SØNDAGSINTERVJUET

Det beste i oss

<p><strong>Ordentlig gode venner trenger ikke å ringe hverandre.</strong></p>
Ordentlig gode venner trenger ikke å ringe hverandre.

<pTilbake etter 12 år. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

12 år etter at de ga ut «Get Together»-albumet er duoen tilbake. Mange erfaringer rikere med suksess på hver sin kant har de holdt kontakten, og føler seg som et gammelt ektepar i forholdet til hverandre. Uten at det betyr at de har begynt å fullføre hverandres setninger.

- Vi har jo nesten gullbryllup, utbryter Jørn Hoel når ABC Nyheter møter duoen i Oslo.

-De burde forandret kravene til gullbryllup slik at vi kunne ha feiret nå. Det er jo nesten ingen som er gift så lenge lenger.

Oss mot resten av verden

- Når vi spiller sammen er det oss mot resten av verden. Vi har parallelle veier og kan godt være borte fra hverandre i et og et halvt år, men når vi møtes på en spillejobb igjen så passer vi hverandre som hånd i hanske. Det slår aldri feil, understreker Steinar Albrigtsen som akkurat har vært i studio med Tom Pacheco som produsent.

- Vi kan ringe hverandre av og til, men vi har kjent hverandre så jævlig lenge at vi trenger det ikke uten at det forandrer samhørigheten. Ordentlig gode venner trenger ikke å ringe hverandre. Dårlige venner trenger det, er budskapet Jørn kvitterer med et smil.

De mener at de har noe sammen, et uttrykk og en kjemi, som er like lett gjenkjennelig som når du hører Simon & Garfunkel.

- Ja, vi har en Jørn & Steinar-sound. Du kjenner oss fort igjen uten at vi noen gang har satt oss ned og arrangert noe etter noter. Vi vet alltid hvor den andre er og trenger aldri snakke om hvor vi går. Noen ganger gjør vi ting som ikke er riktige, men det funker for oss likevel, påpeker Jørn og nevner åpningslåta «Seeds» fra den nye plata, «Two Rivers One Road», som et eksempel.

- Der synger vi unisont med to stemmer som blir veldig like og som gjør det vanskelig å høre hvem som er hvem. Men det funker, som det gjør det for David Crosby og Graham Nash, som er de to vi mest av alt beundrer og føler oss i slekt med i Crosby, Stills, Nash & Young-kvartetten. Vi har bare lagt på andre og tredje-stemmene i refrenget etterpå.

Henter frem det beste i oss

Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen har vektlagt den gode melodien, slik de husker at den var i sentrum for alt som skjedde på 70-tallet. De vokste opp med Jackson Browne, James Taylor, og selvsagt Simon & garfunkel og Crosby, Stills & Nash, og husker at alle artistene og plateutgivelsene på Asylum-etiketten ble deres favoritter.

- «Two Rivers One Road» er en plateutgivelse som ikke vil få restaurantgjestene til å sprette opp. Det er ikke rock’n’ roll. Vi vil tilbake til følelsen av musikk slik det var da vi startet på 70-tallet. «Get Together for 12 år siden var ikke bra nok. Den var en tilfeldig blanding av egne låter og coverlåter. På dette albumet henter vi frem det beste i oss, tostemt, mener matglade Jørn Hoel. Mat og musikk er hans to lidenskaper.

- Vi har spilt inn 26 låter, og siden vi er glade i litt chille ting begge to har vi konsentrert oss om låtene som er behagelig tilbakelente. Det er bare å synke ned i den brasilianske stemningen på «Buy Me». En låt som brekker opp stemningen og er litt annerledes på plata. Inspirert av hvordan Simon & Garfunkel hadde mot til å bryte opp sine plateutgivelser mer enn noen andre, forteller Jørn og fortsetter.

- Begge kommer jo opprinnelig fra visetradisjonen, og vi har fortsatt med oss noe av den vise/jazz-følelsen vi hadde da vi spilte coverversjoner av Hoola Bandoola Band på 70-tallet. Vi spilte ikke de mest politiske sangene deres, men tanken om solidaritet med de som sliter i andre land traff oss tidlig. Akkurat som vi i dag er veldig opptatt av miljøvern. Noe alle burde, fortsetter Jørn.

Tromsdalens svar på Tobben & Ero

Jørn og Steinar ble kalt Tromsdalens svar på Tobben & Ero på 70-tallet da de enda var uoppdagede talenter for alle som levde sør for Bodø og Saltfjellet. De ble inspirert av det denne viseduoen fikk til, selveste Phil Collins var faktisk musiker på en av plateutgivelsene deres tidlig på 70-tallet. Måten Tobben & Ero gjendiktet Arnulf Øverlands diktning i bokmålsformen satte sitt preg også på den tidlige karrieren til Jørn & Steinar, men de mener forbildene deres ville nådd mye lenger om de hadde sunget på dialekt og droppet jeg-formen.

- Tobben & Ero var to tørste karer som stadig ble arrestert av politiet, og derfor hadde mye mot dem. Jeg lærte hvertfall en viktig ting av å se Tobben & Ero i aksjon. Nemlig å vise respekt for publikum ved aldri å være full på scenen, uttrykker Jørn med et smil.

Jørn mener at duoen Jørn & Steinar kunne slått gjennom sammen om ikke Polygram hadde fokusert på førstnevntes innsats i r&b-bandet Rute 26. Et band som var et kultfenomen blant studentene i Nord-Norge med tekster på dialekt som «oppleve lodda som lukta i bukta». Jørn opplevde de første plateutgivelsene, som gjorde han til en stor stjerne i Norge, som rene bestillingsverk. Han tror han vil like den nye plata til duoen Jørn & Steinar bedre om fem år.

Mellommenneskelig budskap

- Vi er best sammen. Når vi spiller Steinars eller mine låter blir de noe annet. Som når vi fremfører «Har en drøm». Det er som å ha dårlig monitor å synge den uten Steinar. Med ham bak meg har jeg alltid en som fyller ut bildet og bedrer min egen timing, mener Jørn. Steinar fremholder også det mellommenneskelige budskapet som ligger i de fleste av sangene deres som en styrke i tillegg til kjemien.

- Det er bare «Seeds» og «I Want Some Of That» som ikke har et mellommenneskelig budskap. Vi avslutter for eksempel albumet med «Where Are You». Om en god venn av oss som har fått alzheimer og har begynt å glemme hvem folk er. Vi er opptatt av det virkelige livet, slutter halvparten av en av Norges mest markante duoer.

Personvernpolicy