Artister på samlebånd

Sivert Høyem på scenen under Oslo Live fredag 16. Juli 2010.
Sivert Høyem på scenen under Oslo Live fredag 16. Juli 2010.

Tom Sjeklesæther ønsker debatt om festival-Norge i denne utgaven av Full av fuzz.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(ABC Nyheter): «En hver melkerampe i Norge har sin egen festival.»

Denne uttalelsen dukker opp i mange avisoppslag på denne tiden av året, brakt til torgs av artister som later som de blir slitne av at de «må» jobbe mens alle andre har fri, eller festivalarrangører som har fått virkeligheten (les: folks egentlig musikalske likegyldighet og sommerværets ikke-eksisterende samarbeidsvilje) i trynet.

Juryen er fortsatt ute på hvorvidt dette er gode eller dårlige nyheter for landets stadig mer desimerte melkerampestand. Faktum er at køen av folk som synes at de sitter på verdens mest velegnede plass for å hive opp en scene, gjerde inn et overoptimistisk stort område rundt, presse lokale politiske myndigheter for støtte til å sette bygda på kartet, for så å ta skrittet fra korporal i den lokale fanklubben til DDE til Festivalgeneral, synes å bli lengre og lengre.

Urimelig høy festivaltetthet

Denne ugressaktige, ukontrollerte festivalspredningen har i det siste avfødt noen spirer til en høyst betimelig debatt. Hva bør en musikkfestivals rolle være? Hvilket ansvar bør offentligheten ha, både lokalt og nasjonalt, for å støtte slike initiativ? Hvilke konsekvenser får festivalene for musikkproduksjon og presentasjon på helårlig basis? Bidrar festivalene til å presse prisene i været for de største artistene? Og for egen del vil jeg føye til, er festivaler bra eller dårlig for selve musikkopplevelsen?

Det er først og fremst økningen av rock, country og bluesfestivaler som har bidratt til at Norge har fått en festivaltetthet som ikke står i noe rimelig forhold til publikumspotensialet. For unge mennesker kan dette fremstå som den største selvfølgelighet. Men man skal ikke lenger tilbake enn til begynnelsen av 90-tallet, før man ser at Kalvøyafestivalen i Sandvika utenfor Oslo var den eneste norske festivalen som ikke var en jazzfestival. Kalvøyafestivalen brakte inn de største kanonene i rockverdenen fra oppstarten på 70-tallet og slapp til norske artister med en utvetydig forståelse av at de var plakatfyll.

Utfordrere til Kalvøya kom og gikk, blant annet i Horten, i de rundt tjue årene Paul Karlsen & co, regjerte på The Isle of Calves, men ingen festet grepet. For mange nordmenn var det å dra på festival, da som nå, synonymt med å reise til Roskildefestivalen i Danmark.

Merkverdig nok nådde Kalvøyefestivalen brått veis ende på midten av 90-tallet, da veteranarrangørene ble utfordret fra flere hold samtidig; av Norwegian Wood, Quart, Ole Blues (Bergenfest), Notodden Bluesfestival og Down on the Farm. Det var disse fem festivalene som også til slutt lyktes med å overbevise Kulturdepartementet om at det offentlige ikke bare eksklusivt kunne støtte jazzfestivaler.

I forlengelsen av dette gjennombruddet på midten av 90-tallet har rockfestivalene også fått blinket ut en statlig knutepunkfestival, i likhet med jazz og blues, der førstevalget begunstiget Øyefestivalen i Oslo.

Mangel på musikalsk visjon

Norske rockfestivaler har oftest, i motsetning til jazzfestivaler, først og fremst vært fundert på selve ønsket om å lage festival. Det har i mindre grad dreid seg om en musikalsk visjon, for eksempel et gjennomtenkt ønske om å sette søkelyset på spesielle sjangere eller uttrykk. (Det finnes unntak, spesielt for metallrock-festivaler) Resultatet er at mange norske rockfestivaler drives ut fra tanken om å presentere «Noe for en hver smak».

Dette siste resulterer lett i at festivalene lærer på den harde måten at de må booke artister som har såkalt folkelig appell, artister som er forståelige navn også for kulturjournalistene i lokal- og regionalaviser og lokalradioer. Som et resultat av at festivalene nå også oppgir de nøyaktige spilletidene for hver og en artist, ser man ofte at det store publikummet innfinner seg like før disse plakattoppene spiller. Konsekvensen er at unge, nye, smalere artister ofte spiller for publikumsantall som ikke er spesielt mye større enn på en klubbkveld. En av hovedargumentene for en festival, rent musikalsk; å presentere ny, spennende musikk for et større publikum, faller i fisk.

Bring frem det smale og nye

Med noen få hederlige unntak er norske festivaler søvndyssende konvensjonelle, det er bare sjelden at man kan registrere bookinger som er et resultat av en tydelig personlig smak, idé eller teft. Selvfølgelig skal de største norske artistene headline norske festivaler, Hellbillies, Dum Dum Boys og Siver Høyem bør definitivt ikke unnskylde seg for at de gjør nettopp det. Men deres star-power bør utnyttes bedre enn det gjøres i dag til å bringe frem det smale (som av og til blir det neste store) og det nye.

I det perspektivet bør Kulturdepartementet gjøre en grundig refleksjon av hva offentlige støttemidler bør brukes til. Hva med å tenke mer i retning av festivaler kurert av folk med spesielle interesser, god oversikt og dokumenterbar teft? Hva med å erstatte suksessmålestokken kvantitet (størst mulig publikum) med kvalitet i noen tilfeller? Det finnes folk i Norge med talent til å gjennomføre dette, sette sammen annerledes og virkelig interessante program, både blant artister, i musikkbransjen og i mediekretser.

Fokuserer på fest fremfor musikk

De risikosportsøkonomiske sidene ved festivalvirksomhet har vi fått illustrert tydelig nok de siste årene. Quartfestivalens (både i gammel og ny utgave) big spender-tankegang har bare resultert i at utenlandske agenter har oppfattet Norge som et naivt økonomisk klondyke. Kampen om de største artistnavnene krever stadig sine ofre, nå senest Sveriges eldste rockfestival, Hultsfred. Det Quart og Hultsfred har hatt til felles, er at festivalene i stor grad har dreid seg om å lage party. Av den grunn har de henvendt seg til store publikum som ikke egentlig er så musikkinteresserte, det har først og fremst dreid seg om å se og bli sett på et sted der det er trendy å feste.

Der er vi fremme ved et sentral spørsmål knyttet til festivaler. Er teppebombing av musikk fra flest mulig scener, mer eller mindre samtidig, en bra måte å oppleve musikk på? Sammen med folk som i liten grad bryr seg om annet enn kapasiteten på ølservering og lengden på dokøer? Blir artistene på festivaler ofte bare figurer på samlebånd, som nesten aldri får vist frem helheten i det de står for, det de har på hjertet? Er det ikke den enkelte frittstående konserten der du kan komme utvilt med friske ører til en forestilling, ta inn et par timer musikk for så å ha tid til å reflektere gjennom hva du har opplevd, som er aller best?

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden