOg det er kanskje urimelig av meg å komme med den slags vås, i og med at andre folk holder dette ut og jeg bare er en skarve 50 prosent pendler, men heldigvis er det lov å bli forbanna på vegne av andre folk også, så det tillater jeg meg å bli – for eksempel på vegne av bevegelseshemmede, foreldre som skal hente i barnehagen eller hu som står i kinokiosken min, som kan finne på å bruke to og en halv time til og fra skolen sin – hver vei – med ståplass på bussen. En annen lærdom i løpet av disse ukene er for øvrig at Atle Antonsens sketsj om «ting som irriterer» ikke har mistet noe av sin relevans, for det kan virke som om det er slik sinnemestringen foregår blant de reisende:
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Åja, så det skal være tre timer med ståplass inn til jobb, ja? Åja, så det var det som var meninga! Ooookay!»
Som leseren nå må ha oppfattet, er ikke dette et innlegg som baserer seg på kunnskap eller dypere innsikt, så når jeg først er i gang, vil jeg også ha nevnt at om det virkelig er slik at denne streiken skal pågå til Marcus & Martinus tar lappen, Hillary ikke blir gjenvalgt og dobbeltsporet på Østfoldbanen står klart i 2020, så kan man i det minste ha anstendighet til å gjøre streiken litt mer mobil – noe jeg ikke aner om man har anledning til – men jeg innbiller meg at andre enn de reisende på Østfoldbanen også hadde satt pris på noen lærerike uker med togstreik.
Om ikke annet, lærer man i det minste å sette skikkelig pris på tog, om man ikke gjorde det tidligere. Fy f*en, som jeg savner tog i livet mitt.
Innlegget er opprinnelig publisert på Facebook.
Les også:
