ALBUM: Lars Vaular: «Helt om natten, helt om dagen» (Bonnier Music / Bonnier Amigo)Snubler i egen kreativitet

Bergens store rap-sønn slipper i disse dager sin tredje langspiller som soloartist, og forventningene til denne plata har vært mildt sagt høye. Han har gjort seg bemerket med flere singler som har hatt stor gjennomslagskraft på radio, mye på grunn av en produksjon man legger merke til i mylderet av glattpolert pop og gitarrock.

Han har også vist seg å være en habil sceneartist med masser av selvsikker sjarm og energi. Selvfølgelig skader det ikke å skape litt kontroverser rett før plateslippet heller, et virkemiddel Vaular tydeligvis vet å benytte seg av. Spørsmålet er om nevnte oppskrift holder mål til en hel plate?

Svaret er desverre et ganske bestemt nei, ikke minst siden plata består av hele 15 låter, noe som blir i meste laget for en utgivelse som til dels mangler retning og samtidig til tider snubler i egen kreativitet.

Teknoflørting

Bare så det er sagt, så beviser han her mer enn noen gang at han både kan rappe og skrive gode tekster. Problemet er at det virker som Vaular og produsentene hans ofte har prioritert produksjoner fremfor låtmateriale.

Teknoflørtingen hans fungerer best i singelen «Rett opp og ned» som unektelig vokste fort på meg etter i utgangspunktet å ha blitt avskrevet som noe enerverende mas. Desverre innehar ikke låter som «Utenfor Oslo, utenfor alt», «Supermaria» og «Neeei!» den samme sjarmen, og da blir de teknoinfluerte produksjonene mest masete og stilløse.

Best når han slapper av

De mer avslappede låtene er generelt mer tiltalende, ikke minst fordi Vaular tar seg tid til å la tekstene slippe til mellom alle detaljene i produksjonen. I låter som «En eneste» og «På tide» fungerer produksjonen til låtenes fordel i stedet for å ta helt overhånd.

Et høydepunkt på plata er «En av oss to», der Thea Hjelmeland bidrar med et nydelig vokalspor som hever et allerede godt utgangspunkt flere hakk. Den er både sexy og stilfullt gjennomført. Produksjonen er kreditert Thomas Eriksen og den er fantastisk sjelfull med feite soul-blåsere og en utrolig funky synth-bass.

Kontroversiell

«Hvem skjøt Siv Jensen?», produsert av Tommy Tee, har til gjengeld kanskje den sterkeste beaten av de mer tradisjonelle Hip hop-låtene på plata. Den er både tung og funky og refrenget er av den typen som er umulig å få ut av hodet. Så får det være opp til hver enkelt å avgjøre om teksten er underholdende satire eller kanskje mest blir litt platt.

Det er ingen mangel på vilje hos Lars Vaular og han har tydeligvis mye på hjertet om både politikk og mer personlige temaer. Enkelte ganger klaffer alt, mens ofte tar altså kreative produksjon overhånd og gjør at innholdet kommer i andre rekke. Dermed treffer ikke denne utgivelsen helt blink, men Vaular viser likevel hvilket potensiale han har som rapper og artist.