Hvordan snakke med barn om tragedien?

I kjølvannet av terrorangrepene fredag har Barneombudet hentet frem råd om hvordan man kan snakke med barn om slike hendelser.

«Barneombudet oppfordrer barn og ungdom til å snakke med foreldre eller voksne de stoler på om dette, hvis de er urolige eller ønsker å prate med noen», heter det.

Les også: Øyenvitne: - Så minst 30 drepte på Utøya

Les også: - Fortsatt omkomne i bygningene

Her er rådene:

«Barn får også med seg nyheter

Barn og unge får med seg det som har skjedd gjennom TV, internett og andre medier. Barneombudet presenterer her noen tommelfingerregler for hvordan du kan møte barna når dramatiske hendelser inntreffer.

Utgangspunktet for å ivareta barn i slike situasjoner er å være klar over at de kan trenge å få vite hva som har skjedd akkurat som oss voksne. Det kan gjelde like sterkt om det er en hendelse som når mediene, eller om den forblir i den private sfære.

Nyheter er beregnet på voksne

Når krisen blir offentlig er forskjellen på oss kanskje først og fremst at medienes nyhetsformidling er beregnet for voksne, og ikke for barn. De voksnes viktigste funksjon i forbindelse med slike dramatiske hendelser blir derfor å være oppmerksomme og gode nyhetsformidlere til barn og unge.

Mediene har selvfølgelig også et viktig ansvar for å skjerme barna mot unødig fokus på de grusomste detaljene og den mest nakne menneskelige lidelsen.

Noen tommelfingerregler for hvordan du kan møte barna:

• Vær åpen for barns spørsmål om hva som har skjedd. Det kan være om hvem som kan ha begått en grusom handling og hvorfor de gjorde det, eller om hvordan en ulykke har skjedd, og hvilke konsekvenser hendelsen kan få.
  
  
• Svar ærlig og sannferdig på spørsmålene, men på en måte som er tilpasset barnets alder. Konsentrer svarene om det barnet faktisk spør om. Ikke si ting som er usant for å skjerme barnet, men det er ikke alltid nødvendig å fortelle alt. Det kan være aktuelt og skjerme barn mot sterke bilder i mediene for å motvirke at barn mottar inntrykk de ikke klarer å bearbeide.
• Vær oppmerksom på barnas følelsesmessige reaksjoner. De kan bli redde, engstelige, sinte eller triste, og da er det viktig for dem at de voksne forstår hvordan de har det. Unngå å spørre barn om hva de føler. Si heller noe om at du synes barnet virker trist eller engstelig hvis du faktisk synes det, eller snakk litt generelt om hvordan det er naturlig å reagere på en slik hendelse. La dem få anledning til å fortelle om sine føleser hvis de vil, men prøv å unngå å gi dem inntrykk av at de skulle følt mer enn de gjør.
• Jo nærmere barnet står de som er rammet, jo mer sannsynlig er det at de har behov for snakke om det. Barn må også få lov til å føle at en dramatisk hendelse ikke angår dem så mye, dersom de ikke kjente noen av de som er berørt.
• Barn snakker gjerne om slikt i små porsjoner av gangen. Så tar de kanskje det de har fått vite med seg i leken sin og bearbeider det videre gjennom der. Lek fungerer for barn som språk gjør for oss. Det er et redskap for å bearbeide og mestre erfaringer. Det er altså ikke noe å bekymre seg over i utgangspunktet at de dramatiske hendelsen dukker opp i barns lek. Tvert i mot, dette er sunt og naturlig.

Faresignaler

Noen barn kan berøres mer av hendelsen enn andre, og reagere så sterkt at de får vanskeligheter i etterkant. De viktigste signalene på dette er:

• Konsentrasjonsvansker
• Søvnproblemer
• Endret atferd ved at de for eksempel blir aggressive eller urolige, kanskje begynner å oppføre seg mer småbarnslig enn alderen tilsier, som for eksempel å tisse i sengen om natten eller være redde for legge seg alene.
• Mareritt om hendelsen, eller at plagsomme bilder fra hendelsen stadig dukker opp ufrivillig.

Ved slike reaksjoner er det ekstra viktig at barnet føler de kan snakke med noen om det som plager dem. Kanskje det også kan være nødvendig med profesjonell hjelp for å legge hendelsen bak seg uten unødig store varige psykiske plager.»

Rådene kan du lese i sin helhet her

Les flere nyheter