Hvithetens problem

FOTO: Unsplash
FOTO: Unsplash

Nesten ingen snakker om hvitheten i dette landet, med mindre de er ikke-hvite og får føle den på kroppen. Det er på tide å se nærmere på hvordan hvithet fungerer avgrensende og ekskluderende.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Thomas Hylland Eriksen
Professor, sosialantropologi (UiO) og forfatter

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

(Kommentaren er først publisert på Agendamagasin.no)

Endringen har vært gradvis og nesten umerkelig, men den er nå umulig å neglisjere: Der politiske skillelinjer lenge fulgte klassedimensjonen, er det nå identitet som forener innad og skaper grenser utad. Fra USA til Storbritannia, fra India til Ungarn, har de klassisk moderne begrepene om klassemotsetninger mistet mye av sin kraft.

I stedet er det nødvendig å håndtere noen av de største og synligste politiske bevegelsene med en verktøykasse som inneholder både klasse, identitet og andre redskaper. De glir over i hverandre, og bør ikke betraktes som konkurrerende kriterier på ulikhet, men ulike sider av samme sak – hierarkisk ekskludering som ubevisst blir naturalisert, det vil si oppfattet som naturlig og ikke et produkt av maktforskjeller.

Man kan jo ikke vaske bort den mørke huden sin, selv om mange barn har forsøkt å gjøre akkurat det etter å ha blitt konfrontert med spottende rasisme for første gang.

Identiteten skubber seg stadig oftere frem i første rekke. I en del år er det kommet en jevn strøm av bøker, artikler, podcaster og videoforelesninger som enten forsvarer en bestemt måte å forstå identitet på, eller som forsøker å forklare hvordan dette diffuse begrepet har fått så stor betydning så mange steder.

Et av de mest populære bidragene de siste årene har vært David Goodharts bok The Road to Somewhere (2017), der forfatteren skiller mellom anywheres og somewheres, altså rotløse kosmopolitter med et globalt utsyn og lokalt forankrede mennesker som krever retten til trygghet og kontinuitet, men mange andre begrepspar har også vært brukt for å beskrive den samme motsetningen. For min egen del skrev jeg en bok med tittelen Røtter og føtter for noen år siden (2004).

Ja, i virkeligheten har lignende analyser vært vanlige iallfall siden begynnelsen av 1990-tallet, da en av de mest interessante bidragsyterne, Francis Fukuyama, skrev sin første bok. Den kom i 1991, og hevdet at verden nå var ett sted, og at folk utenfor de rikeste landene strengt tatt bare hadde én drøm, nemlig å få god råd i et velfungerende kapitalistisk samfunn. Fukuyama har siden skiftet mening. Hans siste bok heter for sikkerhets skyld Identity (2018).

Les kommentaren: Mellom motpolene

Vi må snakke om rase

Denne teksten skal handle om én bestemt type identitet som fungerer effektivt inkluderende og ekskluderende, nemlig rase.

Dette er et ord som knapt forekommer på norsk uten anførselstegn, med mulig unntak for nettfora på ytterste høyre fløy. Siden det er alminnelig enighet om at rasebegrepet er ideologisk, uvitenskapelig og viktoriansk, mener mange at de klarer seg uten det. Ikke desto mindre er det nå nødvendig å bruke ordet. Uten et begrep om rase, blir det nemlig vanskelig å snakke presist om rasisme. Da blir det også vanskelig å forstå hvordan det oppleves å bli behandlet som eksotisk, annerledes og mindreverdig på bakgrunn av utseendet.

Kanskje de fleste dørvakter var anstendige mennesker som behandlet folk likt, men sjefen hadde faktisk gitt meg beskjed om ikke å slippe inn svarte.

Det finnes nok av empiri som viser at rase – kall det gjerne hudfarge, fenotype eller noe annet – har betydning i land der flertallet er hvite. Svart identitetspolitikk er dertil synlig og ofte velorganisert. Hvit identitetspolitikk er umarkert. Slik er det gjerne i samfunn der én gruppe har makt til å ekskludere andre. For dem som tilhører majoriteten, er det unødvendig å lære om den andre, mens de som risikerer ekskludering er tvunget til å lære majoritetens kultur. Og likevel er det ofte ikke nok!

Man kan jo ikke vaske bort den mørke huden sin, selv om mange barn har forsøkt å gjøre akkurat det etter å ha blitt konfrontert med spottende rasisme for første gang.

Tilhører du en minoritet, blir du altså minnet om din minoritetsidentitet flere ganger om dagen, mens medlemmer av majoriteten stort sett slipper unna. Regnestykket er da også enkelt: Hvis en by består av 90 prosent hvite og 10 prosent svarte, sier det seg selv at svarte møter hvite mye oftere enn hvite møter svarte, og dermed i større grad opplever alle de små og store signalene om hvem som faller innenfor og, ikke minst, utenfor.

Både denne og andre mekanismer ved identitet og forholdet mellom ekskludering og inkludering er velkjente. Likevel er bevisstheten om dem begrenset. Skal vi forstå de nye samfunnsmotsetningene, er det nødvendig å anerkjenne hvordan rasekategorier er en sosial og politisk realitet, og at det ikke har hjulpet så mye at vitenskapen har avskaffet dem.

Ganske mange i dette landet tror likevel at rasisme er lite utbredt. Også svarte svarer gjerne at de sjelden blir utsatt for rasisme i Norge, hvis noen spør. Det betyr ikke at saken er grei. Studier fra flere europeiske land viser at svarthet og hvithet har betydning, og det er ingen grunn til å tro at det er annerledes her.

Hverdagsrasismen finnes også uten promille.

I samfunn med mange minoritetsgrupper, opererer majoriteten som regel med flere distinksjoner, og det oppstår et hierarki mellom ulike grupper. Det går slik an å rangere graden av opplevd forskjellighet langs en skala. Svensker og dansker regnes knapt som utlendinger i Norge; briter og nederlendere er «nesten som oss»; polakker og litauere er noe fjernere, men ikke etter at de har lært seg språket godt. Slik fortsetter det – helt til vi kommer til muslimer og svarte, som i utgangspunktet regnes som radikalt forskjellige fra den hvite, kristne eller post-kristne europeiske majoriteten.

Selvsagt er hierarkiene og ekskluderingsmekanismene nokså komplekse, noe det er viktig å merke seg. Svarte mennesker er jo ikke bare svarte; de har også en del andre egenskaper. La oss likevel oppholde oss litt ved rase som identitetskategori her, og altså følge the color line (som var et noe uheldig navn på et fergeselskap, begrepets historie i de amerikanske sørstatene tatt i betraktning).

Les kommentaren: Pikettys utfordring

Norge og den hvite rase

I den grad svarthet finnes, finnes nemlig også hvitheten. Poenget er at den så sjelden tematiseres. En av mine første tidsskriftartikler stod i Kontrast i 1983, og hadde tittelen «Vi slo neger’n til han spydde». Jeg hadde hatt deltidsjobb som dørvakt på en nattklubb i Oslo, og gjorde meg noen tanker om mine erfaringer. Kanskje de fleste dørvakter var anstendige mennesker som behandlet folk likt, men sjefen hadde faktisk gitt meg beskjed om ikke å slippe inn svarte. Jeg ble ikke så lenge i den jobben. Restaurantrasismen var en innarbeidet norm i Oslos nattklubber på den tiden. Helt borte er den neppe i dag heller.

Med andre ord er det liten grunn til å anta at rasismen er lite utbredt hos oss

Hverdagsrasismen finnes også uten promille. For en stund siden var den polske antropologen Marek Pawlak på feltarbeid i Norge for å studere tilpasningen og livsverdenen hos polske bygningsarbeidere. På et seminar der han presenterte noen av funnene sine, ble han spurt om polske arbeidere opplevde diskriminering fra majoriteten. Han nølte, men svarte delvis bekreftende, før han tilføyde at polakker tross alt var hvite, så de slapp relativt lett unna.

Det gikk et hørbart gisp gjennom konferanserommet. De hadde ikke ventet en så direkte påpekning av rasens betydning i dette landet. Det skulle også komme mer. Et par år senere var nemlig en annen forsker, Darius Dauksas fra Litauen, i Oslo for å gjøre et lignende prosjekt. Han holdt også et seminar. Dauksas ventet ikke på spørsmålsrunden, men nevnte allerede under forelesningen at litauere generelt har det lettere enn mange andre minoriteter fordi de ser nordiske ut. Det måtte altså komme noen utenfra og påtale dette før vi selv ble oppmerksomme på hvithet in action.

Da islamofobien skjøt fart etter terrorangrepet 11. september 2001, antok mange at det nå ville bli lettere å være svart i vesteuropeiske land, iallfall dersom man ikke var muslim, siden fiendebildene og stereotypiseringen plutselig handlet mer om religion og en forestilt sivilisasjonskonflikt enn om rase. Dette kan også ha skjedd et stykke på vei, men siden de fleste muslimer jo ikke er hvite (selv om arabere og pakistanere sjelden regner seg som svarte), fikk de kanskje dobbelt opp av ekskluderingspraksiser?

Hva gjelder ikke-muslimske afrikanere, opplever mange av dem at situasjonen knapt ble bedre, men at den store oppmerksomheten som ble islam og islamofobi til del, gjorde det mulig for diskriminering av afrikanere å fortsette i det stille, uten at det ble tematisert i noen særlig grad.

Med andre ord er det liten grunn til å anta at rasismen er lite utbredt hos oss. Dette betyr ikke at «nordmenn er rasister», men at et hierarkisk klassifikasjonssystem med røtter til kolonitiden og slaveriet, fremdeles gjør seg gjeldende. Fenomenet eksisterer, men er vanskelig å studere, av minst to grunner.

Mange europeiske muslimer kunne ha sagt det samme etter nine-eleven. Plutselig var det muslimer de «egentlig» var.

For det første har ikke de fleste av oss full oversikt over våre beveggrunner. Mange normer, praksiser og verdier er så dypt internalisert at vi følger dem på autopilot. En stor del av dagliglivet utgjøres av det som goes without saying because it comes without saying. Det er altså taus, ikke-verbalisert kunnskap. Derfor får man begrenset utbytte av å spørre folk. Som forsker er man nødt til å se på hva de gjør.

På Seychellene ble det nylig utført en studie der forskerne lot fire skuespillere – svart mann, svart kvinne, hvit mann, hvit kvinne – ytre de samme setningene i samme tonefall. Resultatene viser at forskningsdeltagerne nesten uten unntak betrakter den hvite mannen som mest rasjonell og verdt å høre på, mens den svarte kvinnen havner nederst, som den mest useriøse og minst intelligente. En undersøkelse av samme type burde gjennomføres her også.

For det andre er handlinger tvetydige. Det er ikke sikkert at det skyldtes rase at en ghanesisk jobbsøker ikke ble innkalt til intervju. Svært mange søkere av alle farger og begge kjønn fikk samme melding. Det er heller ikke sikkert at en servitør blir skjelt ut av en misfornøyd kunde fordi hun er svart; det samme kunne ha skjedd med en annen.

Derimot er det empirisk grunnlag for å si at guttene i Kongo (Tjostolv Moland og Joshua French) ville ha fått en annen behandling av det norske utenriksdepartementet og norske medier om de hadde vært svarte. Det sitter jo norske statsborgere i fengsel flere steder i verden, ofte kummerlig og uten en akseptabel rettsprosess, uten at norske avislesere eller politikere bryr seg nevneverdig om dem.

Les kommentaren: Ernas hjemmelagde fiender

Når blir rase viktig?

Rase finnes med andre ord – og da også hos oss. Det neste spørsmålet blir når og under hvilke omstendigheter menneskers varierende melaninrikdom trumfer andre egenskaper de måtte ha. Kort sagt, når blir rase viktig?

Et enkelt prinsipp, som kommer fra sosiologen Georg Simmel, går ut på at en gruppes indre samhold er avhengig av det ytre press. Det innebærer for det første at små eller undertrykte grupper ofte har en sterkere kollektiv identitet enn de store og mektige. Kvinner har mer sosialt kjønn enn menn; svarte har mer rase enn hvite (iallfall i Europa). For det andre forteller dette prinsippet oss at identitetsdannelsesprosessen avhenger av hvor man opplever at presset, eller truslene, kommer fra.

Dersom det er EU som anses som fienden, blir du først og fremst EU-motstander eller Brexit-tilhenger. Hvis du derimot opplever at du holdes nede av et globalt patriarkat, blir du primært kvinne. Og hvis du innbiller deg at svarte mennesker og muslimer er i ferd med å ta over Europa gjennom innvandring, blir du med ett veldig hvit.

Identitet skapes slik sett ikke bare innenfra, men i stor grad også utenfra.

I Europa på 1930-tallet ble jøder forfulgt med en grufull intensitet. Da ble denne ene identitetsfasetten (den ble betraktet som rasebasert, og ikke basert på religionstilknytning) et spørsmål om liv eller død. Du ble jøde med hele deg. Filosofen Hannah Arendt, som neppe kan regnes som noen ortodoks identitetspolitiker, forklarte en gang sin jødiske selvforståelse ved å si at dersom hun ble angrepet som jøde, måtte hun forsvare seg som jøde.

Mange europeiske muslimer kunne ha sagt det samme etter nine-eleven. Plutselig var det muslimer de «egentlig» var. I USA ligger utvilsomt også en slik dynamikk under den afroamerikanske selvforståelsen, ikke minst framveksten av svart identitetspolitikk, og i noen grad fyrer nok noe lignende opp debattene vi har for tiden også i Norge.

Identitet skapes slik sett ikke bare innenfra, men i stor grad også utenfra. I Storbritannia har det i mange år vært en stor befolkning av afrikansk avstamning. Noen er fra Jamaica, andre er fra Kenya, og mange er født og oppvokst i England eller Skottland. Strengt tatt har de lite felles. Likevel oppstod identitetskategorien black British for noen tiår siden ettersom svarte gjerne behandles likt og blir ekskludert i mange av de samme situasjonene.

Nå har de gradvis fått en felles identitet som begynte som en utenfra-definisjon. Den britiske kulturen omkring musikk, kunst og litteratur som forbindes med svarte engelskmenn er skapt innenfra – men som en respons på omverdenens fiendtlighet. Stormzy er siste skudd på denne stammen, og det han sier er nesten identisk med poeten Linton Kwesi Johnsons tekster for førti år siden.

Interseksjonalitet

Et nyttig begrep, som kan bidra til å rydde opp i forvirringen rundt identitet, er interseksjonalitet. Det har sin opprinnelse i feministisk teori, men er relevant for mange typer av sosiale prosesser, også de som handler om rase. Interseksjonalitet har ingen ting med seksjoner å gjøre, men er basert på verbet to intersect, å krysse linjer. Interseksjonalitet handler om ulike fellesskap, eller kollektive identiteter, som overlapper hverandre.

Du er kanskje kvinne, tilhører middelklassen, er brun eller svart, har engelsk som morsmål, men bor i Norge og snakker norsk med aksent, er 42 år gammel, gift og har to barn i skolealder, stemmer Venstre (du gjorde det iallfall forrige gang, men nå får vi se), tilhører en karismatisk menighet og er pasjonert beundrer av spansk fotball. Alle disse identitetene gjør seg gjeldende i varierende grad i forskjellige situasjoner, og noen av dem kan i bestemte sammenhenger gjøre deg mer eller mindre sårbar.

Klasse trumfer for eksempel ofte rase.

Kjønn og rase er forskjellige fra de andre. Dette er egenskaper du ikke (uten omfattende kirurgi, og knapt da) kan forandre. Du kan med andre ord ikke slippe unna dem. Du kan omdefinere hva det vil si å være kvinne eller svart, men du unngår aldri helt omverdenens definisjon av hvem du er når det gjelder disse trekkene ved din person.

Så er poenget at det noen ganger blir disse identitetsfasettene som får betydning. De kommer i spill, styrer sosial praksis og fører til ekskludering eller inkludering.

Ofte skjer det på kompliserte måter, noe interseksjonaliteten mellom kjønn og rase kan tjene som eksempel på. I romanen Pestmuren skriver Andre Brink blant annet om forholdet mellom en hvit liberal kvinne og en svart, militant apartheidmotstander. Det går langsomt opp for henne at han nok betrakter rasene som likeverdige, men ikke kjønnene.

Når klasse trumfer rase

Nå er det heller ikke helt sant at kjønn og rase er imperative identiteter, altså sånt som man ikke kan gjøre noenting med. Hvis du for eksempel snakker cockney i London, tar det nok ikke bort hijaben eller afrokrøllene dine, men ditt innforlivede gatespråk gjør disse markørene mindre synlige og truende for engstelige engelske hvite.

Det finnes altså situasjoner der rase ikke blir aktualisert i like stor grad. Klasse trumfer for eksempel ofte rase. Som Hans Magnus Enzensberger påpekte for mange år siden, har ingen noen gang klaget over hudfargen til sultanen av Brunei (som er brun, muslim og veldig rik). Det finnes heller ikke noen mektig boikottbevegelse mot Saudi-Arabia, som både er ekstremt totalitært og konservativt muslimsk.

Prøv selv: homo sapiens, hvem er det? Som regel er det en hvit mann.

På kiswahili finnes et ordspråk om at «penger barberer håret bort fra en manns bryst». Rikdom virker med andre ord foryngende, slik at du kan ha draget på unge damer selv om du har passert både femti og seksti. Her dreier interseksjonaliteten seg både om klasse, kjønn, alder og faktisk også etnisitet; hvis du er rik nok, vil færre bry seg om hvilken stamme du kommer fra.

Ellers er ikke rase en absolutt kategorisering. USA opererer fremdeles med den viktorianske one-drop rule, som tilsier at afrikaneres blod er så urent at én dråpe er nok til å forurense resten av blodomløpet. I karibiske land finnes derimot mange ord for å beskrive sjatteringer og nyanser i hudfarge.

«Red-skinned» er en vanlig betegnelse for de relativt lyshudede av blandet opprinnelse. Da jeg var en tur i Kenya like etter Obamas valgseier, snakket jeg med en kenyaner om Obamas kenyanske far. «Well», sa han, «hvis Obama hadde blitt med faren sin, og blitt president i Kenya til slutt, hadde vi betraktet ham som vår første hvite president». Obama ville også ha vært den første kenyanske presidenten fra luo-folket.

Det er altså ikke alt som handler om rase, og det gjelder selv i land der folk er besatt av å etablere grenser mellom mennesker og klassifikasjoner som de har arvet fra de første statistikerne, som opererte i koloniene tidlig på 1800-tallet. Likevel er det nok som gjør det, til at man kan unngå å tematisere det lenger.

Å kvitte seg med rase

Til sist er det verdt å påpeke at disse refleksjonene bare i begrenset grad har handlet om hvithet. Det er et selvstendig poeng. Det ligger i sakens natur. Hvithet, og i særdeleshet mannlig hvithet, er usynlig, umarkert, en identitet som ikke oppfattes som en identitet, men som en universell målestokk. Gudene i de monoteistiske religionene fra Midtøsten oppfattes vanligvis som hvite menn. Leonardo da Vincis berømte, anatomisk detaljerte tegning av en naken mann stående i et hjul, forestiller en hvit mann. Prøv selv: homo sapiens, hvem er det? Som regel er det en hvit mann.

Det å snakke om rase handler om å bli seg bevisst at det forholder seg nettopp slik. Vi bærer alle på en rekke uuttalte, internaliserte forestillinger, som det er ønskelig å bringe frem fra tausheten, som det er nødvendig å løfte ut av det ubevisste og gjøre seg bevisst.

Ettersom Norge knapt er en vesentlig europeisk kulturnasjon, valgte landets eliter i sin tid naturen for å uttrykke sin tilhørighet.

I Norge handler det å unnslippe ekskludering stort sett om tre ting: (a) Lær deg språket godt dersom du er født i et annet land. (b) Gå på ski og vis ellers, også i sommermånedene, at du elsker norsk natur. (c) Aksepter at religion er en privatsak. Disse rådene skyldes at vi heldigvis holder oss med en nokså tilforlatelig og pragmatisk variant av hvitheten, særlig den maskuline hvitheten, som målestokken alt annet sammenlignes med.

Ettersom Norge knapt er en vesentlig europeisk kulturnasjon, valgte landets eliter i sin tid naturen for å uttrykke sin tilhørighet. Kanskje er det derfor slik at kjærligheten til norsk natur trumfer hvit rase, iallfall i en del situasjoner?

De Andre, ofte mennesker med ikke-europeisk avstamning, ønsker først og fremst å få anledning til å være likeverdige. Deres identitetspolitikk handler som regel om å ha de samme rettighetene som andre – ikke om utmelding, forskjeller og nye, strenge grenser. Derfor må alle progressive krefter støtte forsøk på å demokratisere kommunikasjonsmidlene, åpne den offentlige samtalen, og slippe til stemmer som har vært tause, slik at de får sin rettmessige plass, og vi må alle bevisstgjøres det som finnes av ubevisste mentale kart og hierarkier.

Et slikt prosjekt ville ikke føre til relativisme, slik man av og til får høre. Det ville tvert imot være en fullbyrdelse av de beste sidene ved opplysningsprosjektet, slik at vi fullt og helt kan legge misogynien og rasismen bak oss og gå inn i det 21. århundrets tredje tiår med et genuint humanistisk verdigrunnlag.

Personvernpolicy