Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
I sommer møttes de for første gang siden de ble adoptert.
To små jenter står overfor hverandre og småhopper av fryd. De nervøse fingerbevegelsene er like hos begge. Det er nesten umulig å se forskjell på dem. De er eneggede tvillinger, og det er første gang de møtes ansikt til ansikt siden de var halvannet år.
– Det var ubeskrivelig sterkt å se dem sammen. Det første vi tenkte var «åh gud, de er så like!». Det samme smilet, de samme smilehullene, like trekk. Kroppsspråket og lynnet var også utrolig likt, sier Alexandras mor, Wenche B. Hauglum til NTB.
Historien om Alexandras og Mias liv hver for seg begynte i august 2004. Da dro Wenche og mannen Sigmund til Kina for å hente datteren de hadde fått adoptere gjennom Verdens Barn. De ante ikke at jenta hadde en søster.
– Alexandra var ett år og fem måneder da vi hentet henne. Dagen etter skulle vi til et offentlig kontor og skrive under papirer, men møtet var litt forsinket, forteller Hauglum.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMens de ventet, kom neste gruppe foreldre som skulle undertegne sine papirer.
– Jeg hadde kjøpt en rødrutet kjole i Bergen til Alexandra. Mens vi ventet, kom en amerikansk dame bort til meg med sin datter, Mia, som også hadde på rødrutet kjole. «Se så like de er», sa hun. Da så vi at de faktisk var veldig like, sier Wenche.
De adopsjonsansvarlige nektet, men adoptivforeldrene trodde likevel Mia og Alexandra var tvillinger. DNA-tester bekreftet noen uker senere at jentene hadde nøyaktig samme gener.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSelv om de var forberedt, kom testresultatet som et sjokk. Jentene var nå etablert hos hver sin familie. En i en vestlandsbygd med 250 innbyggere, den andre i storbyen Sacramento i California, med 460.000 innbyggere. Lang avstand, store kulturforskjeller.
– Vi tenkte selvfølgelig at det var synd at de var blitt skilt. Vi har også opplevd at noen er kritiske og spør hvorfor vi splittet tvillingene. Men det var ikke vår avgjørelse. Det var heller ikke slik at en av oss bare kunne ha sagt «vel, da tar vi begge to», forklarer Hauglum.
Artikkelen fortsetter under annonsenFamilien har snakket mye om situasjonen og velger å se det positive: – Vi er veldig glade for at Alexandra har en tvillingsøster. Selv om de ikke vokser opp sammen, deler de noe helt unikt.
Familien ventet til Alexandra nådde skolealder før de tok henne med for å møte søsteren i USA.
– Vi ville at de skulle være gamle nok til å skjønne litt mer av situasjonen og kommunisere seg imellom, tross språkbarrieren. Nå var de dessuten så store at dette er øyeblikk de vil huske resten av livet. De var også store nok til å forstå at Alexandra måtte reise hjem til Norge.
En hel uke fikk jentene gå i like klær, og de knyttet nære bånd veldig raskt.
– Jentene klarte faktisk å lure oss et par ganger, da Alexandra ropte «mummy» til meg. I noen sekunder trodde vi hun var Mia.
Selvsagt er det også noen klare forskjeller mellom de to. Alexandra har for eksempel to eldre søstre i Norge.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Mia tar etter søstrene sine, de er forbilder, og hun blir nok veldig påvirket av dem. Men hun var også svært lik Mia, sier Hauglum.
Det var tungt for tvillingene å skilles, og Hauglum forteller at begge gråt, og Alexandra ville ikke reise:
– Det er veldig synd at de bor så langt unna. Men vi holder kontakten, og om et par år skal jentene møtes igjen, da kommer Mia og foreldrene til Norge. Med årene vil nok jentene holde kontakt direkte med hverandre, så får vi se hva som skjer, sier Wenche Hauglum. (©NTB)
