Sviktet da det gjaldt

KHAO LAK, THAILAND (ABC Nyheter): En formiddag seint i november, legger Norges miljø- og utviklingsminister Erik Solheim ned blomster ved stranda i Khao Lak.

På vegne av den norske regjeringen minnes han tragedien som også berørte 4000 nordmenn. De hadde lagt ferien til de varme strendene i sørøst-Asia.

84 av dem kom aldri hjem.

Fem år etterpå, er lærdommen i Thailand og Norge den samme: Dette var en katastrofe ingen var forberedt på. I Thailand var det generasjoner siden sist gang noen hadde opplevd en tsunami.

I Norge satt regjeringen i feriemodus, ute av stand til å yte bistand til nordmenn i nød på den andre sida av kloden.

(Fotograf Fredrik Naumann tok bilder av ødeleggelsene i 2005, og reiste tilbake i november i år. Les om hans erfaringer her.)

Ingen varsling

Jordskjelvet målte 9,0 på Richters skala og slo til 250 kilometer sør for nordspissen av Sumatra. Den krigsherjede, og fullstendig isolerte, Aceh-provinsen ble først rammet.

Derfra kom det lite informasjon, og mange lokale hjelpearbeidere ble selv tatt av tsunamien.

To timer seinere slo bølgen inn over ferieparadisene i Thailand.

Det kunne vært nok tid til å varsle, men infrastrukturen var ikke på plass.

Mange av turistene gjorde seg klar til en dag på stranda da bølgen kom.

- Er det sånn jeg skal dø?

En nordmann beskriver hva som skjedde da vannet steg på hotellet der det skulle være trygt:

Så slår bare vannet inn mot vinduet og fyller hele rommet. Jeg ser bare en brun vegg mot baderomsvinduet og rommet fylles opp med vann. Du føler det på en måte som du er i en tank, du har sett på film at vannet fylles opp og nå skal du drukne. Og akkurat idet jeg tenker tanken er det sånn jeg skal dø?, så blir jeg på en måte blåst ut av rommet fordi at veggen bak meg eksploderer – eller huset på en måte eksploderer – og vi blir dradd med bølgen, spylt ut av rommet. Jeg får tak i en dør, jeg surfer på den døra på bølgen.

Sitatet er hentet fra rapporten til evalueringsutvalget, den såkalte Reinås-rapporten.

I dagene etter bølgen skylte inn over strendene i Thailand, ble det klart også i Norge at mange overlevende slett ikke fikk den hjelpen de trengte.

En av de overlevende beskriver frustrasjonen på denne måten:

Vi forsøkte å etterlyse våre søndag annen juledag, og da var det jo umulig å komme frem til UD. Det tok meg cirka10 timer å få kontakt. Og det som møtte meg der var en mangel på profesjonalitet som jeg ikke trodde vi skulle oppleve.

Reinås-rapporten ble lagt fram fire måneder etter katastrofen. Kritikken er sylskarp. Overlevende fikk motstridende opplysninger, og fikk flere fikk feilaktig vite at savnede var funnet i live.

Myndighetene sviktet

I konklusjonene fra utvalget heter det blant annet:

• Utenriksdepartementet (UD) hadde en «mangelfull situasjonsforståelse», og ingen beredskapsplan.
• Manglede informasjonsstrategi, manglende faktainnhenting og mangel på øvelse blant medarbeiderne. Intern informasjon synes å være fraværende.
• Dårlig personalledelse førte til at ansatte ble fullstendig utmattet før de ble skiftet ut.
• UD manglet teknisk utstyr og manglet kommuikasjon med folk i felt.
• Lister over savnede var svært mangelfull, og ble i flere tilfeller kun registrert på papir. Tallene over savnede ble svært feilaktige.
• Ambassaden i Thailand hadde ingen fungerende beredskapsplan. Ambassaden hadde ikke trent på krisehåndtering, og alt arbeid var bygd på improvisasjoner og ad hoc-løsninger. Personellet manglet satelittelefoner.

Les hele Reinås-rapporten her.

Krisestemning i UD

Den ramsalte kritikken førte Utenriksdepartementet inn i en krisestemning. Flere krevde utenriksminister Jan Petersens avgang. Det skjedde ikke, men øverste embetsmann i departementet, Bjarne Lindstrøm, ble omplassert til ambassadør i London. Ambassadøren i Thailand ble skiftet ut.

Reinås-utvalget anbefalte at Utenriksdepartementet så på krisehåndteringa på nytt.

Nå mener Erik Solheim at anbefalingene i stor grad er fulgt.

Departementets krisesenter er utvidet og betydelig oppdatert teknisk. Et feltkriseteam på åtte personer kan på fem timers varsel sendes ut for å bistå en berørt utenriksstasjon.

Ambassadene har fått egne kriseteam, som trener på å håndtere lignende katastrofer.

Erik Solheim besøker et minnesenter for pårørende i Khao Lak, Thailand. Foto: Scanpix

- Hele UD ble luftet ut

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim fikk i november se hvordan Thailand har fått ny beredskap på plass etter katastrofen. Et varslingssystem er på plass rundt hele det indiske hav. Langs turiststrendene er det bygget store, solide tårn i betong som skal tåle en ny bølge.

Men også beredskapen i Oslo er helt endret, forsikrer han.

- Den største forskjellen fra den gang er at hele organisasjonen nå er trent på å håndtere denne type katastrofer. Ambassadene avholder øvelser jevnlig, sier Solheim til ABC Nyheter.

- Dette ble foranledningen til en utlufting av hele UD, sier han.

Men selv om UD er fornøyd med egne forbedringer, er ikke støttegruppa imponert.

Trond Kalleberg ferierte sammen med kona og fem barn på Ko Lanta i Thailand andre juledag. Hotellet lå ikke i de hardest rammede områdene, og ingen familiemedlemmer ble fysisk skadd.

Siden katastrofedagen har Kalleberg jobbet frivillig for støttegruppa etter flodbølgekatastrofen, der han nå er styreleder.

- Vi har flere medlemmer som sliter betydelig fortsatt, selv om folk har reagert svært ulikt. Enkelte var tilbake på jobb straks etter flodbølgen. Andre er fortsatt sykemeldt, sier Kalleberg til ABC Nyheter.

På spørsmål om UD er bedre forberedt på en ny katastrofe, sier Kalleberg:

- Jeg hører at de sier at de har lært. Men det synes ikke særlig godt. Vi hører at de har etablert en egen krisehåndteringsenhet, men vi i støttegruppa har ikke blitt invitert til å se hva dette er, sier Kalleberg.

Han mener myndighetene i langt større grad burde blitt tatt med på råd.

Sliter ennå

Mediepresset de første månedene etter katastrofen sørget for at de pårørendes organisasjoner fikk mye oppmerksomhet.

I april 2005, kom Reinås-rapporten. Da forsvant også litt av fokuset på støttegruppas behov, mener Kalleberg.

- Bildet har vært at man ikke ser behovet for erfaringer fra ufaglærte som opplevde dramaet. Vi er ikke psykologer, leger eller sykepleiere. Men vi har erfaring, sier han.

Fem år er gått siden tsunamien, og fremdeles er det flere som tar direkte kontakt med støttegruppene for å få støtte.

- Jeg fikk for kort tid siden telefon fra en familie som sliter ennå. Det er fortsatt mange som sliter betydelig, og de kommer til oss, sier han.

Trener på ny tsunami

I Khao Lak blir Erik Solheim guidet rundt de hardest rammede områdene av ordfører i Phang Nga, Yeamsusiya Palusuk.

Fem år etter tsunamien er de fleste åpne sårene i landskapet i Khao Lak leget. Husene er bygget opp, og de aller fleste turistene er kommet tilbake.

Enkelte sår i landskapet står nå som minnesmerker.

En fiskebåt står plassert langt inne på et jorde. Da tsunamien kom, ble båten løftet og dro med seg hus og mennesker på sin vei inn i landskapet. Rundt 100 mennesker ble drept i båtens bane.

Yeamsusiya Palusuk sier til ABC Nyheter at turistene vil være tryggere dersom en ny flodbølge treffer området.

- Vi har lært mye av tsunamien. Nå trener vi på å håndtere en ny. Dersom alarmen går, vet folk hvor de skal gå, sier Palusuk.

ABC Nyheter besøkte de tsunamirammede områdene med støtte fra utenriksdepartementet.