I skyggen av generalen

- Det er utenkelig for meg å lage en film om noe jeg ikke har sterke følelser for, sier dokumentarist Natalie Almada.

I 2002 fikk hun en bunke lydkassetter av faren sin. På skurrete taper fra 1978 fortalte bestemoren om sin far. De ble utgangspunktet for dokumentarfilmen «El General».

Far og nonneforfølger

- De viktigste øyeblikkene for meg er der du hører hvordan hun forsøker å forene sine egne minner med historien, sier Almada.

Karikatur av Elias Calles

Natalia Almada er oldebarnet til Elias Calles, eller El General som han ble kalt på folkemunne. Calles var president i Mexico fra 1924- 1928 og regnes som en av den meksikanske revolusjonens menn. Tiden fra 1928 til 1935 blir kalt maximato i meksikansk historie og regnes som Elias Calles diktatorperiode. I disse årene styrte han landet gjennom en rekke presidenter som marionette-dukker. Calles er best kjent for sin forfølgelse av katolikker som førte til borgerkrig i landet.

Fordelen ved å ikke huske

«De sier at min far var mot katolikker, men han sendte sine døtre til katolsk skole. På skolen i USA gjorde klassekameratene våre det ubehagelig for oss ved å vise oss bilder av nonner som var bakbundet.» sier Tita Calles.

Hun forsøker å forsvare sin far samtidig som hun prøver å se forbi farsrollen og analysere den politiske skikkelsen.

- Enkelte ganger føler jeg at bestemor ikke husket med vilje. Hun har et frivillig hukommelsestap. Det er akkurat den konflikten jeg er interessert i, sier Almada.

Revolusjonens skygge

Dokumentaristen har ønsket å avslutte bestemorens prosjekt, men på sine egne premisser. Fokuset ligger på den indre konflikten i Tita Calles som minnes en kjærlig, men ofte fraværende familiefar. Der finnes det et genuint om å forstå og forsone seg med hvordan han kunne ha så forskjellige roller i hennes familie og i historien.

I «El General» bruker Almada minnet om Elias Calles til å se sitt samtidige Mexico i et nytt lys.

Sin fars datter: Tita Calles

- For meg handlet det ikke om at jeg ville endre folks oppfatning eller bilde av Elias Calles. Det hadde mye mer å gjøre med samtidens Mexico, om å kunne gå ut i Mexico City og å se byen på en annen måte, sier Almada.

De store figurene fra den meksikanske revolusjonen har fremdeles en sentral rolle i nasjonens bevissthet forteller hun.

- Det er jo på en måte litt merkelig fordi revolusjonen ble jo ingen suksess. De revolusjonæres drømmer og mål ble aldri realisert, bemerker Almada.

Fortsatt frustrerte

Hun har intervjuet gateselgere og taxisjåfører om hvordan de oppfatter Mexico og livene sine.

Det ble tydelig for meg at ingenting har forandret seg. Folk er fortsatt sinte på grunn av de samme tingene og de slåss for det samme. - Det ble tydelig for meg at ingenting har forandret seg med tiden. Folk er fortsatt sinte på grunn av de samme tingene og de slåss for det samme, sier regissøren.

Under en debatt på «Film fra Sør» ble hun spurt hva hun tror at det har betydd for filmen at hun er kvinne.

- Jeg tror at det har vært lettere for meg å få innpass og å få folk til å åpne seg. I Mexico tenker man ikke at kvinner kan være regissører. Derfor blir ikke folk redde når jeg kommer med et kamera. De tror at de bare er hyggelige og hjelper en jente som holder på med en skoleoppgave, sa Almada.

Dokumentaren og minnene

«El General» fikk strålende mottakelse på Sundance Filmfestival tidligere i år og har så langt blitt vist på et knippe internasjonale filmfestivaler. Almada er fortsatt spent på hvordan den vil bli tatt imot i Mexico.

- Det vil nok bli en annerledes opplevelse. Det er en nokså samfunnskritisk dokumentar. Den er kritisk i forhold til hvor Mexico er i dag, i forhold til makt og regjeringen, sier Almeda.

Elias Calles på stranden.

Med «El General» Almedas andre film markerer hun på mange måter at hun har et gjennomgående prosjekt som filmskaper. Hennes første film var kortdokumentarer «All water has a perfect memory». Filmen handler om hennes egen families forsøk på å ta vare på minnene etter at hennes søster døde to år gammel i en drukningsulykke.

Almadas filmer beveger seg mellom virkeligheten og forståelsen av den. Med dokumentarfilmen som utgangspunkt finner hun en forutsetning for å utforske spennet mellom den dokumenterbare virkeligheten og hvordan menneskene som intervjues minnes den. I «The General» er avstanden mellom det regissørens bestemor husker og historiens beskrivelse av Elias Calles uoverstigelig stor.

Almada forteller at hun regner sitt personlige engasjement i filmene hun lager som utelukkende en styrke.

- Jeg tror at det er et feilgrep å tro at dokumentarister ikke bør ha følelser.

- Jeg tror at det er et feilgrep å tro at dokumentarister ikke bør ha følelser. Jeg vil heller si det motsatte. For meg gir det frihet og en anledning til å være leken å dokumentere det som er personlig. Alle bekymringer for om jeg kjenner mitt stoff faller bort. Det er ikke et spørsmål.