ALBUM: The Postmarks: «Memoirs At The End Of The World» (Unfiltered / Warner)

Sjarmerer buksa av deg

The Postmarks har laget en vital og deilig plate.
The Postmarks har laget en vital og deilig plate.

The Postmarks lager leken og iørefallende popmusikk.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(ABC Nyheter): Florida-trioen The Postmarks, med Tim Yehezkely; en vakker kvinne med en enda vakrere stemme, som frontfigur, viser på sitt nye album, «Memoirs At The End Of The World», at åndene fra gamle helter som Burt Bacharach, Henry Mancini, Brian Wilson, Phil Spector og Scott Walker lever i beste velgående.

Av nyere artister går tankene til Saint Etienne, The Pearlfishers, Belle & Sebastian, The Divine Comedy og Prefab Sprout.

Bond på Bond street

Å lytte til «Memoirs At The End» Of The World» oppleves, både titt og ofte, som å sitte på første rad i en kinosal på Bond Street midt på 60-tallet akkurat i det agent 007 i en feiende fart tar rotta på en suspekt fyr fordi han har en date med den hotteste dama i byen.

For «Memoirs...» er tidvis både cinematisk og heit.

De fem første låtene treffer som kulene Bond har som vane å slenge rundt seg. For de lettkledde og danseglade melodiene borer seg, akkurat som Bonds viltre damer, med kraft og presisjon inn der blodet spruter som mest.

Det faktum at brorparten av låtene er i besittelse av yppige og småfrekke melodier i et tidvis pompøst og storslått landskap der pop kysser soul, vil garantert sjarmere buksene av flere enn undertegnede.

Mange gullkorn

60-talls pastisjen «No One Said This Would Be Easy», poppete «My Lucky Charm», hektiske «Don’t Know Til You Try», psykedeliske «All You Ever Wanted», Twin Peaks-aktige «I’m In Deep», ultrafengende «Go Jetsetters» og ikke minst elegante «The Girl From Algenib», mer enn dekker bordet, men det finnes så mange godbiter på «Memoirs…» at skiva garantert kommer til å snurre rundt i hodet mitt brorparten av sommeren.

Ankepunktet mot The Postmarks andre langspiller, er at låtene og lydbildet kan bli i overkant likelydende, alt enkelte av låtene låner litt for mye av hverandre.

Når det er sagt; «Memoirs…» er en såpass vital og energisk plate at selv surpomper med bukseseler ikke kan unnvære å trekke på smilebåndet en gang i blant.

Personvernpolicy