Britisk forfatter død

Han regnes som en av etterkrigstidens fremste «sinte unge menn». Søndag døde den britiske forfatteren Alan Sillitoe av kreft 82 år gammel.

Sillitoe ble først og fremst kjent for å gi en stemme til arbeiderklassen. Blant bøkene han etterlater seg er debutromanen «Saturday Night and Sunday Morning» og novellesamlingen «Loneliness of Long-Distance Runner».

Anti-helt

Hovedpresonene i Sillitoes bøker var ofte rebelske anti-helter fra den britiske underklassen. Selv var forfatteren ikke helt fornøyd med å havne i båsen for «unge sinte menn».

Sillitoe etterlater seg 53 bøker, blant de romaner, noveller, skuespill, poesi, barnebøker, reiselitteratur, kritikk og memoarer.

Tøff barndom

Han ble født i Nottinghams arbeiderklasse. Der levde Sillitoe under kummerlige forhold med en far som ikke kunne holde på en jobb og en mor som solgte seg på gata når barna holdt på å sulte.

Som fjortenåring sluttet han på skolen for å jobbe i en sykkelfabrikk, mens han brukte fritiden på å lese. Senere vervet han seg inn i det britiske flyvåpenet. Sillitoe drømte om å bli pilot, men ble satt i arbeid som telefonoperatør. Som 21-åring ble han pensjonert på grunn av tuberkolose.

Suksessdebutant

Inspirert av blant andre Hemingway, begynte Sillitoe å skrive. Debutboken «Saturday Night and Sunday Morning» handler om en ung fabrikkarbeider. Den ble filmatisert i 1960 med blant annet en ung Ian McKellen i en av sine første hovedroller. Boken har også inspirert rockebandet The Arctic Monkeys debutalbum «Whatever People Say I am, That`s what I’m not». Tittelen er et direkte sitat fra boken.

Menneskerettighetsforkjemper

I sekstiårene ble Sillitoes bøker tatt til hjerte av sovjetiske myndigheter, som mente at forfatteren fortalte den sanne historien om undertrykkelsen av arbeiderklassen i vesten. Flere ganger besøkte Sillitoe Sovjetunionen etter invitasjon fra myndighetene.

Fordi han ble betraktet som en kommunistisk støttespiller fikk Sillitoe se og høre mer om hva som foregikk i Sovjet enn de fleste vestlige. Det myndighetene ikke var klar over var at Sillitoe aktivt observerte og innhentet beviser på de grove menneskerettighetsbruddene i landet. I hemmelighet begynte Sillitoe å arbeide for politiske fanger. Forfatteren beholdt likevel en fascinasjon og kjærlighet til Russland og vodka. Han kritiserte den britiske venstresiden for å være dobbeltmoralske.

Livet og skrivingen

Sillitoe sørget alltid for å holde seg unna priser og prisutdelinger. Han nektet sine forleggere å sende inn bøkene hans til litterære juryer. Forfatteren hadde heller ikke mye til overs for litteraturkritikere.

Som åttiåring så Alan Sillitoe tilbake på livet sitt og sa:

- Det må ha vært et tidspunkt i livet mitt da jeg måtte velge mellom å leve og å skrive, og jeg valgte å skrive. Det betyr selvfølgelig ikke at man ikke er knyttet til livet gjennom vanskeligheter, mulige tragedier, og så videre. Men du må vite hvilken retning ånden i deg vil gå, og aldri slippe den av syne.