FN-toppmøte om klima i Doha, Qatar:

Ser mørke skyer over nytt klima-toppmøte i ørkenstat

BLÅKNUTE: - Det Kina ikke tar, tar ikke USA. Og det USA ikke tar, tar ikke Kina av forpliktelser i en ny klimaavtale, sier Bård Vegar Solhjell. Foto: Thomas Vermes (ABC Nyheter)
BLÅKNUTE: - Det Kina ikke tar, tar ikke USA. Og det USA ikke tar, tar ikke Kina av forpliktelser i en ny klimaavtale, sier Bård Vegar Solhjell. Foto: Thomas Vermes (ABC Nyheter)

– Doha kan bli en mer komplisert affære enn jeg trodde for en måned siden, sier miljøvernminister Bård Vegar Solhjell (SV).

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nytt klimatoppmøte i Doha

Det 18. møtet i FNs klimakonvensjon UNFCCC avholdes i Qatars hovedstad Doha fra 26. november til 7. desember 2012.

Les mer på UNFCCCs hjemmeside.

Dette 18. partsmøtet (COP18) kommer 19 år etter at FN-Konvensjonen om klimaendring oppsto.

Se bare her på hva som har skjedd underveis - for å få et bilde av tidsforbruket som tydeligvis trengs for å få en avtale framover:

1990. Verdenssamfunnet hadde for lengst fått mistanke om at store mengder karbon fra forbrenning i industrialiseringens tidsalder medfører klimaendringer. FN har oppnevnt et vitenskapelig klimapanel, IPCC.

Den kommer med sin første hovedrapport i 1990, som legger grunnlaget for forhandlinger om en internasjonal avtale om å begrense utslipp av klimagasser.

1992. FN avholder sitt store toppmøte om miljø og utvikling (UNCED) i Rio de Janeiro, Brasil. Der blir FNs rammeavtale om å gjøre noe med klimaendringene, Klimakonvensjonen UNFCCC, vedtatt.

Klimakonvensjonen har ingen praktisk betydning før det blir inngått konkrete avtaler om forpliktelse til å redusere utslipp av klimagasser.

1997. På det tredje partsmøtet som er avholdt under Klimakonvensjonen kommer landene fram til en konkret avtale.

Den blir undertegnet i Kyoto i Japan og får navnet Kyotoprotokollen. Den gir 37 rike land en forpliktelse til å redusere utslippene sine samlet med 5 prosent i perioden 2008-2012, sammenliknet med 1990.

Verdens største forurenser på det tidspunktet, USA, er ikke med. Norge får lov til å øke sine utslipp med 1 prosent (noe vi ettertrykkelig har sprengt).

2005. Kyotoprotokollen trer i kraft etter årelange forhandlinger om hvilke mekanismer og tiltak som skal være tillatt å ta med i beregningen for oppfyllelsen av utslippsmålene.

Det tok altså 15 år fra Klimakonvensjonen ble undertegnet, til det ble skrevet en konkret avtale. Deretter gikk det ytterligere åtte år før den trådte i kraft. Ved nyttår utløper den.

Miljøvernministeren uttaler seg foran et nytt klimatoppmøte i neste uke - et toppmøte som kommer i en spesiell situasjon.

Forhandlingene starter én måned før verdens eneste bindende avtale om reduserte utslipp, Kyotoprokollen, utløper - uten at en ny avtale er på plass.

Nå frykter Solhjell at toppmøtet i Qatars hovedstad Doha ikke engang vil klare å bli enige om en Kyoto2-avtale som skal gjelde fra 2015.

Den vil bare gjelde EU, Norge og noen få industriland som frivillig går med på forpliktende kutt. Norge står uansett fast ved sitt løfte om å kutte 30 prosent innen 2020, EU med 20 prosent.

– En fiasko

– Det ville være et stort nederlag, en fiasko hvis vi ikke klarer å bli enige om en Kyoto2-avtale der, selv om den bare vil omfatte land som står for bare 12-14 prosent av verdens utslipp, sa Solhjell da han onsdag møtte pressen.

Mens han snakket, offentliggjorde FNs miljøprogram nye beregninger. De viser at det blir 10-15 prosent dyrere å gjennomføre nødvendige klimatiltak hvis verden venter til 2020.

Les også: – Nå haster det enda mer

Pengestrømmen går ned

På det mislykkede klimatoppmøtet i København for to år siden lovet de rike landene å bidra med 100 milliarder dollar året i klimatiltak, fra år 2020. Før det skulle de umiddelbart drysse mindre summer i «oppstartspenger».

Les også: Slik endte det i København

I stedet ser det ut til at rike land ikke oppfyller målet om raske penger. Blant dem er svenskene.

Les også: Sverige halverer klimabistand til fattige land i 2013

– Farlig signal

– Oppstartspengene skulle vært 30 milliarder dollar i året. Nå er det en rekke land som ligger an til å redusere sin klimafinansiering. Da er det saklig grunn til at u-land blir skeptiske, sier Solhjell.

– Det er viktig for å få til en avtale at finansieringen øker nå. Mest av alt fordi det blir mindre realistisk å få til 100 milliarder i 2020, hvis bevilgningene går ned og ikke opp i tiden fremover, sier miljøvernministeren til ABC Nyheter.

– Jeg er sikker på at det å få til bra ting på penger, vil være viktig for å få til de andre tingene i Doha, legger han til.

– For fordelingen av byrden er avgjørende. Skal man få sjanse til å komme videre, må Kina, India og andre være med på en avtale.

Les også: Nordiske miljøministre tror ikke lenger FN er nok

Bytte penger mot tiltak

– Europeiske land er ofte misfornøyd med at Kina, og andre som i dag er definert som utviklingsland, ikke vil forplikte seg til å redusere sine utslipp. Men da må vi skjønne at de krever at rike land vil være med å finansiere dette, sier Solhjell.

Men Kina fortoner seg som atskillig rikere enn flere rike land?

– Kina har veldig mange fattige. Og veldig mange rike. Det er et land med veldig store ressurser og veldig store klimautslipp - også per innbygger, sier Solhjell.

– Kinas utslipp per innbygger fra energi er nå høyere enn Sveriges, opplyser han.

Kina-USA, USA-Kina

– Det viktigste temaet på toppmøtet blir starten på den nye store forhandlingsprosessen for en ny avtale som gjelder alle land og tre i kraft i 2020. Den skal være ferdig forhandlet i 2015, sier Solhjell.

– Det ikke Kina tar, tar ikke USA . Og det USA ikke tar, tar ikke Kina i en slik avtale. Og uten dem, har du ingen global avtale, konkluderer Bård Vegar Solhjell.

Personvernpolicy