Slik forbryteren ser det

Jens Lapidus glir inn på restauranten på Grand Cafè som en slags klassisk James Bond. Han opptrer verdensvant og profesjonelt til fingerspissene. Er han en superhelt? Ikke helt.

Lapidus jobber som forsvarer på et av Stockholms ledende akvokatkontorer på dagtid. På kvelden og om natten skriver han krimbøker, veldig suksessfulle krimbøker. Bare debutroman «Cash» solgte i godt over en halv million eksemplarer.

- På jobb treffer jeg mennesker som når du ser de på gata ville du gå over på den andre siden. Som advokat handler det om å kunne møte ulike mennesker. Etter en stund blir det ikke så rart lenger, man venner seg til det, forklarer forfatteren.

Kaoset

Jens Lapidus kaller bøkene sine Stockholm Noir. Det er fortellinger fra Stockholms skyggeside. Med innsidekunnskap om hvordan den kriminelle subkulturen i Stockholm fungerer skriver han krim fra de kriminelles ståsted. For det blir han både kritisert og hyllet.

Forfatteren selv forklarer:

- Jeg vil utfordre grensene innen skandinavisk skjønnlitteratur. Vi er vant til krimfortellinger der det skjer en forbrytelse, politimannen løser saken og forbryteren havner i fengsel. Leseren tenker: Så fint! Nå er alt i orden igjen og lukker boken. I mine bøker er det fortsatt kaos når boken er ferdiglest. Det er slik jeg ser virkeligheten, og jeg tror at det kan skape minst like god litteratur.

Å vise kompleksiteten

Realismen i bøkene til Lapidus blir gjerne sett som ett av hans fremste kjennetegn. Selv påpeker han at denne rosen ofte kommer fra personer som aldri har vært i nærheten av miljøene han beskriver. Likevel innrømmer krimforfatteren at han aktivt bruker observasjoner han gjør seg gjennom yrket som forsvarsadvokat når han skriver krim.

I bøkene gir han selv de mest brutale kriminelle et bredt følelsesmessig register. Gangstersjef Radovan Kranjic kan konkret og detaljert beordre hvordan en mann skal knivstikkes. Senere kan han fortelle sine meadarbeidere hvordan det vakreste øyeblikket i livet hans var den første timen alene med sin nyfødte datter. I Lapidus sine bøker kjenner verken ømheten eller brutaliteten noen grenser.

Lapidus sier at han vil skrive uten moralisme.

- Min agenda er å vise at det ikke er så enkelt. Det handler om å vise frem kompleksiteten, sier han.

- Selv om mennesker gjør dårlige ting så kan man fortsatt kjenne sympati med dem. Om jeg får leseren til å føle sympati har jeg lykkes. Da har jeg lykkes i å skape en forståelse i samfunnet for at samfunnet ikke er så enkelt. Jeg forstod det etter at jeg at jeg hadde skrevet «Cash» at om jeg har en agenda så er det nettopp dette. Jeg tror ikke at leserne føler seg provosert over dette, nettopp fordi man får sympati for personene jeg skriver om, forklarer forfatteren.

Oslo noir på Grand Cafè (foto: Kristine Kleppo)

Forenklet virkelighet

Slik mener han at bøkene hans kan være et korrektiv til medienes dekning av kriminalsaker.

- Vi lever i et mediesamfunn der vi vil forenkle virkeligheten. Det er på mange måter et dramaturgisk samfunn der vi vil se folk som good guys og bad guys. Gjennom jobben min kjenner jeg mennesker som individer. De er kanskje mordere eller psykopater, men likevel har de følelser. Det er min jobb som advokat å se nyansene, sier Lapidus.

To av Jens Lapidus bøker er utgitt i Norge, debuten «Cash» og oppfølgeren «Aldri Fucke Opp». Det svenske forlaget har lansert det som en romantriologi, men selv er Lapidus ikke så sikker på at det blir tre bøker.

- Jeg har akkurat gitt ut en grafisk krimroman i Sverige. Nå holder jeg på med den tredje boken i Stockholm Noir serien. Alt jeg har sagt er at det i allefall blir tre bøker. Det blir kanskje flere. Det er forlaget som sa at det var en triologi fordi de syntes at det hørtes bra ut. Det er vanskelig å få tiden til å strekke til. Jeg har jobben min, skrivingen og familien som jeg vil prioritere over alt annet, sier han.

En annen verden

Jens Lapidus begynte å skrive som en måte å bearbeide inntrykkene han fikk i rettssalen. Det var èn spesiell rettssak som ble utgangspunktet for «Cash».

- Den handler om noen ungdommer som hadde tatt seg inn på en fest og ranet og mishandlet de som var der. Under rettssaken var de helt ustyrlige. De skrek og ropte. De hadde ingen respekt for dommeren. Det er noe som er ganske uvanlig i en rettsal, å ikke respektere en dommer. Det fikk meg til å tenke at skitt, dette er utrolig! Disse ungdommene må ha en enorm respektløshet og hat mot systemet for å oppføre seg slik. De lever i en helt annen verden enn de fleste. Det sjokkerte og fascinerte meg. Jeg begynte å se at det finnes en verden der ute som er veldig annerledes, mennesker som ikke føler seg som en del av systemet, forteller Lapidus.

Denne fascinasjonen er noe av det som driver ham.

- Det finnes noen mennesker som velger å stå utenfor samfunnet. Det syntes i allefall jeg er fengslende. Jeg har en slags skrekkblandet fascinasjon for det. Det er en lyssky del av samfunnet. Dette har vært eksponert gjennom amerikansk litteratur, men jeg følte at den delen av Sverige ikke var blitt beskrevet, sier han.

I «Cash» skriver du om innsatte som får sin kriminelle utdannelse i fengselet. Tror du på systemet du jobber i?

- Når jeg skriver forteller jeg om hva jeg ser gjennom jobben min. Å sende folk i fengsel er ikke alltid den beste løsningen, men jeg vil heller ikke være en liberaler som sier at man aldri skal gjøre det. Noen ganger må man jo det. Det viktige er å forstå hva slags konsekvenser det får. Jeg tror for det meste på systemet, men det finnes det aspekter jeg kan være kritisk til, sier forfatteren.